Parforholdet

Kjærleik2020

Kjærleik2020

Blir kjent med forumet
Flere enn meg som krangler med kjæresten?

Jeg blir så skuffet. Hadde trodd det bare skulle bli en koselig tid. Mulig alt er overveldende for han også, samtidig tenker jeg.. "come on".

Noen gode tips til hvordan man ikke biter på irritasjonsmomenter når kroppen er full av hormoner...?

Noen råd til hvordan bare kose seg, tenke på egen helse og barnet,og ikke bekymre seg for hvordan det skal gå med parforholdet og samarbeid resten av livet...?

Hehe.
 
Du er ikke alene, for her er det ikke perfekt heller. Føler meg alene om blåbæren i magen. Ingen og dele gleder med. Ingen som viser interesse for baby, utstyr og alt :/ håper det forandrer seg! Familien min er også redd og viser ikke mye glede. Pga de er redde jeg skal ende opp alene med en baby.

Hormonene og min dårlige form gjør ikke at det blir mindre krangel, haha.

Mitt tips er bare og fokusere på det fine. Og finn noe som kan holde dere for opptatt til og krangle. Vi spiller sammen, det gjør at jeg ikke tenker og irriterer meg for mye med hormoner
 
ADKOver skrev:
Du er ikke alene, for her er det ikke perfekt heller. Føler meg alene om blåbæren i magen. Ingen og dele gleder med. Ingen som viser interesse for baby, utstyr og alt :/ håper det forandrer seg! Familien min er også redd og viser ikke mye glede. Pga de er redde jeg skal ende opp alene med en baby.

Hormonene og min dårlige form gjør ikke at det blir mindre krangel, haha.

Mitt tips er bare og fokusere på det fine. Og finn noe som kan holde dere for opptatt til og krangle. Vi spiller sammen, det gjør at jeg ikke tenker og irriterer meg for mye med hormoner
Klikk for å utvide …

Nei, da er ikke du heller alene!
Baksiden ved å ikke ha delt nyheten med en venninne e.l. er vel kanskje at da er man prisgitt partneren. Håper det forandrer seg for din del. Har du begynt å se på mye utstyr og ting du trenger? :) Jeg har kikket litt på finn, it's a jungle out there..! Føler det er litt tidlig å kjøpe seng og stellebord, vet ikke om vi blir boende her eller flytter nærmere familie. Det frister det også..
Kjøpte noen babyklær i går, litt i begge farger. Den gleden holdt jeg for meg selv :)
 
ADKOver skrev:
Du er ikke alene, for her er det ikke perfekt heller. Føler meg alene om blåbæren i magen. Ingen og dele gleder med. Ingen som viser interesse for baby, utstyr og alt :/ håper det forandrer seg! Familien min er også redd og viser ikke mye glede. Pga de er redde jeg skal ende opp alene med en baby.

Hormonene og min dårlige form gjør ikke at det blir mindre krangel, haha.

Mitt tips er bare og fokusere på det fine. Og finn noe som kan holde dere for opptatt til og krangle. Vi spiller sammen, det gjør at jeg ikke tenker og irriterer meg for mye med hormoner
Klikk for å utvide …

PS. Hvordan har det set at familien din redd du skal ende opp alene med en baby? :) Klem!
 
Kjæresten min virket uinteresert i begynnelsen. Jeg var veldig redd og sjokket da vi fikk vite at jeg var gravid. Jeg hadde behov for å snakke om det, men han hadde ikke. Jeg ga ham litt tid (han er student og hadde eksamer og vi skal flytte i tillegg så det var litt mye ting som skjer). Etter eksamen snakket jeg med ham om følelsene og tankene våre og det gikk fint. Nå er han veldig involvert i svangeskapet.
Alle reagerer på ting på sin egen måte og trenger mer eller mindre tid til å sanke tankene og snakke om det hvis de løser ting på den måte. Noen holder heller ting for seg selv.
 
Jeg har en veldig snill samboer, så irritasjonene mine vet jeg at er urimelige og jeg må bare jobbe med meg selv.
Jeg ser ikke på barneutstyr ennå, trenger å passere 12 uker før jeg slipper løs håpet og shoppemonsteret. Jeg skjønner godt at fedrene ikke har noe forhold til blåbæret i magen, de merker jo bare at vi er sure og trøtte og har ellers ingen konkrete bevis for alt det vi går gjennom.

