U
Usikker
Guest
Jeg har vært sammen med sambo i snart 9 år, hvor vi har vært samboere i nesten like lang tid. Vi traff hverandre når jeg var 18, og han 23. Vi kjøpte hus sammen for noen år siden, og har en sønn på snart 10 mnd. Vi har hatt opp og nedturer som alle andre, men et gjentagende problem (i mine øyne) har vært samboers sinne. Han kan i krangler fort ødelegge ting, eller kaste ting i vegger og gulv. gjerne mot meg sånn at det for meg virker som om han vil skremme meg. Problemet, sett med hans øyne, er nok at han mener at dette er min feil, siden jeg provoserer frem denne siden i han. Jeg kan nok være enig i at jeg ikke slutter å diskutere med en gang han sier hold kjeft, for han sier gjerne en slengkommentar rett etterpå, som jeg føler jeg må si noe på.
Vi gjorde det slutt (merk; han) for noen år siden, hvor han var utro før han gjorde slutt. Når vi ble sammen igjen et halvt år senere lovet han bot og bedring, og det ble bedre, og det var færre episoder hvor han ødela ting. Det ble også bedre før jeg ble gravid, og under graviditeten. Men det har vært tøft å bli småbarnsforeldre. Spesielt siden gutten vår startet med å ha kolikk i 4-5 mnd. Vi har hatt mange diskusjoner om oppdragelse, spesielt om dette å la han ligge å gråte, og det å gi han oppmerksomhet. han blir fremdeles veldig fort sint, og slenger gjerne da ut flere stygge gloser til meg som møkkakjerring, dramaqueen, bitch, drittkjerring, ol. Jeg har i det siste blitt ganske sur tilbake, og det er da det koker over for han. Han vil gjerne kjefte på meg, men svarer jeg noe annet en ok, så vil jeg lage drama. Dette er jo min side av saken, og jeg kan nok være slitsom innimellom og fyre opp bålet, men syntes jeg ofte enten snakker ganske rolig, eller gråter...(dessverre) når vi krangler. Jeg syntes det er feil og skremmende når han kaster ting rundt seg, og oppfatter det truende. Syntes ikke jeg fortjener det, men det syntes han, for jeg MÅÅÅ jo bare fortsette å diskutere etter at han har sagt hold kjeft.... Kan ta et eksempel i dag, som gjorde at jeg ble litt skremt å usikker på om dette forholdet. litt tilleggsinfo for krangelen er jo at vi lenge har vært uenig, og han blir veldig sur om jeg kommer meg innspill til hvordan han skal være mot sønnen vår. Gjerne at han kanskje bør ta han opp (om han gråter) ol. Og jeg føler at han alltid skal påpeke at jeg skjemmer bort sønnen vår, og syr puter under armene hans.
Krangelen begynte med at sønnen vår er syk, og gråter masse. Jeg snakket litt sånn "stakkarslig" som samboer sa til han. Og sa ting som "det går bra lille vennen min..." ol. Samboer sa til meg at jeg ikke måtte snakke sånn til han, som om dte var så synd på han. Jeg sa at jeg gjerne ville bedømme det selv, om det var rett å snakke til han sånn. Og da svarte samboer ok... etter 10 min sa jeg vel noe lignende igjen, og samboer sa igjen at jeg ikke måtte snakke til han sånn, og hva om han senere faller og slår seg og slikt, kommer jeg til å snakke til han sånn da også, og at han da kan bli pingle. Jeg sier igjen at det er sånn jeg ønsker å snakke til han nå når han er syk, og at jeg vil vise forståelse for hvordan han har det. Samboer sier at han ikke trenger det, hvor jeg igjen sier at han selv ikke vil at jeg skal kritisere hvordan han er mot sønnen vår, så da bør vel han også la meg få være sånn som jeg vil. (dette sa jeg vel med litt hevet stemme, siden jeg hele siden får høre hvordan jeg syr puter under armene hans...)
DA bryter helvete løs og samboer sier at nå er det jo jeg som krangler, og er vanskelig. Jeg sier at jeg bare vil bli behandlet slik som han ønsker at jeg behandler han, og at jeg må få gjøre hva som jeg føler er rett, slik han mener at han må få gjøre. Han skriker hold kjeft, hvor jeg blir stille, og han sier igjen at nå er det jeg som blir sint. Da svarer jeg at jeg blir sint fordi det føles ut som om det er så forskjell på hva jeg får gjøre, og hva han får gjøre. Da sier han igjen hold kjeft (siden han mente at jeg ikke gjorde det siden han sa dette med at nå var det jo jeg som var sint) her slenger han med møkkakjerring. Jeg går ut i gangen. Da kaster han telefonen sin i veggen, og slenger vippestolen rundt. han roper også at jeg er en så jævela dramaqueen, og at det er min feil at han oppfører seg sånn. Jeg går inn på badet med sønnen vår, og låser døra. Jeg setter på musikk, for å prøve å ikke gråte. Skal bade sønnen vår å ta kveldsstell. Hører at han kaster noe mer, men vet ikke hva. Jeg bader og legger sønnen.
Ser at det er et lite hull i gipsen på veggen. Spør om vi kan snakke sammen ordentlig nå, men det vil han ikke, og mener at om ikke jeg selv ser at jeg går langt over streken, og gjør at han blir så sint, så går det ikke.
Det er mulig at jeg også bør lære meg å heller ta diskusjonen senere, når han har roet seg, men når han alltid må si ett eller annet etter at han ber meg holde kjeft, så blir jo jeg også provosert til å svare på tiltale.
Jeg sitter igjen usikker, redd, trist, og skamfull. Jeg ønsker veldig å være en familie. Men det er så mye krangling, og spesielt etter at vi fikk barn. Jeg er mye frustrert av å nesten ha alt ansvaret for sønnen vår, da jeg for det meste gjør alt inne i huset, og samboer jobber, og slapper av etter jobb. Han gjør litt arbeid ute på huset, så litt gjør han.
Jeg ønsker veldig gjerne råd. Jeg ønsker ikke å få slengt kommentarer på hvor dum jeg er som er sammen med han, eller at jeg har meg selv å skylde. Jeg føler innimellom skyld i at han blir sånn, og innimellom føler jeg at han har et seriøst problem med sinnet. Jeg fikk nylig høre av svigermor at faren hans banket henne når han var full, men dette kan jeg ikke si til samboer, for han vet det ikke og faren er død, og han har et veldig glorifisert bilde av han. Jeg vet faktisk ikke om han vet det eller ikke. Men det hender at han har sagt at han innimellom kan forstå de som slår eller banker kjærestene sine, for de kan ha blitt provosert til å gjøre det. Det var også det moren hans sa til meg, at hun provoserte faren hans så mye at han slo henne....
Håper noen tar seg tid til å lese dette lange, og til tider uforstålige innlegget....
hilsen Anonym....
Vi gjorde det slutt (merk; han) for noen år siden, hvor han var utro før han gjorde slutt. Når vi ble sammen igjen et halvt år senere lovet han bot og bedring, og det ble bedre, og det var færre episoder hvor han ødela ting. Det ble også bedre før jeg ble gravid, og under graviditeten. Men det har vært tøft å bli småbarnsforeldre. Spesielt siden gutten vår startet med å ha kolikk i 4-5 mnd. Vi har hatt mange diskusjoner om oppdragelse, spesielt om dette å la han ligge å gråte, og det å gi han oppmerksomhet. han blir fremdeles veldig fort sint, og slenger gjerne da ut flere stygge gloser til meg som møkkakjerring, dramaqueen, bitch, drittkjerring, ol. Jeg har i det siste blitt ganske sur tilbake, og det er da det koker over for han. Han vil gjerne kjefte på meg, men svarer jeg noe annet en ok, så vil jeg lage drama. Dette er jo min side av saken, og jeg kan nok være slitsom innimellom og fyre opp bålet, men syntes jeg ofte enten snakker ganske rolig, eller gråter...(dessverre) når vi krangler. Jeg syntes det er feil og skremmende når han kaster ting rundt seg, og oppfatter det truende. Syntes ikke jeg fortjener det, men det syntes han, for jeg MÅÅÅ jo bare fortsette å diskutere etter at han har sagt hold kjeft.... Kan ta et eksempel i dag, som gjorde at jeg ble litt skremt å usikker på om dette forholdet. litt tilleggsinfo for krangelen er jo at vi lenge har vært uenig, og han blir veldig sur om jeg kommer meg innspill til hvordan han skal være mot sønnen vår. Gjerne at han kanskje bør ta han opp (om han gråter) ol. Og jeg føler at han alltid skal påpeke at jeg skjemmer bort sønnen vår, og syr puter under armene hans.
Krangelen begynte med at sønnen vår er syk, og gråter masse. Jeg snakket litt sånn "stakkarslig" som samboer sa til han. Og sa ting som "det går bra lille vennen min..." ol. Samboer sa til meg at jeg ikke måtte snakke sånn til han, som om dte var så synd på han. Jeg sa at jeg gjerne ville bedømme det selv, om det var rett å snakke til han sånn. Og da svarte samboer ok... etter 10 min sa jeg vel noe lignende igjen, og samboer sa igjen at jeg ikke måtte snakke til han sånn, og hva om han senere faller og slår seg og slikt, kommer jeg til å snakke til han sånn da også, og at han da kan bli pingle. Jeg sier igjen at det er sånn jeg ønsker å snakke til han nå når han er syk, og at jeg vil vise forståelse for hvordan han har det. Samboer sier at han ikke trenger det, hvor jeg igjen sier at han selv ikke vil at jeg skal kritisere hvordan han er mot sønnen vår, så da bør vel han også la meg få være sånn som jeg vil. (dette sa jeg vel med litt hevet stemme, siden jeg hele siden får høre hvordan jeg syr puter under armene hans...)
DA bryter helvete løs og samboer sier at nå er det jo jeg som krangler, og er vanskelig. Jeg sier at jeg bare vil bli behandlet slik som han ønsker at jeg behandler han, og at jeg må få gjøre hva som jeg føler er rett, slik han mener at han må få gjøre. Han skriker hold kjeft, hvor jeg blir stille, og han sier igjen at nå er det jeg som blir sint. Da svarer jeg at jeg blir sint fordi det føles ut som om det er så forskjell på hva jeg får gjøre, og hva han får gjøre. Da sier han igjen hold kjeft (siden han mente at jeg ikke gjorde det siden han sa dette med at nå var det jo jeg som var sint) her slenger han med møkkakjerring. Jeg går ut i gangen. Da kaster han telefonen sin i veggen, og slenger vippestolen rundt. han roper også at jeg er en så jævela dramaqueen, og at det er min feil at han oppfører seg sånn. Jeg går inn på badet med sønnen vår, og låser døra. Jeg setter på musikk, for å prøve å ikke gråte. Skal bade sønnen vår å ta kveldsstell. Hører at han kaster noe mer, men vet ikke hva. Jeg bader og legger sønnen.
Ser at det er et lite hull i gipsen på veggen. Spør om vi kan snakke sammen ordentlig nå, men det vil han ikke, og mener at om ikke jeg selv ser at jeg går langt over streken, og gjør at han blir så sint, så går det ikke.
Det er mulig at jeg også bør lære meg å heller ta diskusjonen senere, når han har roet seg, men når han alltid må si ett eller annet etter at han ber meg holde kjeft, så blir jo jeg også provosert til å svare på tiltale.
Jeg sitter igjen usikker, redd, trist, og skamfull. Jeg ønsker veldig å være en familie. Men det er så mye krangling, og spesielt etter at vi fikk barn. Jeg er mye frustrert av å nesten ha alt ansvaret for sønnen vår, da jeg for det meste gjør alt inne i huset, og samboer jobber, og slapper av etter jobb. Han gjør litt arbeid ute på huset, så litt gjør han.
Jeg ønsker veldig gjerne råd. Jeg ønsker ikke å få slengt kommentarer på hvor dum jeg er som er sammen med han, eller at jeg har meg selv å skylde. Jeg føler innimellom skyld i at han blir sånn, og innimellom føler jeg at han har et seriøst problem med sinnet. Jeg fikk nylig høre av svigermor at faren hans banket henne når han var full, men dette kan jeg ikke si til samboer, for han vet det ikke og faren er død, og han har et veldig glorifisert bilde av han. Jeg vet faktisk ikke om han vet det eller ikke. Men det hender at han har sagt at han innimellom kan forstå de som slår eller banker kjærestene sine, for de kan ha blitt provosert til å gjøre det. Det var også det moren hans sa til meg, at hun provoserte faren hans så mye at han slo henne....
Håper noen tar seg tid til å lese dette lange, og til tider uforstålige innlegget....
hilsen Anonym....
Kaster ting rundt seg og prøver å kontrollere deg med å skremme deg og være frekk.. har desverre vert sammen med denne type menneske selv, det blir IKKE bedre, helst verre er min erfaring..
Du bør få deg og sønnen deres langt bort fra han.. Har du familie i nerheten som kan hjelpe?
