Samboer (bf) med sinneproblemer (OBS. langt....)

  • Trådstarter Trådstarter Usikker
  • Opprettet Opprettet
U

Usikker

Guest
Jeg har vært sammen med sambo i snart 9 år, hvor vi har vært samboere i nesten like lang tid. Vi traff hverandre når jeg var 18, og han 23. Vi kjøpte hus sammen for noen år siden, og har en sønn på snart 10 mnd. Vi har hatt opp og nedturer som alle andre, men et gjentagende problem (i mine øyne) har vært samboers sinne. Han kan i krangler fort ødelegge ting, eller kaste ting i vegger og gulv. gjerne mot meg sånn at det for meg virker som om han vil skremme meg. Problemet, sett med hans øyne, er nok at han mener at dette er min feil, siden jeg provoserer frem denne siden i han. Jeg kan nok være enig i at jeg ikke slutter å diskutere med en gang han sier hold kjeft, for han sier gjerne en slengkommentar rett etterpå, som jeg føler jeg må si noe på.

Vi gjorde det slutt (merk; han) for noen år siden, hvor han var utro før han gjorde slutt. Når vi ble sammen igjen et halvt år senere lovet han bot og bedring, og det ble bedre, og det var færre episoder hvor han ødela ting. Det ble også bedre før jeg ble gravid, og under graviditeten. Men det har vært tøft å bli småbarnsforeldre. Spesielt siden gutten vår startet med å ha kolikk i 4-5 mnd. Vi har hatt mange diskusjoner om oppdragelse, spesielt om dette å la han ligge å gråte, og det å gi han oppmerksomhet. han blir fremdeles veldig fort sint, og slenger gjerne da ut flere stygge gloser til meg som møkkakjerring, dramaqueen, bitch, drittkjerring, ol. Jeg har i det siste blitt ganske sur tilbake, og det er da det koker over for han. Han vil gjerne kjefte på meg, men svarer jeg noe annet en ok, så vil jeg lage drama. Dette er jo min side av saken, og jeg kan nok være slitsom innimellom og fyre opp bålet, men syntes jeg ofte enten snakker ganske rolig, eller gråter...(dessverre) når vi krangler. Jeg syntes det er feil og skremmende når han kaster ting rundt seg, og oppfatter det truende. Syntes ikke jeg fortjener det, men det syntes han, for jeg MÅÅÅ jo bare fortsette å diskutere etter at han har sagt hold kjeft.... Kan ta et eksempel i dag, som gjorde at jeg ble litt skremt å usikker på om dette forholdet. litt tilleggsinfo for krangelen er jo at vi lenge har vært uenig, og han blir veldig sur om jeg kommer meg innspill til hvordan han skal være mot sønnen vår. Gjerne at han kanskje bør ta han opp (om han gråter) ol. Og jeg føler at han alltid skal påpeke at jeg skjemmer bort sønnen vår, og syr puter under armene hans.

Krangelen begynte med at sønnen vår er syk, og gråter masse. Jeg snakket litt sånn "stakkarslig" som samboer sa til han. Og sa ting som "det går bra lille vennen min..." ol. Samboer sa til meg at jeg ikke måtte snakke sånn til han, som om dte var så synd på han. Jeg sa at jeg gjerne ville bedømme det selv, om det var rett å snakke til han sånn. Og da svarte samboer ok... etter 10 min sa jeg vel noe lignende igjen, og samboer sa igjen at jeg ikke måtte snakke til han sånn, og hva om han senere faller og slår seg og slikt, kommer jeg til å snakke til han sånn da også, og at han da kan bli pingle. Jeg sier igjen at det er sånn jeg ønsker å snakke til han nå når han er syk, og at jeg vil vise forståelse for hvordan han har det. Samboer sier at han ikke trenger det, hvor jeg igjen sier at han selv ikke vil at jeg skal kritisere hvordan han er mot sønnen vår, så da bør vel han også la meg få være sånn som jeg vil. (dette sa jeg vel med litt hevet stemme, siden jeg hele siden får høre hvordan jeg syr puter under armene hans...)