MEN, at han kalte meg navnet på exen sin i går kommer jeg til å være sur over resten av året, og det gidder jeg ikke engang å prøve å jobbe med. :angryfire
Litt utløp for hormonene må man ha lov å ha. :p
 
Salvia skrev:
Jeg har en veldig snill samboer, så irritasjonene mine vet jeg at er urimelige og jeg må bare jobbe med meg selv.
Jeg ser ikke på barneutstyr ennå, trenger å passere 12 uker før jeg slipper løs håpet og shoppemonsteret. Jeg skjønner godt at fedrene ikke har noe forhold til blåbæret i magen, de merker jo bare at vi er sure og trøtte og har ellers ingen konkrete bevis for alt det vi går gjennom.

MEN, at han kalte meg navnet på exen sin i går kommer jeg til å være sur over resten av året, og det gidder jeg ikke engang å prøve å jobbe med. :angryfire
Litt utløp for hormonene må man ha lov å ha. :p
Klikk for å utvide …
Åneeei, stakkar samboeren som gikk på den smellen! hahha :hilarious:
 
Hadde det likt med kjæresten når eg ble gravid. Han fikk totalt ramba sjokk, til tross for at det var planlagt og vi har en fra før av (ikke biologisk hans men vært der siden starten). Det hele endte faktisk i at han gikk fra oss, og var borte rundt 6 måneder. Nå har han vokst på det, og tatt til fornuft. Men noen menn takler det faktisk ikke, på noen som helst måte. Husker eg var veldig forbanna, lei meg og skuffet. Men i ettertid tenker eg, kanskje eg hadde gjort det samme om eg hadde mulighet? Hvor ofte vil ikke eg rømme fra denne graviditeten og ansvaret liksom
 
Jeg er litt sur og lite samarbeidsvillig tror jeg, tar meg så nær av ting. Heldigvis ler jeg skikkelig av det i etterkant!
Det er så mange rare ting, som for eksempel at jeg ikke finner igjen to av julegavene jeg har kjøpt og er OVERBEVIST om at det er mannen som har rotet de vekk.

Sist jeg gikk gravid så klarte ikke mannen helt forstå og forholde seg til at jeg faktisk var gravid før på OUL, først da var det liksom greit å kjøpe inn ting osv. På vei hjem fra OUL skulle han på død og liv kjøpe maling og i løpet av den helgen (OUL var på en fredag) var barnerommet malt og møblene montert opp! Da fikk han SÅ hastverk med alt, noe som igrunnen var litt koselig :Heartred
 
fantasi_jente skrev:
Kjæresten min virket uinteresert i begynnelsen. Jeg var veldig redd og sjokket da vi fikk vite at jeg var gravid. Jeg hadde behov for å snakke om det, men han hadde ikke. Jeg ga ham litt tid (han er student og hadde eksamer og vi skal flytte i tillegg så det var litt mye ting som skjer). Etter eksamen snakket jeg med ham om følelsene og tankene våre og det gikk fint. Nå er han veldig involvert i svangeskapet.
Alle reagerer på ting på sin egen måte og trenger mer eller mindre tid til å sanke tankene og snakke om det hvis de løser ting på den måte. Noen holder heller ting for seg selv.
Klikk for å utvide …
Ja, det er helt sant, folk er veldig forskjellige. Det er bare få vanskelig å huske det alltid. Mfn jeg tror det du sier der er noe jeg bør minne meg selv på hver dag. Det kommer sikkert mye mer engasjement etter hvert!
Vi (i hvert fall jeg) leser jo og skriver om alt mulig på forum, tviler på at mannfolka har et tilsvarende et.. Hehe.
 
ceme skrev:
Jeg er litt sur og lite samarbeidsvillig tror jeg, tar meg så nær av ting. Heldigvis ler jeg skikkelig av det i etterkant!
Det er så mange rare ting, som for eksempel at jeg ikke finner igjen to av julegavene jeg har kjøpt og er OVERBEVIST om at det er mannen som har rotet de vekk.

Sist jeg gikk gravid så klarte ikke mannen helt forstå og forholde seg til at jeg faktisk var gravid før på OUL, først da var det liksom greit å kjøpe inn ting osv. På vei hjem fra OUL skulle han på død og liv kjøpe maling og i løpet av den helgen (OUL var på en fredag) var barnerommet malt og møblene montert opp! Da fikk han SÅ hastverk med alt, noe som igrunnen var litt koselig :Heartred
Klikk for å utvide …
Hehe, håper på en lignende situasjon her. At mannen får en stor lyspære over hodet når ting blir mer merkbart :)

selv har jeg sett på boliger, nye jobber, foreldrepengeøknad, masse utstyr osv osv allerede. Bekymrer meg mer enn nødvendig, og det kommer det sikkert ikke noe godt ut av!
Jeg skal overraske ham med å gjøre noe hyggelig for ham snarest.
 
