Vis vedlegget 255927
I ettermiddag fikk jeg ha Rolf på brystet i over fem timer. Det er en vidunderlig følelse å kjenne de bittesmå pustebevegelsene mot min hud. Kjenne på de bittesmå knappenålshodene på ryggen hans, som er ryggtaggene. Merke den sterke griperefleksen når han holder rundt fingeren min. Og se hvordan han roer seg ned når han ligger på meg, hører meg snakke og merker at jeg beveger meg.
Det som ikke er så hyggelig, er at Rolf tar seg pustepauser innimellom. Han blir helt stille, så faller pulsen fra 160-ish til 60-80, og oksygenmetningen faller også. Alt dinger og plinger. Rolf blir stimulert med knip i hånden, «massasje» på ryggen og evt på magen. Så begynner han å puste igjen, og alle verdier på skjermen normaliserer seg. Vi er blitt fortalt at dette er helt normalt for så små, og vil fortsette til han er minst 32 uker. Foreløpig reagerer han på trinn 1 av 10 i behandlingsstigen når dette skjer, så jeg burde sikkert være glad. Men sannheten er at jeg blir dødsredd og får nesten hjertestans selv. Tårene triller helt ukontrollert og jeg kjenner virkelig hvor forferdelig redd jeg er for å miste den lille skatten. Forhåpentligvis klarer jeg å takle det bedre etter hvert som hormonene/barseltårene roer seg litt...