Så vanskelig å holde graviditeten hemmelig!
- Trådstarter Furutre
- Opprettet
Jeg vil fortelle sønnen min på 9 før resten av familien. Også vil jeg ikke at han skal måtte oppleve sorgen om det ikke går, da han er veldig følsom. I tillegg har han mast om søsken i flere år, så ventetiden vil bli så lang for han om vi forteller det tidlig
Er også nervøs for at det skal være noe galt med fosteret siden jeg er godt voksen, så vil ha hatt ultralyden i uke 12 før vi sier noe.
Hadde besøk av mamma og svigermor i går... holdt på å sprekke nyhetenmen vil vente litt lengre
Sånn har jeg det hver gang jeg er med mamma og de, haha
Sist bestemor var her så hun veeeldig på magen min, heldigvis spurte hun ikke om noe
Jeg er sprekkeferdig for å fortelle det til folk! Spesielt noen venninner sommer vi prøver, og som bruker å spørre hvordan det ligger an. Men nå har ingen spurt på ukesvis!! Jeg tror ikke jeg kommer til å lyve når de spør heller. Da er der vel meningen at de skal få vite tenker jeg!
Jeg har fortalt det til noen fjernere «messenger-venner», som ikke kjenner min familie og vår felles vennekrets. Det føles «trygt» for at de ikke skal spre nyheten før vi er klare for det, og godt å ha noen å skrive/snakke med om det
Var på matbutikken med ei jeg egentlig ønsker å ha sagt det til i går. Fikk en kvalmebølge over meg og hun lurte på om det var noe galt/om jeg hadde vondt. Jeg sa at alt var fint.. så tenkte jeg «shit au, hun kan få vite det nå» og stilte meg på andre siden av handlevogna lent mot henne med (det jeg tror var) er oppfordrende blikk til henne og sa «det som feiler meg, er at jeg er VEEELDIG kvalm!», og var sikker på at hun måtte ta hintet og spørre om jeg var gravid.
Men det skjedde ikke
Isteden trodde hun at jeg holdt på å spy, og lurte på om vi skulle kjappe oss å bli ferdige?! Jeg følte jeg ikke kunne gitt er sterkere hint altså, menmen
Da var det vel IKKE meningen at hun skulle vite noe enda får jeg tenke.
Nå har jeg «bestemt meg»(får se om det holder) for at jeg venter til etter første TUL neste torsdag før jeg forteller henne. Og dersom ingen spør, venter jeg med å fortelle noen flere det i det hele tatt til da.
Jeg har fortalt det til noen fjernere «messenger-venner», som ikke kjenner min familie og vår felles vennekrets. Det føles «trygt» for at de ikke skal spre nyheten før vi er klare for det, og godt å ha noen å skrive/snakke med om det
Var på matbutikken med ei jeg egentlig ønsker å ha sagt det til i går. Fikk en kvalmebølge over meg og hun lurte på om det var noe galt/om jeg hadde vondt. Jeg sa at alt var fint.. så tenkte jeg «shit au, hun kan få vite det nå» og stilte meg på andre siden av handlevogna lent mot henne med (det jeg tror var) er oppfordrende blikk til henne og sa «det som feiler meg, er at jeg er VEEELDIG kvalm!», og var sikker på at hun måtte ta hintet og spørre om jeg var gravid.
Men det skjedde ikke
Isteden trodde hun at jeg holdt på å spy, og lurte på om vi skulle kjappe oss å bli ferdige?! Jeg følte jeg ikke kunne gitt er sterkere hint altså, menmen Da var det vel IKKE meningen at hun skulle vite noe enda får jeg tenke. Nå har jeg «bestemt meg»(får se om det holder) for at jeg venter til etter første TUL neste torsdag før jeg forteller henne. Og dersom ingen spør, venter jeg med å fortelle noen flere det i det hele tatt til da.
Kvalm som et uvær og lettrørt.