Kjærleik2020 skrev:
Hehe, håper på en lignende situasjon her. At mannen får en stor lyspære over hodet når ting blir mer merkbart :)

selv har jeg sett på boliger, nye jobber, foreldrepengeøknad, masse utstyr osv osv allerede. Bekymrer meg mer enn nødvendig, og det kommer det sikkert ikke noe godt ut av!
Jeg skal overraske ham med å gjøre noe hyggelig for ham snarest.
Klikk for å utvide …
Jeg har hørt om flere som sier det samme faktisk, at når OUL er overstått så våkner de plutselig opp! hehe.

Var akkurat lik som deg i forrige svangerskap, det endte jo dessverre for vår del i uke 21+3 (skulle hatt termin nå førstkommende lørdag) så vi har faktisk det meste klart dersom det blir ei jente, blir det gutt må det males litt og nye klær må kjøpes inn.
Det er så vanskelig å la være og bekymre seg, jeg har prøvd såå hardt men til ingen nytte!
 
Hormon-bombe her! :greet025
Mannen min er ikke så into dette som meg, men det er jo naturlig at de ikke er så involvert så tidlig. De kjenner jo ikke tingene som skjer med kroppen vår.
 
Kjærleik2020 skrev:
Haha, ja! Det var kanskje litt uheldig timing! Haha, godt du vet hvor du har ham. Du virker veldig fornuftig ift det du skriver i starten der :)
Klikk for å utvide …
Jeg var absolutt ikke like fornuftig i forrige svangerskap som var vårt første, men jeg har lært av alt vi har blitt tvingt gjennom det siste halve året. Tror jeg var et lite preggismonster sist, jeg var så mye sint og flere ganger ble jeg sint fordi han ikke brydde seg nok, engasjerte seg nok osv og da fortalte jeg det rett ut! :p
 
For vår del så hjelper det å lese de "dag for dag" - oppdateringene på gravidappene. Ellers stryker han meg litt på magen eller utnytter at puppene har vokst :hilarious: Men ellers er det vanskelig å involvere seg voldsomt når knøtten er 2mm :hilarious:
 
Mammatilgull skrev:
For vår del så hjelper det å lese de "dag for dag" - oppdateringene på gravidappene. Ellers stryker han meg litt på magen eller utnytter at puppene har vokst :hilarious: Men ellers er det vanskelig å involvere seg voldsomt når knøtten er 2mm :hilarious:
Klikk for å utvide …
Ja, nei. Du sier noe der.

Kanskje jeg skal gå hardt inn for å glede meg over alt selv, også får han våkne lår han våkner. Det kaaan jo selvsagt tenkes at han/de tenker mer på det enn de prater om det.

Så fort jeg har fått tatt tidlig UL har jeg lyst til å dele med søster /mor/venninne..
 
Første graviditeten var vanskelig for mannen fordi han var så glad og gledet seg til det som skulle komme, mens jeg var veldig kald og klarte ikke kose meg fordi jeg var så redd for å miste, men han var kjempeflink, støttet meg hele veien og har vært like flink i ettertid med unge og jeg med kraftig barselsdepresjon.

Nå prøver jeg å ikke distansere meg men det fører med seg masse masse følelser og sårhet så vi snakker mye om hvordan jeg føler meg og at jeg føler mye tristhet og sinne, så at om han sier noe som plutselig sårer meg og jeg blir sint og såret uten at han skjønner noe så har vi avtaler om hvordan vi skal snakke om det og kodeord han kan bruke for å finne ut av hva som foregår. Så langt har det gått veldig bra, men vi krangler mer enn vi vanligvis gjør - ja. Jeg tenker at det er vanlige begynnelsen med alt av bekymringer, følelser og selvfølgelig de hormonelle endringene, men det roer seg etterhvert :)
 
Også sies det at de tre første årene med barn er det tyngste man kan gå igjennom som par, det er utrolig utfordrende med så masse følelser, lite søvn, nye utfordringer og selvfølgelig masse glede. Det har ikke vært få ganger jeg har vært så frustrert at jeg bare har lyst å stikke, men det er så verdt det og når man har gått igjennom noe så intenst som å få barn sammen så kjenner man hverandre på en helt annen måte og man føler seg bare skikkelig som et team! :D Det skal være tungt, det skal være vanskelig, men ikke gi opp <3
 
Her er vi ganske rolige om dagen, tror ikke vi helt «tror» på det før vi har vært på ul. Vi har vært gjennom en MA og har ett barn fra før. Så regner med vi kommer til å snakke mer om graviditeten når jeg er lenger på vei. Samboer og jeg har vært gjennom mye sammen og kjenner hverandre på godt og vondt. Han er utrolig stødig og skjønner når jeg er hormonell og urimelig.

Tror mye er gjort om man kan finne på kjæresteting sammen, snakke sammen og gjøre hyggelige ting for hverandre☺️ Det er så fort gjort at hverdagen tar oss.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp