Søvnløse netter - runde to!

CD 2 - Når kroppen snakker, og hodet ikke alltid vil lytte

Syklusen min har alltid vært etter læreboka. 28 dager, presist som et sveitsisk urverk, og eggløsning på CD 14 - uten unntak. Men så, første PP, skjer noe nytt. Eggløsning på CD 18. Allerede da, før vi offisielt satte i gang, kjente jeg på en rar følelse. En slags varsling fra kroppen om at dette kanskje ikke kom til å ende i noe varig. Og jeg fikk rett - det ble en kjemisk graviditet. Ikke første gang det skjer, men det stikker likevel.

I går tok jeg turen til gynekologen. Ikke fordi noe var akutt galt, men fordi hodet trengte litt ryddig. Spotting før mensen er ikke likt meg, og tanken om en kortere lutealfase hadde begynt å gnage. Hun beroliget meg: spotting trenger ikke å bety at noe er galt - det kan faktisk skje selv uten at det forstyrrer en implantasjon. Likevel skrev hun ut både Abyl-e og progesteron (navnet på medisinen husker jeg ikke i farten), som jeg skulle starte med dagen jeg får positiv test. Hun ønsket meg velkommen tilbake når gravid.

Og jeg dro hjem - egentlig lettet. Timen var god. Jeg fikk svarene jeg trengte, og tenkte at dette må jo gå veien. Den kjemiske graviditeten betyr jo at jeg kan bli gravid. Kanskje var bare forholdene i livmoren ikke helt optimale denne gangen. Kanskje jeg var for stresset (som også påvirker kroppen og hormonene - kanskje jeg må ta meg en bolle, og slappe av). Kroppen er jo utrolig kompleks. Den prøver å snakke til oss hele veien, men ofte velger vi å ikke høre - fordi signalene ikke passer med det vi håper på.

Jeg visste innerst ikke, at mai ikke kom til å bli min måned. Jeg tenkte at det kom til å ende med kjemisk graviditet. Men det føltes for sårt å bare gi opp håpet.

Så kom kvelden i går. Huset ble stille. Og tankene begynte å presse seg frem:

Hva om jeg er for gammel (34)?
Hva om det var min siste mulighet?
Hva om dette kommer til å ta lang tid - orker jeg å stå i det?
Hva vil det gjøre med familien jeg allerede har?
Hva om jeg har lav AMH, og løpet er kjørt?


Og så kom den tunge følelsen. Den som sniker seg inn uten invitasjon. En følelse av å ikke strekke til. En slags sorg over noe som aldri fikk bli. Et savn etter et lite menneske som ikke finnes - men som allerede har fått plass i hjertet mitt.

Jeg føler meg som en elendig mor. Låst i mitt eget hode og i et elsk-hat forhold med babyverden og kvinneguiden. Uendelig takknemlig for det jeg har, men samtidig... urolig. Lengtende.

Men her er jeg. CD 2. Ett skritt videre, ett skritt tilbake. Og kanskje ett steg nærmere det som en gang skal bli.
 
Når livet butter i mot finner jeg trøst i horoskop (jeg er ikke spesielt overtroisk, men av og til er det fint å tro på at noen har en eller annen formening om min fremtid. Men, jeg er selektiv, liker jeg ikke det jeg leser, finner jeg et annet).

Horoskop for juni lyder følgende:
"Juni markerer begynnelsen på en spennende periode for Krepsen. Den 10. juni går Jupiter, lykke- og ekspansjonsplaneten, inn i ditt tegn og blir værende til langt ut i 2026. Dette gir deg muligheten til å vokse, utvikle deg og oppleve nye eventyr. Jupiter bringer med seg optimisme og muligheter, men vær oppmerksom på å ikke overdrive – balanse er nøkkelen."

10 juni er 9 DPO for min del, og blir jeg gravid i juni får jeg termin i 2026. Og det med at "balanse er nøkkelen" kunne ikke stemt bedre. Jeg eier ikke balanse. Jeg er utålmodig, rastløs, vil ha alt med en gang, og klarer ikke å vente.
 
Last edited:
CD 3

Det er ikke mye som skjer her i gården for øyeblikket. Jeg forventer at tante Rød pakker sakene sine på fredag, og hvis alt går som jeg håper, kan jeg allerede på søndag starte med EL-testing. Testingen gir meg en følelse av at ting skjer - at jeg er på vei et sted. Det er noe konkret i det. Å sitte og tolke tester gir meg noe å holde fast i, noe å gjøre mens dagene snegler seg forbi.

I går kveld dro jeg frem bildene av de positive graviditetstestene jeg fikk i PP1 - og konklusjonen min er (endelig) veldig tydelig: det kunne ikke vært noe annet enn en kjemisk graviditet. Den ene dagen var testen positiv, neste dag negativ - og slik gikk det før streken ble borte og tempen stupte. Det er rart hvor mye informasjon som kan ligge i en liten strek eller et temperaturfall (temping har forresten blitt min nye hobby, når tiden er inne skal jeg laste opp den grafen).

Jeg skrev i forrige innlegg at jeg føler meg som en elendig mor i et elsk hat forhold med babyverden og kvinneguiden. Etter å ha skrevet det bestemte jeg meg for å gå ut av huset. Vi dro til stranden. Det blåste og det var surt, men innimellom brøt solen gjennom skydekket. Det var godt å være mamma igjen, ikke bare fysisk til stede som en glemt plante, men mentalt til stede. Der. I øyeblikket. Ikke i tankespinnet, ikke i test, streker eller temperaturkurver.

Det slo meg hvor viktig det er å finne rom fra dette. For det er fort gjort å forsvinne i det. Men så finnes disse små friminuttene, hvor stolen titter frem, vinden rusker litt i jakka, og barnet ler så ekte at du kjenner det i hele deg. Jeg vet ikke hvorfor det har vært så vanskelig å prioritere disse pausene. Kanskje fordi det er vanskelig å balansere sorg og håp. Men nå har jeg fått en påminnelse om hvor viktig det er. Så dette skal jeg gjøre mer av. Komme meg ut. Ikke for å glemme alt det vanskelige, men for å bære det litt lettere.
 
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Den balansen er så vanskelig! Håper at med tiden vil det være enklere å finne håpet enn sorgen. Og få mer overskudd til å se utover og fremover. I mellomtiden får man bare suge seg fast i de øyeblikkene man klarer å leve i nuet.
 
Klar for runde to. Nesten litt skummelt med så mange graviditetstester. :troll:


IMG_4221.jpeg
 
CD 4

Som dagene snegler av gårde - føles det som, men de gjør jo ikke det. Igjen er det ny arbeidsdag, og straks er den over, så er det natta, og så på'n igjen.

Jeg fikk et lite rush i går da pakken kom. Jeg liker spenningen rundt det. Liker å gjemme meg på badet, selv om mannen min mener det er en evig lang seanse. Han har jo egentlig rett, er det strek, så er den synlig, men jeg liker seansen, og har jeg brukt penger på "tissepinner" så skal jeg jammen meg studere de opp og i mente.

I går da vi la oss snakket vi litt om PP2. Jeg fortalte han at jeg har en god følelse, og det har visst han også. Hvorfor er det sånn at vi i noen situasjoner kjenner en slags ro, nesten som om vi fornemmer hvordan det kommer til å gå? Mens andre ganger gnager det i oss - en uro vi ikke bli kvitt. Er det den stemmen man egentlig skal stole litt mer på?

Uansett, det skjer ikke så mye akkurat nå. Mensen er nok over i morgen, og det passer godt i min "nye" syklus. Jeg har vanligvis 28 dager, men 29 er også innafor. Neste punkt på planen er å se om EL blir like forsinket som sist.
 
CD 5

I dag misliker jeg jobben min ekstra mye, og jeg bare ser frem til min siste arbeidsdag. Kort fortalt - er helsepersonell. Tror ikke jeg avslører meg for mye ved å skrive det. I tillegg har jeg lagt på meg og tatt opp snusinga. Kontorjobb gjør meg inaktiv, selv om jeg vandrer frem og tilbake på avdelingen, men fy, så kjip dagen i dag er. CD 5 er liksom ingenting spesielt annet enn at tante Rød pakker sakene sine, men det er fortsatt en stund til det fertile vinduet. Og jeg er ikke sikker på når EL kommer. Er det CD 14 eller CD 18... I går kjøpe jeg Flax i håp om å vinne noen millioner, men slik ble det jo ikke. Håper humøret stiger litt mot slutten av arbeidsdagen, og at jeg klarer å ha en fin helg uten å gruble for mye på ting jeg ikke får gjort noe med (les: jobb).
 
CD 4

Som dagene snegler av gårde - føles det som, men de gjør jo ikke det. Igjen er det ny arbeidsdag, og straks er den over, så er det natta, og så på'n igjen.

Jeg fikk et lite rush i går da pakken kom. Jeg liker spenningen rundt det. Liker å gjemme meg på badet, selv om mannen min mener det er en evig lang seanse. Han har jo egentlig rett, er det strek, så er den synlig, men jeg liker seansen, og har jeg brukt penger på "tissepinner" så skal jeg jammen meg studere de opp og i mente.

I går da vi la oss snakket vi litt om PP2. Jeg fortalte han at jeg har en god følelse, og det har visst han også. Hvorfor er det sånn at vi i noen situasjoner kjenner en slags ro, nesten som om vi fornemmer hvordan det kommer til å gå? Mens andre ganger gnager det i oss - en uro vi ikke bli kvitt. Er det den stemmen man egentlig skal stole litt mer på?

Uansett, det skjer ikke så mye akkurat nå. Mensen er nok over i morgen, og det passer godt i min "nye" syklus. Jeg har vanligvis 28 dager, men 29 er også innafor. Neste punkt på planen er å se om EL blir like forsinket som sist.
Dagene går liksom sakte men også fort på en måte. Rart hva denne prøvingen gjør med oss. Men så deilig at dere har en god følelse! Da blir kanskje ikke tiden så drøy likevel. Skulle så ønske jeg klarte å sette mer pris på tiden sammen og glede meg over det vi jobber mot, men nei. Jeg er for utålmodig og rastløs. Håper på å finne roen etter hvert jeg også!
 
Dagene går liksom sakte men også fort på en måte. Rart hva denne prøvingen gjør med oss. Men så deilig at dere har en god følelse! Da blir kanskje ikke tiden så drøy likevel. Skulle så ønske jeg klarte å sette mer pris på tiden sammen og glede meg over det vi jobber mot, men nei. Jeg er for utålmodig og rastløs. Håper på å finne roen etter hvert jeg også!
Roen går i bølger og daler her. Det er lite som skal til for å vippe meg av pinnen. Jeg er veldig utålmodig og rastløs selv, men av og til får jeg disse friminuttene der jeg faktisk klarer å senke skuldrene. Ja, det er virkelig rart hva denne prøvingen gjør med oss. Mannen min tar det liksom helt piano. Han tenker på sommerferien og all inclusive på granca…
 
Roen går i bølger og daler her. Det er lite som skal til for å vippe meg av pinnen. Jeg er veldig utålmodig og rastløs selv, men av og til får jeg disse friminuttene der jeg faktisk klarer å senke skuldrene. Ja, det er virkelig rart hva denne prøvingen gjør med oss. Mannen min tar det liksom helt piano. Han tenker på sommerferien og all inclusive på granca…
Det syntes jeg også er litt provoserende! Skal sikkert ikke syntes det, men at gutta bare skal ta det hele med knusende ro, det irriterer meg litt. Mens vi tenker og overtenker hele greia nærmest 24/7. Kvinnen tar liksom hele lasten allerede før spiren sitter! Det gjelder sikkert ikke alle menn da, men opplever at vi kvinner legger mye mer innsats og tankevirksomhet i denne prosessen.
 
Det syntes jeg også er litt provoserende! Skal sikkert ikke syntes det, men at gutta bare skal ta det hele med knusende ro, det irriterer meg litt. Mens vi tenker og overtenker hele greia nærmest 24/7. Kvinnen tar liksom hele lasten allerede før spiren sitter! Det gjelder sikkert ikke alle menn da, men opplever at vi kvinner legger mye mer innsats og tankevirksomhet i denne prosessen.

helt klart. Mannen min trodde ikke på meg da jeg så at det finnes forum dedikert til kvinner som prøver, temper, tester, deler symptomer osv. Det er liksom en totalt ukjent galakse for han… «dark web» :woot:.
 
helt klart. Mannen min trodde ikke på meg da jeg så at det finnes forum dedikert til kvinner som prøver, temper, tester, deler symptomer osv. Det er liksom en totalt ukjent galakse for han… «dark web» :woot:.
Håhåhå, det fins mange steder på nettet for oss! Fint å ha, for selv andre kvinner som ikke har trengt å prøve forstår ikke dette her og syns vi er gale..

Du skriver veldig bra, forresten! :D
 
Håhåhå, det fins mange steder på nettet for oss! Fint å ha, for selv andre kvinner som ikke har trengt å prøve forstår ikke dette her og syns vi er gale..

Du skriver veldig bra, forresten! :D

Nettopp! :happy: Det er utrolig godt å vite at her blir jeg faktisk forstått, så får andre tenke at vi er gale. Det finnes verre galskap i verden :dance018

Tusen takk for det! :love2
 
Back
Topp