Sånn har jeg det hver gang jeg er med mamma og de, haha
Sist bestemor var her så hun veeeldig på magen min, heldigvis spurte hun ikke om noe
vanskelig asså! haha! svigerinna min kommenterte babytøyet jeg strikker, men heldigvis har jeg mange veninner som venter barn
Har mistet tidlig flere ganger, så har lyst til å vente litt ennå med å fortelle... men kommer ikke til å nekte hvis jeg blir spurt. Skal dra til min mor på besøk noen dager i kveld, og er ikke i toppform, så kan komme spørsmål. Pluss at det kan komme spørsmål om alkohol eller div mat som jeg ikke kan spise. Så «faren» er stor for at de får vite denne uka. Er bare 5+1 ennå, så syns det er litt tidlig, men skjer det så skjer det. Barna skal ikke vite noe ennå iallefall, for da vet alle på bhg og skolen det snart, og det trenger jeg ikke. 
Vi bor et stykke unna begge våres familier. Svigermor får vite det når hun kommer opp på besøk fra Tyskland i september. 
Koselig å si det ansikt til ansikt
Vi bor et stykke unna begge våres familier. Svigermor får vite det når hun kommer opp på besøk fra Tyskland i september. Koselig å si det ansikt til ansikt
Av flere grunner:
1) synes det er koselig at det er vår hemmelighet
2) orker ikke mas og de samme spørsmålene om form og alt det der. Sist gang fortalte vi også forholdsvis seint (uke 15 til familie og kollega, uke 20+ til venner). Jeg følte at i det øyeblikket jeg fortalte om graviditet, så ble jeg "redusert" til kun å være en gravid kvinne hvor alle spørsmål og tema skal handle om baby og svangerskap. Det gidder jeg ikke.
3) vi har mista mange ganger, og jeg orker ikke medlidenhet og keitete kommentarer (som sikkert er ment vel). Jeg takler det på min måte, og får den støtten og utløpet for egne tanker og følelser jeg trenger her på forumet
4) hvis vi forteller og mister, vet de at vi prøver. Det tok 2 år å bli gravid med førstemann, og nå er det bare 7-8 mnd siden vi starta prøvinga på andremann. Skulle det ende med ny MA, så kan jeg risikere at mange spør og/eller synser og tenker og mener og kommer med råd og alt sånt fram til vi lykkes. Det ønsker jeg ikke.
Jeg har sagt det til en venninne og til mamman min. Klarte ikke å holde det inne, men det er "vår lille hemmelighet"
havfrøken
Glad i forumet
Jeg er en som er veldig glad i vin, og har nå vært på ferie med min familie i en uke og takket nei til vin - så mamma må ha skjønt det , men hun spør ikke. Og jeg velger å vente litt til før jeg forteller. Føler jeg bør si det til datteren vår først om vi skal starte å si det til andre i familien
, men hun spør ikke. Og jeg velger å vente litt til før jeg forteller. Føler jeg bør si det til datteren vår først om vi skal starte å si det til andre i familien 
Vi har fortalt det til alle i nærmeste familie + noen nære venner. Enn så lenge sier vi ikke noe til ungene (6år og 3.5år), fordi det blir lenge å vente.
Jeg håper at jeg slipper å si det til sjefen før etter uke 12, hun hater graviditet og fnyser bort aborter som at det er helt naturlig og en skal ikke la det gå utover arbeidet.
Jeg håper at jeg slipper å si det til sjefen før etter uke 12, hun hater graviditet og fnyser bort aborter som at det er helt naturlig og en skal ikke la det gå utover arbeidet.
Ja hun er grusom på det området, heldigvis har vi mye rettigheter definert per lov så om hun ikke er grei så kommer jeg til å søke svangeeskapspenger pga mangel på tilrettelegging.Æsj så kjedelig å ha en sånn sjef!!! Jeg blir så provosert!
Fordi vi er redd for å miste siden jeg kun er 6uker. pluss jeg skal på TUL i uke 12 for å se om alt ser bra ut pga jeg har kronisk sykdom. Også er det koselig å ha vår store hemmelighet hemmelig en stund
Fordi vi er redd for å miste siden jeg kun er 6uker. pluss jeg skal på TUL i uke 12 for å se om alt ser bra ut pga jeg har kronisk sykdom. Også er det koselig å ha vår store hemmelighet hemmelig en stund
Tror kanskje svigermor synes det var LITT rart at jeg først lå på sofaen som et slakt, deretter forsynte meg med en liten prosjon middag, spiste 1 tomatbit før jeg måtte gå på do, returnerte og prøvde meg på en pomfri før jeg avlyste hele måltidet for min del og gikk opp på soverommet for å ligge mest mulig stille
Og alt dette uten at samboer virket veldig bekymra, han veit jo hvorfor liksom når det gjelder omgangssyken så er jeg hysterisk på mine og andres vegne og var jeg ikke gravid, men syk, ville jeg bedt henne holde seg hjemme for ikke å bli smitta. Tror kanskje hun har fått med seg det også før.
Om formen fortsetter å være like elendig må vi nok bare si det til foreldrene våre litt tidlig. Vi vil egentlig vente til etter uke 12 og ultralyd, eller lenger.
Aller første gangen jeg var gravid, fortalte vi foreldre i uke 9 og mange venner og familie i uke 11/12. Men hadde ikke vært på noen TUL. I uke 13 viste det seg at det var MA hvor utvikling var stanset i uke 9 og jeg synes ikke det var noe gøy å fortelle så mange at det var gått galt. Samtidig var det vanskelig å møte venninner som ikke hadde fått vite det, vanskelig å fortelle om og de forsto vel ikke helt hvor vondt det var heller (ingen hadde vært gravide før).
Så jeg er litt delt, kjedelig å fortelle om at det er gått galt, men samtidig så vondt å miste at det er vanskelig å holde inni seg den første tida etterpå.
Men sånn i utgangspunktet ønsker vi likevel å vente med å fortelle til etter uke 12 og at vi har vært på ultralyd da det er også fordi jeg har lyst til at besteforeldre skal få vite om det etter at største faren for spontanabort er forbi, så de kan tørre å glede seg når de får nyheten.
Tror likevel min mor blir mest bekymra for hvor upraktisk tidspunkt vi er blitt gravide på og det er jeg jo enig i. Men får ikke gjort så mye heller
Og alt dette uten at samboer virket veldig bekymra, han veit jo hvorfor liksom
når det gjelder omgangssyken så er jeg hysterisk på mine og andres vegne og var jeg ikke gravid, men syk, ville jeg bedt henne holde seg hjemme for ikke å bli smitta. Tror kanskje hun har fått med seg det også før. Om formen fortsetter å være like elendig må vi nok bare si det til foreldrene våre litt tidlig. Vi vil egentlig vente til etter uke 12 og ultralyd, eller lenger.
Aller første gangen jeg var gravid, fortalte vi foreldre i uke 9 og mange venner og familie i uke 11/12. Men hadde ikke vært på noen TUL. I uke 13 viste det seg at det var MA hvor utvikling var stanset i uke 9 og jeg synes ikke det var noe gøy å fortelle så mange at det var gått galt. Samtidig var det vanskelig å møte venninner som ikke hadde fått vite det, vanskelig å fortelle om og de forsto vel ikke helt hvor vondt det var heller (ingen hadde vært gravide før).
Så jeg er litt delt, kjedelig å fortelle om at det er gått galt, men samtidig så vondt å miste at det er vanskelig å holde inni seg den første tida etterpå.
Men sånn i utgangspunktet ønsker vi likevel å vente med å fortelle til etter uke 12 og at vi har vært på ultralyd da
det er også fordi jeg har lyst til at besteforeldre skal få vite om det etter at største faren for spontanabort er forbi, så de kan tørre å glede seg når de får nyheten. Tror likevel min mor blir mest bekymra for hvor upraktisk tidspunkt vi er blitt gravide på og det er jeg jo enig i. Men får ikke gjort så mye heller