DA bryter helvete løs og samboer sier at nå er det jo jeg som krangler, og er vanskelig. Jeg sier at jeg bare vil bli behandlet slik som han ønsker at jeg behandler han, og at jeg må få gjøre hva som jeg føler er rett, slik han mener at han må få gjøre. Han skriker hold kjeft, hvor jeg blir stille, og han sier igjen at nå er det jeg som blir sint. Da svarer jeg at jeg blir sint fordi det føles ut som om det er så forskjell på hva jeg får gjøre, og hva han får gjøre. Da sier han igjen hold kjeft (siden han mente at jeg ikke gjorde det siden han sa dette med at nå var det jo jeg som var sint) her slenger han med møkkakjerring. Jeg går ut i gangen. Da kaster han telefonen sin i veggen, og slenger vippestolen rundt. han roper også at jeg er en så jævela dramaqueen, og at det er min feil at han oppfører seg sånn. Jeg går inn på badet med sønnen vår, og låser døra. Jeg setter på musikk, for å prøve å ikke gråte. Skal bade sønnen vår å ta kveldsstell. Hører at han kaster noe mer, men vet ikke hva. Jeg bader og legger sønnen.

Ser at det er et lite hull i gipsen på veggen. Spør om vi kan snakke sammen ordentlig nå, men det vil han ikke, og mener at om ikke jeg selv ser at jeg går langt over streken, og gjør at han blir så sint, så går det ikke.

Det er mulig at jeg også bør lære meg å heller ta diskusjonen senere, når han har roet seg, men når han alltid må si ett eller annet etter at han ber meg holde kjeft, så blir jo jeg også provosert til å svare på tiltale.

Jeg sitter igjen usikker, redd, trist, og skamfull. Jeg ønsker veldig å være en familie. Men det er så mye krangling, og spesielt etter at vi fikk barn. Jeg er mye frustrert av å nesten ha alt ansvaret for sønnen vår, da jeg for det meste gjør alt inne i huset, og samboer jobber, og slapper av etter jobb. Han gjør litt arbeid ute på huset, så litt gjør han.

Jeg ønsker veldig gjerne råd. Jeg ønsker ikke å få slengt kommentarer på hvor dum jeg er som er sammen med han, eller at jeg har meg selv å skylde. Jeg føler innimellom skyld i at han blir sånn, og innimellom føler jeg at han har et seriøst problem med sinnet. Jeg fikk nylig høre av svigermor at faren hans banket henne når han var full, men dette kan jeg ikke si til samboer, for han vet det ikke og faren er død, og han har et veldig glorifisert bilde av han. Jeg vet faktisk ikke om han vet det eller ikke. Men det hender at han har sagt at han innimellom kan forstå de som slår eller banker kjærestene sine, for de kan ha blitt provosert til å gjøre det. Det var også det moren hans sa til meg, at hun provoserte faren hans så mye at han slo henne....

Håper noen tar seg tid til å lese dette lange, og til tider uforstålige innlegget....

hilsen Anonym....
 
Her finner jeg dessverre ikke annet å si enn at du må komme deg vekk fra den mannen, for han er farlig, både for deg og sønnen din.
Det er ikke normalt å kaste ting, skrike til hverandre, eller kalle hverandre stygge ting.
Han manipulerer deg gjennom psykisk terror, og får deg til å tro at dette er din feil.
Det er mishandling.

Sønnen din skal ikke måtte vokse opp under sånne forhold, og/eller lære at den typen atferd er normal, hverken å utføre, eller å måtte ta imot.

Søk hjelp og kom deg vekk fra ham.
 
Uansett hvor mye du tirrer han opp så er det HANS problem at han ikke mestrer sinnet sitt og hiver ting. Han kan ikke gi deg skylden for det. Men det er lett å tenke at det er ens egen skyld siden man har fyrt oppunder. Og ja, man kan være skyld i at noen blir sint, men ikke at de blir fysiske, med mindre du har kastet noe på han først feks.
Men om du leser historier/ser dokumentarer om personer som har blitt mishandlet så føler de ofte at de har fortjent det, fordi de blir psykisk nedbrutt av mishandleren.

Ville krevd at han får hjelp til å håndtere temperamentet sitt.

I tillegg så vil jo gutten deres bli påvirket av at faren oppfører seg sånn med han til stede. Han vil bli redd han og vil gjerne begynne å ta etter med å kaste ting og skrike.
Og er du trygg på at han ikke kommer til å skade dere ved å kaste noe eller faktisk bli direkte fysisk? Siden du låser badedøren virker det jo som du har tenkt den tanken....

Ville tenkt meg godt om om det er en sånn person du vil leve med og la sønnen din vokse opp med. Han bør innse at han trenger hjelp men kanskje du må flytte fra han før han gjør noe med det....
 
Kjære deg<3 Jeg er ingen ekspert på området, så vil bare si hva jeg hadde gjort. Hvis det du sier stemmer, så vil jeg si at han har tydelige psykopatiske trekk og da kommer ikke han til å endre seg. Jeg ville flyttet ut så raskt som mulig for min egen og babyens sikkerhet. Selv om du kan heve stemmen og bli sint i en situasjon, så er det ingen unnskyldning for at han skal kaste ting rundt seg og kjefte på deg på den måten. Du skal ikke gå rundt å være redd for at han plutselig en dag blir fysisk voldelig mot deg eller babyen. Du virker som en omsorgsfull mor og det er helt riktig av deg å trøste et sykt barn. Et barn blir ikke bortskjemt av godhet, men er helt avhengig av det. Stol på morsinnstinktet ditt<3

Vil ellers anbefale deg å kanskje kontakte noen som kan gi deg profesjonelle råd og hjelp!

Lykke til<3
 
Høres ut som du er sammen med en hverdagspsykopat. Han skylder på deg for sitt eget sinne, du får ikke trøste barnet deres når det er sykt, for da blir han en pingle og du koser for mye med barnet?:facepalm: Kaster ting rundt seg og prøver å kontrollere deg med å skremme deg og være frekk.. har desverre vert sammen med denne type menneske selv, det blir IKKE bedre, helst verre er min erfaring..:( Du bør få deg og sønnen deres langt bort fra han.. Har du familie i nerheten som kan hjelpe?
 
Last edited:
Hei:)

Jeg er ingen ekspert på dette, men det virker som at han prøver å kontrollere deg. Er han sånn mot folk på jobben og venner også? Kan de ha en egen mening eller diskutere med han uten at han blir sur og ksater ting rundt? Hvis dette kun er rettet mot deg så vil jeg nok si at han forsøker å kontrollere deg med å vise sinnet sitt.

Jeg ville nok flytter ut for ungens skyld.
Dere har vært fra hverandre tidligere, men der har ikke hjulpet. Tror heller ikke det vil hjelpe nå, med mindre han får hjelp. Lykke til:)
 
Pakk snippsekken og ta med deg ungen vekk derifra.
Hvis han er truende til å kaste ting veggimellom så kan han være livsfarlig mot deg eller ungen deres ved neste "sinne-anfall".
Høres ut som en psykopat som kontrollerer deg.

Ungen tar ingen "skade" av å høre stakkars lille venn! Mammas trygge fang er gull verdt når de små er syke. Og en unge blir verken pingle eller får sydd puter under armene ved å få trøst.
Da er det mer skadelig for han å høre faren så sint og se at han kaster ting veggimellom!

Ta kontakt med krisesenteret i kommunen hvis du trenger å komme deg i skjul en periode.
 
Ta barnet ditt med deg og forlat han umiddelbart. Du er ikke dum, du må aldri la han eller andre få deg til å tro det heller. Du gjør helt rett i å ta opp barnet ditt og trøste, en baby kan ikke skjemmes bort.

Det er en ting å ha et sinneproblem, men hvordan man håndterer det er noe helt annet! Om han ikke kan kontrollere følelsene sine så er han en fare for deg og barnet ditt. Erfaring tilsier at voksne folk er kommet forbi punktet der de forandrer seg, og den emosjonelle utviklingen hans har tydeligvis stoppet opp for lenge siden.

Det er fullstendig uakseptabelt å behandle noen som helst på den måten! Tenk bare, om han hadde gjort det han gjør mot deg, mot en politibetjent, vill han blitt lagt i bakken og arrestert for vold mot offentlig tjenestemann! Det skal du selvfølgelig ikke finne deg i!

Har du noen rundt deg som kan hjelpe deg inntil dere får hvert deres bosted, familie/nære venner? Om jeg var deg ville jeg dratt allerede i morgen, fått barnevakt, fortalt han at forholdet er over. Deretter tar du kontakt med familievernkontoret og ber om megling, forteller om de voldelige tendensene og sier at du trenger råd fordi du er redd. Kontakt nav, og be om møte der du kan få bistand til å søke om økonomiske ytelser.

Ikke la han få deg til å tro at det aldri skjer igjen! Neste gang han kaster noe hardt nok til å lage hull i veggen treffer det kanskje babyen, og da vil du ikke klare å leve med deg selv. Om det mot formodning aldri skulle skje, og barnet begynner i bhg, så kan det hende personalet oppdager problemene når barnet begynner å snakke. Da vil barnevernet gripe inn, for ingen barn skal oppleve psykisk eller fysisk vold. Om du ikke forlater mannen din da, kan bv gå inn for omsorgsovertakelse pga manglende evne til å ivareta barnets trygghet. Du har et ansvar for å holde deg selv og barnet ditt trygt, ikke bagatellisere dette, det er ikke du som er en dramaqueen.

Ønsker deg all lykke til!
 
Jeg kan heller ikke si noe annet enn at du må komme deg bort.. Hva skjer når barnet blir eldre? Ingen kan vel provosere og trykke på knappene våre mer enn en 2-3-4 åring i sin beste "trassalder". Hva skjer da?
Hva lærer sønnen deres av å vokse opp med en pappa som håndterer sinnet sitt på denne måten? Jeg tenker at det kan bli en farlig fortsettelse på dette..
Håper du kan få hjelp og at du finner ut av det.. Ønsker deg lykke til!
 
Vi har alle ansvar for vår egen oppførsel.
Du har bare et reelt valg; å forlate han.
Hans mor er også blitt kontrollert og ødelagt, og vold går gjerne i arv (gjennom opplevelser).
Det er ikke hennes feil at din samboers far slo henne, og at din samboer skjønner hvorfor folk slår sine kjærester er et farlig tegn.
Barn får med seg veldig mye, så din sønn kan allerede bli påvirket av sin fars oppførsel.
 
Hei! Anonym her.. Takk for alle svar, hadde aldri trodd at så mange skulle støtte meg, for etter å ha lest inlegget syntes jeg jo at jeg hørtes ganske provoserende ut... Har snakket mer med samboer, som også mener at det er feil av han å reagere sånn. Problemet er at han mener at løsningen er at bare jeg lar han få være i fred når han ber om det, så vil han ikke reagere sånn...Syntes det er vanskelig å holde kjeft når man får dritt slengt etter seg. Han ønsker ikke å gå å få hjelp, for dette mener han at vi kan løse selv. Han sier også at det er vanlig at folk reagerer sånn, og at han ikke mener å skremme meg, men at han blir frustrert. Jeg sier at jeg også da vil snakke om mine problemer med noen, men han sier at det er enkelt å løse, da jeg bare må kjenne han såpass at jeg har vett til å la han være i fred når han ber om det. Jeg føler fremdeles at han bruker det som trusler, for han sa også når vi snakket at "neste gang er det Tven som går"... så om ikke jegklarer å holde igjen når han ber meg holde kjeft er det tven som blir ødelagt neste gang....

Skal sies at dette snakket vi om i går, og i dag ringte han og hadde dårlig samvittighet...

Takker for omtanken, og må gå litt i meg selv for å finne ut hva som er rett. Om det er min feil eller ikke, så må det jo bli bedre....
 
Hei! Anonym her.. Takk for alle svar, hadde aldri trodd at så mange skulle støtte meg, for etter å ha lest inlegget syntes jeg jo at jeg hørtes ganske provoserende ut... Har snakket mer med samboer, som også mener at det er feil av han å reagere sånn. Problemet er at han mener at løsningen er at bare jeg lar han få være i fred når han ber om det, så vil han ikke reagere sånn...Syntes det er vanskelig å holde kjeft når man får dritt slengt etter seg. Han ønsker ikke å gå å få hjelp, for dette mener han at vi kan løse selv. Han sier også at det er vanlig at folk reagerer sånn, og at han ikke mener å skremme meg, men at han blir frustrert. Jeg sier at jeg også da vil snakke om mine problemer med noen, men han sier at det er enkelt å løse, da jeg bare må kjenne han såpass at jeg har vett til å la han være i fred når han ber om det. Jeg føler fremdeles at han bruker det som trusler, for han sa også når vi snakket at "neste gang er det Tven som går"... så om ikke jegklarer å holde igjen når han ber meg holde kjeft er det tven som blir ødelagt neste gang....

Skal sies at dette snakket vi om i går, og i dag ringte han og hadde dårlig samvittighet...

Takker for omtanken, og må gå litt i meg selv for å finne ut hva som er rett. Om det er min feil eller ikke, så må det jo bli bedre....

Nei, det er ikke vanlig at folk reagerer sånn. Og nei, det er ikke din feil. Normale mennesker klarer å be om litt tid for å tenke litt for seg selv om de trenger det, de eksploderer ikke.
 
Dessverre må jeg bare si at dette burde være en "wake up call" for deg! Dere har barn sammen og det går ikke an å oppføre seg sånn. Det han påstår er normal oppførsel er så aldeles ikke det. Barnet tar det til seg og det kan skape reaksjon i etterkant. Han skal ikke vokse opp med vonde minner av at moren gråter konstant mens faren knuser og kaster ting vilt rundt seg og han selv er livredd. Til slutt når han blir større og skjønner mer, så kommer han til å gå rundt å lure på når det smeller neste gang og det er ikke sunt for et lite barn..

Det han gjør er psykisk terror og vrir alt til at du skal skylde på deg selv og det er ikke greit. Når du forteller at han har vokst opp med vold i hjemme og han selv sier han skjønner de som gjør det, så er det et stort faresignal og du må nesten se hvor det kan føre hen...

Enten må han få hjelp på sinnemestringskurs og forandre seg kraftig eller så må du komme deg langt vekk! Noe må hvertfall gjøres om ikke for din skyld, så hvertfall for deres sønn. Det er spesielt HAN alt dette går utover og det kan fort ende veeldig stygt. Tenk deg at andre får nyss om hvordan situasjonen er hjemme (naboer, familie, venner etc) så kan det gå utover deg og sønnen din som ikke har gjort no galt..!

Gir deg en stoor styrkeklem og håper du tar til deg det som blir sagt her!
 
Last edited:
Hei! Anonym her.. Takk for alle svar, hadde aldri trodd at så mange skulle støtte meg, for etter å ha lest inlegget syntes jeg jo at jeg hørtes ganske provoserende ut... Har snakket mer med samboer, som også mener at det er feil av han å reagere sånn. Problemet er at han mener at løsningen er at bare jeg lar han få være i fred når han ber om det, så vil han ikke reagere sånn...Syntes det er vanskelig å holde kjeft når man får dritt slengt etter seg. Han ønsker ikke å gå å få hjelp, for dette mener han at vi kan løse selv. Han sier også at det er vanlig at folk reagerer sånn, og at han ikke mener å skremme meg, men at han blir frustrert. Jeg sier at jeg også da vil snakke om mine problemer med noen, men han sier at det er enkelt å løse, da jeg bare må kjenne han såpass at jeg har vett til å la han være i fred når han ber om det. Jeg føler fremdeles at han bruker det som trusler, for han sa også når vi snakket at "neste gang er det Tven som går"... så om ikke jegklarer å holde igjen når han ber meg holde kjeft er det tven som blir ødelagt neste gang....

Skal sies at dette snakket vi om i går, og i dag ringte han og hadde dårlig samvittighet...

Takker for omtanken, og må gå litt i meg selv for å finne ut hva som er rett. Om det er min feil eller ikke, så må det jo bli bedre....
Nei dette er helt feil, du skal ikke endre din oppførsel for at han skal klare å beherske seg! Det finnes ikke fnugg av tvil, det er kun hans feil! Forlat han, jeg hører av det du skriver at han har makt over deg, han får deg til å tro på bot og bedring, og at det et din feil! Jeg har vært oppi det samme selv, det blir aldri bedre! Jeg kasta bort tre år på å være så naiv, ikke gjør den feilen du også, plutselig går det for langt!

Hadde det bare vært deg kunne du fått styrt og tvilt, men du har ansvar for at barnet ditt har et trygt oppvekstmiljø, og det et ikke realiteten nå!
 
Kom deg langt vekk fra han, om du ikke tenker på seg selv, så tenk på barnet ditt. Ikke bra for deg eller barnet å være i ett hjem med en mann som ikke mestrer temperamentet sitt. Å stå å rope, skrike og ødelegge ting pga sinne/frustrasjon er ikke normalt. Og er da hvertfall ikke din feil. Virker som en psykopat.
 
Jeg har vokst opp i et hjem hvor moren min sa nøyaktig de samme tingene som deg, til tross for at faren min, og senere stefaren min både voldtok henne, og mishandlet henne fysisk og psykisk.

Det du skriver, forteller meg at han har hjernevasket deg såpass allerede, at du tror på løgnene hans, og at han manipulerer deg fra å søke hjelp, fordi han vet at du da vil få beskjed om akkurat det samme som alle i denne tråden sier til deg.
Han vet at dette ikke er normalt, og at du vil få beskjed om å komme deg vekk, og at han kan bli straffet for oppførselen sin.

Mennesker som ham stopper ikke ved trusler, eller ved å kaste ting i veggen (det er det ingen normale mennesker som gjør, forresten), de eskalerer, og snart får du ikke gå med de klærne du vil, treffe dem du vil, dra hvor du vil..

Jeg vet at det er en stemme i hodet ditt som sier til deg at det aldri vil bli sånn, og at han har gode sider også, og at du trykker på knappene hans, men det er hans stemme, og den har gitt deg Stockholm-syndrom, noe psykopater er eksperter på.
Han har jo lært av faren sin.

Når du kommer deg vekk fra ham, og ser at du faktisk klarer deg selv, at du er en utmerket mor, og en person som har MANGE gode kvaliteter, vil du kunne se dette fra utsiden, og se hvor skadelig dette forholdet var.
Jo lenger du blir hos ham, jo lenger ned trykker han deg med skjellsord, trusler og vold.
(Ja, det er vold å skrike stygge ting til deg, og å kaste ting. Psykisk mishandling er dessuten like farlig som fysisk.)
Han vil fortelle deg at du ikke klarer deg selv, og at du trenger ham.
Så kanskje han kjøper blomster, lager middag, og "skjerper seg" i noen dager/uker.
Jeg kan garantere deg 100% at det allikevel vil smelle igjen, og igjen, og igjen.
Det er ikke fordi jeg er pessimist, eller fordi jeg "ikke kjenner ham og ikke vet hvor god han KAN være," men fordi du beskriver hvordan det er å bo med en voldelig psykopat etter boka.
Samtlige mennesker som har kommet seg ut av et sånt forhold vil fortelle deg akkurat det samme.

Ta kontakt med et krisesenter så fort du har mulighet.
Gå en tur med vogna om han ikke er ut av huset lenge nok til at du får ringt.
Så pakker du sammen det mest nødvendige til deg og sønnen din, og reiser vekk så fort du kan.
Dette er alvor, du er nødt til å beskytte deg selv og sønnen din nå!
Det kan sprekke for ham når som helst, og tro meg, du har ikke lyst til at sønnen din skal være der når det gjør det.
(Jeg har mang en gang vært buffer, og det unner jeg ingen barn.)

Ring nummeret som står her:
http://www.oslokrisesenter.no/Krisetelefonen
De vil kunne henvise deg til krisesenter i din kommune, dersom du ikke bor i Oslo.

Send meg gjerne en PM om du trenger noen å snakke med! <3
 
Hei! Anonym her.. Takk for alle svar, hadde aldri trodd at så mange skulle støtte meg, for etter å ha lest inlegget syntes jeg jo at jeg hørtes ganske provoserende ut... Har snakket mer med samboer, som også mener at det er feil av han å reagere sånn. Problemet er at han mener at løsningen er at bare jeg lar han få være i fred når han ber om det, så vil han ikke reagere sånn...Syntes det er vanskelig å holde kjeft når man får dritt slengt etter seg. Han ønsker ikke å gå å få hjelp, for dette mener han at vi kan løse selv. Han sier også at det er vanlig at folk reagerer sånn, og at han ikke mener å skremme meg, men at han blir frustrert. Jeg sier at jeg også da vil snakke om mine problemer med noen, men han sier at det er enkelt å løse, da jeg bare må kjenne han såpass at jeg har vett til å la han være i fred når han ber om det. Jeg føler fremdeles at han bruker det som trusler, for han sa også når vi snakket at "neste gang er det Tven som går"... så om ikke jegklarer å holde igjen når han ber meg holde kjeft er det tven som blir ødelagt neste gang....

Skal sies at dette snakket vi om i går, og i dag ringte han og hadde dårlig samvittighet...

Takker for omtanken, og må gå litt i meg selv for å finne ut hva som er rett. Om det er min feil eller ikke, så må det jo bli bedre....

Du har ikke og kommer aldri til å ha ansvar for hans handlinger. Det er IKKE din feil! Hvorfor skal han få lov til å si stygge ting til deg, men med en gang du svarer tilbake så er det DU som får skylda for at han blir sint?
Vi har alle ansvar for våre egne handlinger. Punktum.
Håper virkelig dette løser seg for deg!
 
Er så enig med alle som har skrevet her. Men har du prøvd speiling, vil han akseptere det om du ber han holde kjeft, og ville han da holdt kjeft?

Jeg tviler.

Det er ord han kommer med som ikke er riktig, som man ikke skal akseptere. Søk hjelp, kom deg bort. Bygg opp selvtilliten din, bygg deg delv opp. La han ikke lenger dtyre deg og herske over deg. Ta styringen på ditt eget liv igjen.

Og mange klemmer og lykke til!
 
Håper du og sønnen din kommer dere vekk og det fort, sånn her skal man ikke leve. Og nei, den oppførselen er langt ifra normal!
Lykke til!
 
Back
Topp