Samboer (bf) med sinneproblemer (OBS. langt....)

  • Trådstarter Trådstarter Usikker
  • Opprettet Opprettet
Nei, det går ikke over! Det blir verre. Det at han ikke ønsker hjelp, verken for sin del eller din del, er fordi han vet at det er han som har problemer, men han skylder de på deg. Du lar han jo gjøre det, så da fortsetter han bare. Jeg hadde ikke latt barnet mitt vokse opp i et sånt miljø. Plutselig banker barnevernet på døra.
 
Kjære deg. Det første innlegget ditt var ikke provoserende for noen. Denne mannen har desverre gjort noe med deg. Du virker veldig usikker og redd. Å si at man selv mener det innlegget var provoserende betyr jo at denne situasjonen gjør noe med deg. Men det jeg reagerte mest på var at sønnen deres var til stede og alderen hans. Han begynner snart å forstå hva som foregår. Hvis jeg og mannen blir irritert på hverandre så blir jentungen her lei seg og sier at vi må være venner. Vi kan ikke diskutere eller noe i nærheten av hu. Hu er natt 3 år og det har vært sånn siden hu var 18 mnd. Sønnen din er ikke langt unna det. Hadde jeg vært i din situasjon så hadde jeg reist til ett kvinnesenter med ungen min. Man merker jo på ordene du skriver at du har blitt veldig usikker. Jeg veit nesten ikke hva jeg skal skrive og er nesten redd for å såre deg enda mer. Jeg hadde en eks som var sånn og er kjempe glad for at jeg kom meg unna. Fikk hjelp av han som i dag er mannen min og jeg har ikke sett eksen min siden. Vi fikk aldri barn som gjør situasjonen vanskeligere. Hadde Jeg fått barn med denne mannen så hadde nok vært der du er i dag. Så føler virkelig med deg. Jeg må jo bare si det selv om du sikker ikke vil høre det. Kom deg vekk derfra for din egen skyld og din sønns skyld. Man kan aldri skjemme bort ett barn med kjærlighet. Men man kan ødelegge ett barn med det omvendte.
 
Usikker skrev:
Jeg har vært sammen med sambo i snart 9 år, hvor vi har vært samboere i nesten like lang tid. Vi traff hverandre når jeg var 18, og han 23. Vi kjøpte hus sammen for noen år siden, og har en sønn på snart 10 mnd. Vi har hatt opp og nedturer som alle andre, men et gjentagende problem (i mine øyne) har vært samboers sinne. Han kan i krangler fort ødelegge ting, eller kaste ting i vegger og gulv. gjerne mot meg sånn at det for meg virker som om han vil skremme meg. Problemet, sett med hans øyne, er nok at han mener at dette er min feil, siden jeg provoserer frem denne siden i han. Jeg kan nok være enig i at jeg ikke slutter å diskutere med en gang han sier hold kjeft, for han sier gjerne en slengkommentar rett etterpå, som jeg føler jeg må si noe på.

Vi gjorde det slutt (merk; han) for noen år siden, hvor han var utro før han gjorde slutt. Når vi ble sammen igjen et halvt år senere lovet han bot og bedring, og det ble bedre, og det var færre episoder hvor han ødela ting. Det ble også bedre før jeg ble gravid, og under graviditeten. Men det har vært tøft å bli småbarnsforeldre. Spesielt siden gutten vår startet med å ha kolikk i 4-5 mnd. Vi har hatt mange diskusjoner om oppdragelse, spesielt om dette å la han ligge å gråte, og det å gi han oppmerksomhet. han blir fremdeles veldig fort sint, og slenger gjerne da ut flere stygge gloser til meg som møkkakjerring, dramaqueen, bitch, drittkjerring, ol. Jeg har i det siste blitt ganske sur tilbake, og det er da det koker over for han. Han vil gjerne kjefte på meg, men svarer jeg noe annet en ok, så vil jeg lage drama. Dette er jo min side av saken, og jeg kan nok være slitsom innimellom og fyre opp bålet, men syntes jeg ofte enten snakker ganske rolig, eller gråter...(dessverre) når vi krangler. Jeg syntes det er feil og skremmende når han kaster ting rundt seg, og oppfatter det truende. Syntes ikke jeg fortjener det, men det syntes han, for jeg MÅÅÅ jo bare fortsette å diskutere etter at han har sagt hold kjeft.... Kan ta et eksempel i dag, som gjorde at jeg ble litt skremt å usikker på om dette forholdet. litt tilleggsinfo for krangelen er jo at vi lenge har vært uenig, og han blir veldig sur om jeg kommer meg innspill til hvordan han skal være mot sønnen vår. Gjerne at han kanskje bør ta han opp (om han gråter) ol. Og jeg føler at han alltid skal påpeke at jeg skjemmer bort sønnen vår, og syr puter under armene hans.

Krangelen begynte med at sønnen vår er syk, og gråter masse. Jeg snakket litt sånn "stakkarslig" som samboer sa til han. Og sa ting som "det går bra lille vennen min..." ol. Samboer sa til meg at jeg ikke måtte snakke sånn til han, som om dte var så synd på han. Jeg sa at jeg gjerne ville bedømme det selv, om det var rett å snakke til han sånn. Og da svarte samboer ok... etter 10 min sa jeg vel noe lignende igjen, og samboer sa igjen at jeg ikke måtte snakke til han sånn, og hva om han senere faller og slår seg og slikt, kommer jeg til å snakke til han sånn da også, og at han da kan bli pingle. Jeg sier igjen at det er sånn jeg ønsker å snakke til han nå når han er syk, og at jeg vil vise forståelse for hvordan han har det. Samboer sier at han ikke trenger det, hvor jeg igjen sier at han selv ikke vil at jeg skal kritisere hvordan han er mot sønnen vår, så da bør vel han også la meg få være sånn som jeg vil. (dette sa jeg vel med litt hevet stemme, siden jeg hele siden får høre hvordan jeg syr puter under armene hans...)


DA bryter helvete løs og samboer sier at nå er det jo jeg som krangler, og er vanskelig. Jeg sier at jeg bare vil bli behandlet slik som han ønsker at jeg behandler han, og at jeg må få gjøre hva som jeg føler er rett, slik han mener at han må få gjøre. Han skriker hold kjeft, hvor jeg blir stille, og han sier igjen at nå er det jeg som blir sint. Da svarer jeg at jeg blir sint fordi det føles ut som om det er så forskjell på hva jeg får gjøre, og hva han får gjøre. Da sier han igjen hold kjeft (siden han mente at jeg ikke gjorde det siden han sa dette med at nå var det jo jeg som var sint) her slenger han med møkkakjerring. Jeg går ut i gangen. Da kaster han telefonen sin i veggen, og slenger vippestolen rundt. han roper også at jeg er en så jævela dramaqueen, og at det er min feil at han oppfører seg sånn. Jeg går inn på badet med sønnen vår, og låser døra. Jeg setter på musikk, for å prøve å ikke gråte. Skal bade sønnen vår å ta kveldsstell. Hører at han kaster noe mer, men vet ikke hva. Jeg bader og legger sønnen.

Ser at det er et lite hull i gipsen på veggen. Spør om vi kan snakke sammen ordentlig nå, men det vil han ikke, og mener at om ikke jeg selv ser at jeg går langt over streken, og gjør at han blir så sint, så går det ikke.

Det er mulig at jeg også bør lære meg å heller ta diskusjonen senere, når han har roet seg, men når han alltid må si ett eller annet etter at han ber meg holde kjeft, så blir jo jeg også provosert til å svare på tiltale.

Jeg sitter igjen usikker, redd, trist, og skamfull. Jeg ønsker veldig å være en familie. Men det er så mye krangling, og spesielt etter at vi fikk barn. Jeg er mye frustrert av å nesten ha alt ansvaret for sønnen vår, da jeg for det meste gjør alt inne i huset, og samboer jobber, og slapper av etter jobb. Han gjør litt arbeid ute på huset, så litt gjør han.

Jeg ønsker veldig gjerne råd. Jeg ønsker ikke å få slengt kommentarer på hvor dum jeg er som er sammen med han, eller at jeg har meg selv å skylde. Jeg føler innimellom skyld i at han blir sånn, og innimellom føler jeg at han har et seriøst problem med sinnet. Jeg fikk nylig høre av svigermor at faren hans banket henne når han var full, men dette kan jeg ikke si til samboer, for han vet det ikke og faren er død, og han har et veldig glorifisert bilde av han. Jeg vet faktisk ikke om han vet det eller ikke. Men det hender at han har sagt at han innimellom kan forstå de som slår eller banker kjærestene sine, for de kan ha blitt provosert til å gjøre det. Det var også det moren hans sa til meg, at hun provoserte faren hans så mye at han slo henne....

Håper noen tar seg tid til å lese dette lange, og til tider uforstålige innlegget....

hilsen Anonym....
Klikk for å utvide …
 
Hei.
For din og barnets skyld, må du komme deg ut av dette forholdet. Det kommer IKKE til å bli bedere, men værre!
Det er psykopatiske tendenser og dette kan føre til vold slik du beskriver situasjonen. Bare at du føler deg truet og at han prøver å legge skylden på deg viser til dette. Det handler om omvendt psykologi nettopp slik at du "tilgir" han hver gang og blir. Til slutt blir hjernen nedbrutt og det er vanskelig å bryte ut fordi du nettopp tror at det er din skyld og unnskylder hans atferd. Har akkurat kommet ut av et forhold hvor han hadde psykopatiske tendenser. Dessverre er ikke dette noe som kan hjelpes eller helbredes.
Ingenting av det du skriver er din feil. Man må kunne snakke sammen som voksne mennesker! At du griner gjør ingenting- helt naturlig reaksjonsmønster. Du har fått barn også,så du har ekstra hormoner som farer rundt i kroppen din :)
Jeg vet hvor vanskelig det er å bryte med en slik person og at dette ikke var det du ville høre. Heldigvis hadde jeg min mor til å fortelle meg at alle episodene jeg beskrev slettes ikke var sunt hverken for meg eller datteren vår å være i. Nå er det slutt mellom oss og han bruker alle midler inkl. vår datter mot meg. Men nå ser jeg alt så tydelig!! Håper du finner ut av dette om du ikke vil ha dette rådet ;) Klem "bekymret på dine vegner"
 
Kom deg vekk så fort du kan! Ta det fra noen som har vært der selv.
Fikk også akkurat de samme beskyldningene - "stakkars meg, du aner ikke hvor vondt det er for meg å bli så sint og å gjøre slike ting mot deg, men du provoserer meg så fælt" etc... Det er ikke tilfelle, at han blir "voldelig" og oppfører seg truende er ene og alene hans feil, ikke din. En mann og et forhold skal kunne tåle at begge to får sagt det de har på hjertet, uansett om det kanskje kan være litt urimelig til tider. Og fikk vondt langt inn i hjerterota av å høre at dere har en sønn og hva han opplever. Hvis du ikke vil at han skal få et totalt forvrengt kvinnesyn, så tar du ham med deg og flytter ut, helst i fjor.
Jeg er veldig for at man skal jobbe for forholdet sitt, spesielt med barn i bildet, men dette her går ikke. Kom deg vekk mens du kan. Bo hos venner eller familie til du finner noe eget.
 
Kom deg bort! Det er ikke din feil! Tenk om han tar det ut på barnet deres etterhvert:( Når han ikke er interessert i å oppsøke hjelp, så er det ikke veldig mye mer å bygge på.. Og selvfølgelig skal du få bli sur når han ikke snakker til deg på en ordentlig måte! Hadde sambo bedt meg om å holde kjeft(!), da hadde jeg sett rødt! For sånn snakker man bare ikke til hverandre!! Kom deg unna og oppsøk hjelp av familie/venner. Lykke til!
 
for din sønns skyld og deg selv, kom deg vekk før han skader en av dere, en dag smeller det og du vil aldri kunne tilgi deg selv om han skader sønnen din og du kunne ha hindret det.

han er syk! ingen skal leve slik og ingen barn skal vokse opp slik!
 
Jeg hadde reist for lengst. Samme hvor glad du er i han så ser jeg ikke at et er et alternativ å la barn vokse opp med ting flagrende rundt øra på den måten. Hvor lang tid tar det da tro, før han lar sinnet sitt gå ut over den lille?
 
Ser du har fått mange gode råd.
Eg vil berre stille deg eit enkelt spørsmål : Om du tar med deg barnet, og flytter ut mens han feks er på jobb, er du redd for kva han kan gjera når han forstår kva du har gjort?

Det er din plikt som mamma å gi ditt barn ein trygg oppvekst!
 
Først så lure eg på en ting, hva type oppvekst han har hatt?

Altså, Eg skal være helt ærlig med deg nå... Eg ønske ikke få dette tilbake til meg eller få høre hvor bitch eg har vært.... Eg kjenner meg så igjen av det du sier, bare at her var det eg som oppførte meg sånn. Eg slo og banka min samboer i tillegg til og hive ting rundt... Eg sa typisk: eg vil ikke prate om det eller hold kjeft, så måtte jo han selvfølgelig si noe, veldig unødvendig i mine øyner. Det skulle ingenting til før det bare klikka for meg... Da datteren vår blei 3 år så gikk vi hver for oss...

Da innså eg hva eg hadde gjort og hvordan eg hadde vært. Eg hadde store problemer med å innrømme at feilen låg hos meg. Eg oppsøkte lege osv for å finne ut hvorfor eg var sånn eg var selv om eg viste det. Eg begynte på medisiner som stabilsere humøret mitt.. Eg har en veldig tøff barndom og eg vet det ikke er en unnskyldning for å være sånn mot andre men pga min tøffe barndom så gikk eg ubevisst inn for å ødlege og skremme bort den person eg elska mest av alt. Min samboer som nå er min mann ga meg en sjanse etter 2 år med medisiner for å se om det hjalp. Eg anbefaler på det sterkeste å oppsøk lege og være dønn ærlig om at han ikke kan kontroller sine og at det går opp ned. Ønske du å vite hva type medisiner eg snakke om send med pm :-) dette redda iallefall oss, nå går eg ikke lengre på medisiner og vart uten i et år og har ikke hatt et anfall :-) må også si at min datter har heldigvis ikke tatt noe skade av det som skjedde da hun var liten pga når vi hadde det fint så hadde vi det kjempe fint og min samboer gjor som deg, låste seg typisk inn på bade eller på sove rommet og ga henne den trygghetfølsen. Ja vi er hundre prosent sikker på at hun ikke har hatt påvirkning pga vi har sjekket det ut med fagfolk :-)
 
bessie skrev:
Først så lure eg på en ting, hva type oppvekst han har hatt?

Altså, Eg skal være helt ærlig med deg nå... Eg ønske ikke få dette tilbake til meg eller få høre hvor bitch eg har vært.... Eg kjenner meg så igjen av det du sier, bare at her var det eg som oppførte meg sånn. Eg slo og banka min samboer i tillegg til og hive ting rundt... Eg sa typisk: eg vil ikke prate om det eller hold kjeft, så måtte jo han selvfølgelig si noe, veldig unødvendig i mine øyner. Det skulle ingenting til før det bare klikka for meg... Da datteren vår blei 3 år så gikk vi hver for oss...

Da innså eg hva eg hadde gjort og hvordan eg hadde vært. Eg hadde store problemer med å innrømme at feilen låg hos meg. Eg oppsøkte lege osv for å finne ut hvorfor eg var sånn eg var selv om eg viste det. Eg begynte på medisiner som stabilsere humøret mitt.. Eg har en veldig tøff barndom og eg vet det ikke er en unnskyldning for å være sånn mot andre men pga min tøffe barndom så gikk eg ubevisst inn for å ødlege og skremme bort den person eg elska mest av alt. Min samboer som nå er min mann ga meg en sjanse etter 2 år med medisiner for å se om det hjalp. Eg anbefaler på det sterkeste å oppsøk lege og være dønn ærlig om at han ikke kan kontroller sine og at det går opp ned. Ønske du å vite hva type medisiner eg snakke om send med pm :) dette redda iallefall oss, nå går eg ikke lengre på medisiner og vart uten i et år og har ikke hatt et anfall :) må også si at min datter har heldigvis ikke tatt noe skade av det som skjedde da hun var liten pga når vi hadde det fint så hadde vi det kjempe fint og min samboer gjor som deg, låste seg typisk inn på bade eller på sove rommet og ga henne den trygghetfølsen. Ja vi er hundre prosent sikker på at hun ikke har hatt påvirkning pga vi har sjekket det ut med fagfolk :)
Klikk for å utvide …
Så bra at du tok tak i problemet, fikk hjelp, og at det har blitt så bra! Helt fantastisk at du nå kan være uten medisiner, og jobber med problemet :) Det er flott med solskinnshistorier også.
 
Vil du din sønn det beste? Stikk fra han.
Ikke mere å si om det.
Han er kontrollerende og utagerende.
Det er en svært farlig kombinasjon.

Dette er ikke din feil, men fullt og helt hans psykiske tilstand.
Stikk nå og ikke se deg tilbake.
 
Huff.. Skjønner du er i en vanskelig situasjon. Ikke noe av dette er DIN feil. Vanskelig å bare pakke sammen å dra. Har dessverre vært i samme situasjon og det utartet seg etterhvert til både psykisk og fysisk vold. Ikke før en utrolig voldsom hendelse, der andre ble involvert turte/måtte jeg ta sønnen og forlate. Håper det ikke går så langt for deg. Ta kontakt med krisesenter eller familievernkontoret. Om så bare for en samtale og gode råd. Masse lykke til <3 håper ting ordner seg for deg :)
 
Usikker skrev:
Hei! Anonym her.. Takk for alle svar, hadde aldri trodd at så mange skulle støtte meg, for etter å ha lest inlegget syntes jeg jo at jeg hørtes ganske provoserende ut... Har snakket mer med samboer, som også mener at det er feil av han å reagere sånn. Problemet er at han mener at løsningen er at bare jeg lar han få være i fred når han ber om det, så vil han ikke reagere sånn...Syntes det er vanskelig å holde kjeft når man får dritt slengt etter seg. Han ønsker ikke å gå å få hjelp, for dette mener han at vi kan løse selv. Han sier også at det er vanlig at folk reagerer sånn, og at han ikke mener å skremme meg, men at han blir frustrert. Jeg sier at jeg også da vil snakke om mine problemer med noen, men han sier at det er enkelt å løse, da jeg bare må kjenne han såpass at jeg har vett til å la han være i fred når han ber om det. Jeg føler fremdeles at han bruker det som trusler, for han sa også når vi snakket at "neste gang er det Tven som går"... så om ikke jegklarer å holde igjen når han ber meg holde kjeft er det tven som blir ødelagt neste gang....

Skal sies at dette snakket vi om i går, og i dag ringte han og hadde dårlig samvittighet...

Takker for omtanken, og må gå litt i meg selv for å finne ut hva som er rett. Om det er min feil eller ikke, så må det jo bli bedre....
Klikk for å utvide …


Hei! Håper du finner ut av det! Mange skriver at du må komme deg vekk, og den tanken slår meg også. Men så vet vi at slike ting ikke oppfattes like svart/hvitt for den som er i situasjon som for de som leser eller ser det utenfra. Det som er viktig er at du bør få hjelp til å innse at det aldri er din feil at han blir alvorlig sint eller voldelig. Jeg vil tilføye at psykisk vold og fysisk vold er minst like skadelig for både barn og voksen. Førstnevnte er nesten mer alvorlig om man ser på langvarige konsekvenser.

Du skal ikke (av både moralske og lovmessige grunner) tillate at du eller ditt barn blir utsatt for vold av den ene eller andre typen. Det at du ikke skal kunne svare fordi han kan bli sint, bør du absolutt ikke finne deg i. Jeg anbefaler deg på det sterkeste å kontakte kyndige personer som kan hjelpe, både deg og mannen din.
 
Hei :) Høres ikke bra ut dette her. Få hjelp, eller flytt er mitt råd. Er selv vokst opp i et hus med en aggresiv/voldelig stefar, og det har formet meg. Jeg unner ingen det. Jeg måtte bli voksen lenge før jeg var klar for det. Jeg var alltid på vakt hjemme, kjente hver eneste følelse i huset. Gikk på nåler halve barndommen. Gjør noe med det, ikke lev livet ditt på denne måten. Jeg har aldri klart å tilgi mammaen min helt (selv om jeg er glad i henne), for hun valgte hver dag å bli. Jeg var barn og kunne ikke velge.
 
Håper du har fått hjelp med denne situasjonen! For meg høres det helt hårreisende ut at han har behandlet deg sånn, og jeg syns du burde dra fra ham. Forhåpentligvis vil han klare å jobbe med sine problemer, slik at han kan ha et godt og normalt forhold til deg og barnet deres i fremtiden, men før den tid høres det ut som om den lille vil ha det best et annet sted. Jeg ville også fått hjelp av fagfolk for å ordne det slik at han ikke er alene med sønnen sin før han klarer å kontrollere seg. Signerer også det andre har sagt om at en ikke kan skjemme bort en baby. Håper alt går bra med dere, og sender en stor klem!
 
1: Du har virkelig ingen skyld i hvordan han oppfører seg, dette er kun han, han har et valg på hvordan han vil reagere.
2: Man kan ikke skjemme bort et så lite barn med oppnerksomhet
3: Ta kontakt med familiekontor, iallefall krev at han går på et sinnekurs/psykolog for å takle følelsene sine. For dette er hans problem, ikke ditt. Alle krangler, men man må kunne takle følelsene det bringer på en voksen måte.

Han virker litt gammeldags i holdningene sine i forhold til hvordan han kan behandle jenta si. Jeg ville faktisk laget en liste over standarden du krever av han og tatt med i samtaler f.eks med familiekontoreet. Jeg vil tippe at dine krav ikke akkuratt vil være urimelige :)

Aller sist, sett barnet og ikke minst deg først. Om du ibdet hele tatt mistenker at dette kan fysisk gå ut over deg eller lille, reis bort og så jobb med problemene. Vis at du ikke kommer til å ta imot denne behandlingen :) Ønsker deg masse lykke til!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp