Pågående spontanabort

[MarenN]

Jeg er veldig lei meg for å lese hva du står midt i nå @Anonym123! Sender deg all min omtanke og omsorg Jeg hadde SA i april, og jeg hadde ingen anelse om at et så lite frø kunne medbringe så stor sorg. Tror det å skrive her inne og ventilere har hjulpet ekstremt, ellers hadde jeg nok følt meg ufattelig alene. Så bruk forumet og oss her inne for alt det er verd, mange som har opplevd det samme her og det er godt å snakke om det og få det ut Og så håper jeg at du tillater deg å føle alt du føler, og at du ikke vil prøve å minimere det eller redusere følelsene dine, fordi dette er skikkelig vondt å oppleve. Og vi takler ting forskjellig, noen er kanskje mer herdet, men jeg har vært som et aspeløv enkelte dager. Det gjør meg ikke til en svakere person, men jeg skjønner at det var egentlig veldig ønsket og som damene her inne har forklart meg så kan det bety at jeg har veldig mye kjærlighet å gi til en fremtidig baby Min mann er også omsorgsfull og støttende, men de vil aldri helt forstå eller aldri helt føle det samme. Dette er morsinnstinktet man kødder med, som kanskje til og med er sterkere enn overlevelsesinnstinktet? Ikke vet jeg, jeg har aldri vært «mor» annet enn til lille bøllefrø på 10 uker, men jeg har skjønt at det er noen svære greier av følelser og instinkt man setter i sving. Altså, med det mener jeg at man skal forvente at partner er støttende, men også forstå at de er ikke på helt samme nivå. Sender deg en god klem og håper du klarer å spise litt mer, litt etter litt

Takk for at du deler man legger planer og omstiller seg raskt så fort man får de to strekene på testen. Selv om dette ikke var planlagt ble det raskt noe vi begge gledet oss til og tilpasset planene for. Jeg har to barn fra tidligere, så jeg "vet" på en måte hva jeg mistet, selv om jeg heldigvis klarte å tenke umiddelbart at dette er ikke min skyld (det er jeg veldig glad for, og jeg mener IKKE at dette oppleves vondere når man har barn fra tidligere, på ingen som helst måte, dette er hjerteskjærende uavhengig av situasjon!!!). Men jeg er redd for hvordan tiden videre vil være, hva hvis dette skjedde fordi eggkvaliteten er dårlig, hva om det skjer igjen, hva om jeg ikke blir gravid igjen eller det tar månedsvis/årevis å bli gravid igjen? Hva om mannen min ikke vil prøve igjen? Nei mye tanker og følelser... Tatt blodprøve og fått sykemelding for denne uken så jeg får tilbakeført ferieuka, veldig hyggelig og omsorgsfull lege - det var godt å endelig snakke med helsepersonell. Det var vært en lang helg på hytta, med barn rundt meg, folk på besøk, utedo og masse følelser som jeg ikke ønsket å dele med andre enn samboeren min, så jeg har klistret på meg et smil og latet som ingenting til jeg har hatt noen minutter alene og tårene har presset på. Jeg føler det største sjokket har lagt seg og at jeg nå klarer å puste, sove og spise litt igjen. I dag har mannen og barna reist bort så jeg har noen timer for meg selv til bare å slappe av. Veldig glad for at jeg valgte å skrive på forum selv om det er ulikt meg, for dere har virkelig hjulpet meg mye, så tusen takk for at dere tar dere tid til å svare og dele jeg krysser det jeg har for at veien videre mot en tredjemann blir enklere, og at blødning og kramper avtar i løpet av uka. Det blir litt godt å komme tilbake til jobb og hverdag på mandag kjenner jeg, livet må jo bare gå videre ..

 

[MarenN]

Er i dag på dag 5 av spontanaborten, smertene er tidvis utrolig smertefulle og jeg må nærmest puste meg igjennom.. blødningene er også relativt kraftige med koagler, overraskende hvor mye man kan blø selv når det går galt så tidlig i svangerskapet
Krysser fingrene for at legen har rett og at dette vil avta i løpet av uken, for akkurat nå blir det vondere og vondere ..

Hvordan opplevde dere andre dette? Var smertene økende de første dagene før det roet seg? Blødde dere mye, og i så fall hvor lenge før det roet seg og kun ble litt småblødninger?

 

[AnneS]

Er i dag på dag 5 av spontanaborten, smertene er tidvis utrolig smertefulle og jeg må nærmest puste meg igjennom.. blødningene er også relativt kraftige med koagler, overraskende hvor mye man kan blø selv når det går galt så tidlig i svangerskapet
Krysser fingrene for at legen har rett og at dette vil avta i løpet av uken, for akkurat nå blir det vondere og vondere ..

Hvordan opplevde dere andre dette? Var smertene økende de første dagene før det roet seg? Blødde dere mye, og i så fall hvor lenge før det roet seg og kun ble litt småblødninger?

Jeg kan ikke svare på spørsmålene dine (da jeg kun har mistet ved exu = operasjon), men ville bare sende deg en god klem

 

[En_gang_kanskje]

Takk for at du deler man legger planer og omstiller seg raskt så fort man får de to strekene på testen. Selv om dette ikke var planlagt ble det raskt noe vi begge gledet oss til og tilpasset planene for. Jeg har to barn fra tidligere, så jeg "vet" på en måte hva jeg mistet, selv om jeg heldigvis klarte å tenke umiddelbart at dette er ikke min skyld (det er jeg veldig glad for, og jeg mener IKKE at dette oppleves vondere når man har barn fra tidligere, på ingen som helst måte, dette er hjerteskjærende uavhengig av situasjon!!!). Men jeg er redd for hvordan tiden videre vil være, hva hvis dette skjedde fordi eggkvaliteten er dårlig, hva om det skjer igjen, hva om jeg ikke blir gravid igjen eller det tar månedsvis/årevis å bli gravid igjen? Hva om mannen min ikke vil prøve igjen? Nei mye tanker og følelser... Tatt blodprøve og fått sykemelding for denne uken så jeg får tilbakeført ferieuka, veldig hyggelig og omsorgsfull lege - det var godt å endelig snakke med helsepersonell. Det var vært en lang helg på hytta, med barn rundt meg, folk på besøk, utedo og masse følelser som jeg ikke ønsket å dele med andre enn samboeren min, så jeg har klistret på meg et smil og latet som ingenting til jeg har hatt noen minutter alene og tårene har presset på. Jeg føler det største sjokket har lagt seg og at jeg nå klarer å puste, sove og spise litt igjen. I dag har mannen og barna reist bort så jeg har noen timer for meg selv til bare å slappe av. Veldig glad for at jeg valgte å skrive på forum selv om det er ulikt meg, for dere har virkelig hjulpet meg mye, så tusen takk for at dere tar dere tid til å svare og dele jeg krysser det jeg har for at veien videre mot en tredjemann blir enklere, og at blødning og kramper avtar i løpet av uka. Det blir litt godt å komme tilbake til jobb og hverdag på mandag kjenner jeg, livet må jo bare gå videre ..

Det er godt å skrive og få ut følelsene og tankene. Mange tanker og bekymringer om fremtiden her også, men prøver å velge å tenke at det er verd sjansen. Du er i en veldig sårbar situasjon nå så det er helt naturlig at mye av tiden går med til grubling og bekymring, men du vil bli sterkere igjen, med tiden, litt etter litt

 

[En_gang_kanskje]

Er i dag på dag 5 av spontanaborten, smertene er tidvis utrolig smertefulle og jeg må nærmest puste meg igjennom.. blødningene er også relativt kraftige med koagler, overraskende hvor mye man kan blø selv når det går galt så tidlig i svangerskapet
Krysser fingrene for at legen har rett og at dette vil avta i løpet av uken, for akkurat nå blir det vondere og vondere ..

Hvordan opplevde dere andre dette? Var smertene økende de første dagene før det roet seg? Blødde dere mye, og i så fall hvor lenge før det roet seg og kun ble litt småblødninger?

Jeg hadde en komplett SA, begynte å blø kl 21, blødde og smerter gjennom hele natten, og mistet alt kl 07.00 dagen i dusjen. Så jeg har ikke opplevd å blø sånn over tid.. Jeg blødde kanskje 1-2 uker etter SA, husker ikke helt. Jeg var 10 uker på vei. Synes du bør ta kontakt med lege når du er på 5 dagen med smerter og store blødninger

 

[MarenN]

Jeg hadde en komplett SA, begynte å blø kl 21, blødde og smerter gjennom hele natten, og mistet alt kl 07.00 dagen i dusjen. Så jeg har ikke opplevd å blø sånn over tid.. Jeg blødde kanskje 1-2 uker etter SA, husker ikke helt. Jeg var 10 uker på vei. Synes du bør ta kontakt med lege når du er på 5 dagen med smerter og store blødninger

Smertene avtok i går, blør fortsatt en del men ser det er avtagende så da håper jeg at det snart slutter helt! En uke i dag, kjenner meg mer som meg selv igjen, selv om jeg tenker mye på det. Klarer å glede meg over koselige ting og le når noe er morsomt, så det er godt
Vært å tatt blodprøve nr 2 i dag, hcg på tirsdag var kun på 190 så tyder på at kroppen har ryddet opp selv heldigvis.

 

[Knøtta88]

Tusen takk for at du deler, og jeg føler veldig med deg i din opplevelse mye likhetstrekk ser jeg, og jeg er også overrasket over egne følelser.. er liksom ikke dette embryoet jeg sørger over, men fremtiden jeg hadde sett for meg med tre barn som plutselig på ett øyeblikk ble revet bort.. påsken 2026 på hytta som ikke lenger innebærer nyfødt, sommerferien med storfamilien hvor logistikk med vogn og bilsete ikke lenger er en utfordring, hytta som ikke lenger trenger en ekstra soveplass fra 9 mars (forspeilet termin), gleden barna våre ville fått over et lite søsken og dulle med, det faktum at et av våre beste vennepar skal ha barn bare 3 mnd før og vi skulle ha felles permisjon, at alle tre barna ville kunne feiret felles bursdag da datoene er under en mnd mellom alle tre.. huff nei det passet liksom så bra, var kanskje for bra til å være sant..

Mannen min er nok innstilt på ett barn til, jeg spurte han ganske umiddelbart og da var han ikke klar for den praten, men når vi kom frem til at dette ikke var meningen, ble vi også enig om at det var ikke meningen denne gangen - så sånn sett vil jeg tro vi bare lar det skje igjen (krysser det jeg har for at det faktisk skjer igjen, at jeg blir lett gravid som jeg har blitt de andre gangene og at det neste gang går bra).

Jeg håper for din del at mannen din ombestemmer seg, for jeg kjenner så igjen de følelsen av både fortvilelse, desperasjon og ikke minst sinne/bitterhet som man ikke klarer å svelge selv om man virkelig prøver
Masse lykke til videre, og jeg synes bare det er fint at du delte din opplevelse i denne tråden, jeg trenger å høre hvordan andre har opplevd dette.. jeg har venner og familie jeg kunne snakket med, men jeg ønsker ikke å dele med noen, for da blir forventningen om en tredjemann fra andre også et faktum + at jeg liker dårlig at andre skal trøste og holde rundt når jeg har det vanskelig, sørger best alene og kan dele når jeg har fått bearbeidet litt i ro og fred. Kanskje jeg skulle hørt om å få en sykemelding i forhold til ferie, for dette er vel god nok grunn for tilbakeføring vil jeg tro..

Takk for koselig svar!
Føler det likt ang at det var drømmen om alt som skulle bli som er så trist. Rekker jo å se for seg alt mulig rart fra dagen testen viser positivt, og hver dag etter det går en jo gjerne og fantaserer om den lille og framtiden. Så etter flere uker med dette blir det jo ekstremt brått at en plutselig må omstille seg fullstendig..!

Godt å lese at blødningen nå har avtatt litt hos deg, og at du begynner å ha gode øyeblikk igjen. Jeg sluttet å blø etter ca 9 dager, så hadde jeg en uke med opphold og begynte tilogmed å få eggløsningssmerter. Tenkte derfor at kroppen hadde gjort seg helt ferdig med hele SA’en, men så begynte jeg å blø igjen plutselig. Det varte i to dager (ferdig i går). Merkelige greier. Spent på å sjekke med graviditetstest i morgen, om streken er borte igjen. Er visst ganske normalt med blødninger litt til og fra i noen uker. For no herk. Man vil liksom bare få det overstått når det først skulle skje…

Håper dere snart har en liten spire på plass, og at den sitter hele veien!

 

[Knøtta88]

Vi er flere om disse følelsene. Jeg og samboer har prøvd på nr 3 siden juni 2023. Ble gravid i mars 2025, men viste seg å være exu og da røk høyre eggleder. Gravid igjen i juni og ny exu, som gjorde at venstre eggleder også røk. Nå er det ingen sjanse for naturlig klaff, og min samboer er ikke spesielt ivrig for ivf.
Det er nå 1,5uke siden operasjonen og fysisk har jeg det bedre. Psykisk går det veldig opp og ned. Jeg er slik som stenger ting inne til jeg er alene, og dette har gjort at samboer tror at jeg tar det greit. Har kommunisert at jeg har det tøft selv om det ikke ser slik ut, og luftet spørsmål om han i det minste kan tenke på ivf mens vi fordøyer hva som har skjedd.
Det er tøft å miste. Allerede fra positiv test, så får man tanker, håp og drømmer, og ila kort tid så forsvinner det

Jeg har startet min ferie egentlig, men fortsatt sykemeldt da jeg ikke kan bade eller noenting. Hodet henger ikke med og jeg sørger fortsatt over alt. Så ferien er ganske halv iår selv om jeg prøver å ta meg sammen.

Åh, dette var så leit å høre! Jeg har lest litt i dagboka di for noen måneder siden tror jeg, da du opplevde første exu’en. Levde meg veldig inn i din situasjon, og håpet så fælt for deg. Skjønner så godt at det må være vanskelig nå! Kjenner meg også igjen i mye av det du beskriver. Føler meg også så fjern, og er veldig glad for den sykemeldingen!
Håper mannen din kan innstille seg på et forsøk med IVF om det er det du kjenner blir riktig nå. Stor klem

 

[AnneS]

Åh, dette var så leit å høre! Jeg har lest litt i dagboka di for noen måneder siden tror jeg, da du opplevde første exu’en. Levde meg veldig inn i din situasjon, og håpet så fælt for deg. Skjønner så godt at det må være vanskelig nå! Kjenner meg også igjen i mye av det du beskriver. Føler meg også så fjern, og er veldig glad for den sykemeldingen!
Håper mannen din kan innstille seg på et forsøk med IVF om det er det du kjenner blir riktig nå. Stor klem

Ja, det har vært tøft. Enda tøffere denne gangen da håpet gikk i dragsuget sammen med siste eggleder det er noe dritt, rett og slett. Jeg savner så veldig å kunne ha håp om klaff.
Jeg har en uke igjen av sykemelding, og så avtalte jeg med sjefen at ferien forskyves tilsvarende uker. Så har fortsatt endel fri.
Vi har sånn sett ikke kommet noe vei enda. Han var åpen for samtale med klinikk, men han lurte først på om ikke jeg kunne gå alene første samtalen. Som jeg sa, så er det litt bortkastet Jeg ønsker at vi sjekker ut mulighetene før vi evnt lukker døra for godt, og da trenger jeg ham med meg. Så vi skal sette oss ned en kveld og få pratet ordentlig, vi får ikke helt den roen når ungene er våkne og denne perioden jobber han nattevakter.

Sender deg også en stor klem

 

[AnneS]

Smertene avtok i går, blør fortsatt en del men ser det er avtagende så da håper jeg at det snart slutter helt! En uke i dag, kjenner meg mer som meg selv igjen, selv om jeg tenker mye på det. Klarer å glede meg over koselige ting og le når noe er morsomt, så det er godt
Vært å tatt blodprøve nr 2 i dag, hcg på tirsdag var kun på 190 så tyder på at kroppen har ryddet opp selv heldigvis.

Hvordan går det med deg?

 

[MarenN]

Hvordan går det med deg?

Takk for at du spør det går greit, sluttet å blø i helgen og ikke hatt smerter siden forrige uke. Det svirrer fortsatt mye tanker, og jeg tenker på "det som aldri ble" mange ganger om dagen, men føler jeg har akseptert situasjonen - hva annet skal man gjøre på en måte... Hcg var på 42 på fredag, så det betyr jo at kroppen har ordnet opp fint og at ting er på vei til å normalisere seg. Jeg har valgt å bestille privat ultralyd neste fredag, jeg trenger bare at noen tar en kontroll å ser at ting ser greit ut og kanskje kan si noe om forholdene og syklus osv + at jeg kan snakke med noen som jobber med fertilitet og graviditet om hva nå? Når skal man evt prøve igjen, sjansen for at man lykker igjen osv. Jeg og samboeren min har ikke snakket noe om hvor vidt vi skal prøve igjen eller ikke, vi prøvde jo ikke sist det bare skjedde, men når det er sagt har vi hatt samleie og ikke gjort noe for å forhindre nytt svangerskap så mulig vi bare lar det gå sin gang. Jeg har aldri tatt eggløsningstester eller timer samleie tidligere heller, vi har bare hatt sex når vi har hatt lyst og vært heldig med å bli lett gravide. Jeg håper virkelig med hele meg at jeg blir gravid raskt og at det går veien har begynt på jobb igjen den uka her, det var godt å få fokusert på noe annet! Jeg har fått til å trene litt igjen og spist sunnere, prøver å gjøre det jeg kan for at kroppen er så sunn og frisk som mulig for å legge forholdene til rette for nytt svangerskap

Hvordan går det med deg?

 

[AnneS]

Takk for at du spør det går greit, sluttet å blø i helgen og ikke hatt smerter siden forrige uke. Det svirrer fortsatt mye tanker, og jeg tenker på "det som aldri ble" mange ganger om dagen, men føler jeg har akseptert situasjonen - hva annet skal man gjøre på en måte... Hcg var på 42 på fredag, så det betyr jo at kroppen har ordnet opp fint og at ting er på vei til å normalisere seg. Jeg har valgt å bestille privat ultralyd neste fredag, jeg trenger bare at noen tar en kontroll å ser at ting ser greit ut og kanskje kan si noe om forholdene og syklus osv + at jeg kan snakke med noen som jobber med fertilitet og graviditet om hva nå? Når skal man evt prøve igjen, sjansen for at man lykker igjen osv. Jeg og samboeren min har ikke snakket noe om hvor vidt vi skal prøve igjen eller ikke, vi prøvde jo ikke sist det bare skjedde, men når det er sagt har vi hatt samleie og ikke gjort noe for å forhindre nytt svangerskap så mulig vi bare lar det gå sin gang. Jeg har aldri tatt eggløsningstester eller timer samleie tidligere heller, vi har bare hatt sex når vi har hatt lyst og vært heldig med å bli lett gravide. Jeg håper virkelig med hele meg at jeg blir gravid raskt og at det går veien har begynt på jobb igjen den uka her, det var godt å få fokusert på noe annet! Jeg har fått til å trene litt igjen og spist sunnere, prøver å gjøre det jeg kan for at kroppen er så sunn og frisk som mulig for å legge forholdene til rette for nytt svangerskap

Hvordan går det med deg?

Høres ut som det går rett vei for deg
Joda, det går ganske bra jevnt over. Jeg sliter litt med å ta opp det med ivf med samboer. Jeg er redd for at han sier blankt nei, at han ikke ønsker det. Når jeg ikke vet, så kan jeg håpe

 

[MarenN]

Høres ut som det går rett vei for deg
Joda, det går ganske bra jevnt over. Jeg sliter litt med å ta opp det med ivf med samboer. Jeg er redd for at han sier blankt nei, at han ikke ønsker det. Når jeg ikke vet, så kan jeg håpe

Den følelsen kjenner jeg meg veldig godt igjen i (selv om situasjonene våre er veldig ulike), jeg har håpet på "uhell" i årevis siden det har vært uaktuelt med en nummer 3. Så plutselig var vi uforsiktig én gang og jeg ble gravid, jeg kunne ikke tro det, og samboeren min tok det på strak arm med et smil.. var for godt til å være sant.. men det kan jo virke som tankegangen hans har endret seg litt, nå var han liksom klar for nummer tre, så på større bil og planla for det, så tror han tenker litt at nå kan vi like godt bare kjøre på med den siste brikken for å fullføre kaoset som er hverdagen

Håper virkelig samboeren din er åpen for IVF, når dere aktivt har forsøkt over så lang tid så blir man jo veldig innstilt på å få det barnet man så lenge har håpet på og lengtet etter..

 

[AnneS]

Den følelsen kjenner jeg meg veldig godt igjen i (selv om situasjonene våre er veldig ulike), jeg har håpet på "uhell" i årevis siden det har vært uaktuelt med en nummer 3. Så plutselig var vi uforsiktig én gang og jeg ble gravid, jeg kunne ikke tro det, og samboeren min tok det på strak arm med et smil.. var for godt til å være sant.. men det kan jo virke som tankegangen hans har endret seg litt, nå var han liksom klar for nummer tre, så på større bil og planla for det, så tror han tenker litt at nå kan vi like godt bare kjøre på med den siste brikken for å fullføre kaoset som er hverdagen

Håper virkelig samboeren din er åpen for IVF, når dere aktivt har forsøkt over så lang tid så blir man jo veldig innstilt på å få det barnet man så lenge har håpet på og lengtet etter..

Åh, så fint

 

[Knøtta88]

Ja, det har vært tøft. Enda tøffere denne gangen da håpet gikk i dragsuget sammen med siste eggleder det er noe dritt, rett og slett. Jeg savner så veldig å kunne ha håp om klaff.
Jeg har en uke igjen av sykemelding, og så avtalte jeg med sjefen at ferien forskyves tilsvarende uker. Så har fortsatt endel fri.
Vi har sånn sett ikke kommet noe vei enda. Han var åpen for samtale med klinikk, men han lurte først på om ikke jeg kunne gå alene første samtalen. Som jeg sa, så er det litt bortkastet Jeg ønsker at vi sjekker ut mulighetene før vi evnt lukker døra for godt, og da trenger jeg ham med meg. Så vi skal sette oss ned en kveld og få pratet ordentlig, vi får ikke helt den roen når ungene er våkne og denne perioden jobber han nattevakter.

Sender deg også en stor klem

Hei!

Åh, skjønner virkelig at det må være skikkelig dritt, og kjenner meg så mye igjen i det du skriver lenger ned om at hvis man ikke spør mannen direkte så er det enda kanskje et håp. Selv om spørsmålet jo må komme opp en gang, men så er det å finne riktig timing liksom.

Det var helt fantastisk å få litt sykemelding synes jeg, for å få et par dager til å lufte hodet før jobb, nå som situasjonen er litt roligere på en måte. Jeg har jobbet tre dager nå, og synes personlig det blir så vanskelig når kollegaene spør «hvordan var din sommer da?» med et stort smil. Grubler på om jeg bare skal være ærlig. Hva gjør du tror du? Sier hvor dritt det faktisk var, eller pynter veldig på sannheten? Så langt har jeg grått til en fyr, og nevnt det raskt til noen andre samtidig som jeg flåsete lo det bort liksom. Jeg blir helt oppgitt over hvor rar jeg er rundt det. Men heier litt på ærligheten da…

Håper du finner et godt øyeblikk å ta praten med mannen, og jeg håper veldig at han er åpen for å undersøke videre!

 

[Knøtta88]

Takk for at du spør det går greit, sluttet å blø i helgen og ikke hatt smerter siden forrige uke. Det svirrer fortsatt mye tanker, og jeg tenker på "det som aldri ble" mange ganger om dagen, men føler jeg har akseptert situasjonen - hva annet skal man gjøre på en måte... Hcg var på 42 på fredag, så det betyr jo at kroppen har ordnet opp fint og at ting er på vei til å normalisere seg. Jeg har valgt å bestille privat ultralyd neste fredag, jeg trenger bare at noen tar en kontroll å ser at ting ser greit ut og kanskje kan si noe om forholdene og syklus osv + at jeg kan snakke med noen som jobber med fertilitet og graviditet om hva nå? Når skal man evt prøve igjen, sjansen for at man lykker igjen osv. Jeg og samboeren min har ikke snakket noe om hvor vidt vi skal prøve igjen eller ikke, vi prøvde jo ikke sist det bare skjedde, men når det er sagt har vi hatt samleie og ikke gjort noe for å forhindre nytt svangerskap så mulig vi bare lar det gå sin gang. Jeg har aldri tatt eggløsningstester eller timer samleie tidligere heller, vi har bare hatt sex når vi har hatt lyst og vært heldig med å bli lett gravide. Jeg håper virkelig med hele meg at jeg blir gravid raskt og at det går veien har begynt på jobb igjen den uka her, det var godt å få fokusert på noe annet! Jeg har fått til å trene litt igjen og spist sunnere, prøver å gjøre det jeg kan for at kroppen er så sunn og frisk som mulig for å legge forholdene til rette for nytt svangerskap

Hvordan går det med deg?

Så fint å lese at det går litt bedre med deg! At du har sluttet å blø og fått til å trene litt. Det er godt å røre seg igjen.
Jeg har tenkt på dere her inne, selv om hverdagen ruller og går.

Høres lurt ut med en sjekk hos gynekolog. Det skal jeg også gjøre, men først i oktober (fikk henvisning). Har noen av dere plagdes med hodepine etter aborten? Jeg hadde ekstrem hodepine i en uke ca, etterpå. Lurer på om det var de brå endringene i hormoner, eller blodtap.

 

[MarenN]

Hei!

Åh, skjønner virkelig at det må være skikkelig dritt, og kjenner meg så mye igjen i det du skriver lenger ned om at hvis man ikke spør mannen direkte så er det enda kanskje et håp. Selv om spørsmålet jo må komme opp en gang, men så er det å finne riktig timing liksom.

Det var helt fantastisk å få litt sykemelding synes jeg, for å få et par dager til å lufte hodet før jobb, nå som situasjonen er litt roligere på en måte. Jeg har jobbet tre dager nå, og synes personlig det blir så vanskelig når kollegaene spør «hvordan var din sommer da?» med et stort smil. Grubler på om jeg bare skal være ærlig. Hva gjør du tror du? Sier hvor dritt det faktisk var, eller pynter veldig på sannheten? Så langt har jeg grått til en fyr, og nevnt det raskt til noen andre samtidig som jeg flåsete lo det bort liksom. Jeg blir helt oppgitt over hvor rar jeg er rundt det. Men heier litt på ærligheten da…

Håper du finner et godt øyeblikk å ta praten med mannen, og jeg håper veldig at han er åpen for å undersøke videre!

Jeg vet denne ikke var til meg, men bare tenkte på spørsmålet ang hvordan svare noe noen spør om sommeren. Hvis du ønsker åpenhet og ærlighet så er jo det kjempe fint! Jeg er en veldig åpen person helt til ting er skikkelig vanskelig, da holder jeg det for meg selv til jeg har bearbeidet det ferdig på egen hånd. Det er kun samboeren min som vet om spontanaborten, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å dele dette med noen andre heller - får kjenne på det hvis jeg er heldig nok til å få det tredje barnet. Men på jobb denne uken har jeg enkelt og greit bare svart ja på at ferien har vært bra (selv om den absolutt ikke har vært det. Vi opplevde både et ganske heftig innbrudd i en eiendom vi leier ut + spontanabort de tre ukene her) og at jeg har vært utrolig heldig med været (det siste ser er faktisk sant) bare fordi det har vært enkleste svaret.

Tror ikke det finnes noe rett og galt, man må gjøre det som kjennes riktig for seg

 

[MarenN]

Så fint å lese at det går litt bedre med deg! At du har sluttet å blø og fått til å trene litt. Det er godt å røre seg igjen.
Jeg har tenkt på dere her inne, selv om hverdagen ruller og går.

Høres lurt ut med en sjekk hos gynekolog. Det skal jeg også gjøre, men først i oktober (fikk henvisning). Har noen av dere plagdes med hodepine etter aborten? Jeg hadde ekstrem hodepine i en uke ca, etterpå. Lurer på om det var de brå endringene i hormoner, eller blodtap.

Jeg sliter med hormonell migrene, og den har herjet verre den uken her.. sannsynligvis og forhåpentligvis fordi hormonnivåene begynner å normalisere seg.

Siden jeg var så tidlig og det virker som kroppen har ordnet opp selv fikk jeg ingen henvisning, men jeg får liksom ikke helt ro på meg før en spesialist har undersøkt meg.. Krysser det jeg krysser kan for at ting ser bra ut og at de tror fruktbarheten min er god og ikke preget for mye av alderen, har satt en støkk i meg dette her. Som sagt blitt veldig lett gravid tre ganger, men hva hvis dette tar lang tid nå? Jeg har tidligere sagt jeg ikke ønsker å bli gravid etter 35 år, men nå tviler jeg på at jeg klar å gi meg før vi faktisk er i mål..

 

[AnneS]

Hei!

Åh, skjønner virkelig at det må være skikkelig dritt, og kjenner meg så mye igjen i det du skriver lenger ned om at hvis man ikke spør mannen direkte så er det enda kanskje et håp. Selv om spørsmålet jo må komme opp en gang, men så er det å finne riktig timing liksom.

Det var helt fantastisk å få litt sykemelding synes jeg, for å få et par dager til å lufte hodet før jobb, nå som situasjonen er litt roligere på en måte. Jeg har jobbet tre dager nå, og synes personlig det blir så vanskelig når kollegaene spør «hvordan var din sommer da?» med et stort smil. Grubler på om jeg bare skal være ærlig. Hva gjør du tror du? Sier hvor dritt det faktisk var, eller pynter veldig på sannheten? Så langt har jeg grått til en fyr, og nevnt det raskt til noen andre samtidig som jeg flåsete lo det bort liksom. Jeg blir helt oppgitt over hvor rar jeg er rundt det. Men heier litt på ærligheten da…

Håper du finner et godt øyeblikk å ta praten med mannen, og jeg håper veldig at han er åpen for å undersøke videre!

Flere kollegaer av meg visste hva som skjedde forrige gang, og derfor vet de også at vi fikk positiv test igjen. De aller fleste av disse vet hvordan dette gikk, så jevnt over får jeg ikke så mye spm ang dette heldigvis ellers er jeg fæl til å trekke på skuldrene og late som jeg tar ting bedre enn jeg kanskje gjør (i personlig møte, er enklere for meg å være ærlig når det gjelder skriftlig) ikke vært på jobb siden det skjedde, men har holdt de kollegaene oppdatert da de oppriktig lurte på hvordan det gikk. Så får se hvordan det går når tiden er kommet for å tilbake på jobb

 

[Knøtta88]

Jeg vet denne ikke var til meg, men bare tenkte på spørsmålet ang hvordan svare noe noen spør om sommeren. Hvis du ønsker åpenhet og ærlighet så er jo det kjempe fint! Jeg er en veldig åpen person helt til ting er skikkelig vanskelig, da holder jeg det for meg selv til jeg har bearbeidet det ferdig på egen hånd. Det er kun samboeren min som vet om spontanaborten, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å dele dette med noen andre heller - får kjenne på det hvis jeg er heldig nok til å få det tredje barnet. Men på jobb denne uken har jeg enkelt og greit bare svart ja på at ferien har vært bra (selv om den absolutt ikke har vært det. Vi opplevde både et ganske heftig innbrudd i en eiendom vi leier ut + spontanabort de tre ukene her) og at jeg har vært utrolig heldig med været (det siste ser er faktisk sant) bare fordi det har vært enkleste svaret.

Tror ikke det finnes noe rett og galt, man må gjøre det som kjennes riktig for seg

Tusen takk for svar!

Hørtes heftig ut med innbrudd oppi det hele! Jeg kan kjenne meg igjen i det med å holde det litt for meg selv mens det er vanskeligst. Når det skjer så mye crap på samme tid, så kan det jo fort velte hele lasset hvis man skal begynne å snakke om det vonde.

Jeg er vanligvis en alt for åpen bok, og nå som det hele er kommet litt mer på avstand så merker jeg at jeg får lyst til å snakke med folk om det, men ser at noen kan bli litt skremt nesten. At de blir så paff, og at de kanskje ikke er vant til å håndtere andres følelser, også vet de ikke hva de skal si. Det er i slike tilfeller at jeg fjaser det bort igjen, for å gjøre det enklere for dem. Og da begynner jeg å tenke på om det egentlig er innafor å dele så åpent. Kanskje noen synes jeg bør holde slikt for meg selv. Jeg savnet selv at dette var mindre tabu da det skjedde, men skjønner at jeg nok må velge noen få nære som kan takle slik informasjon. Jeg trenger ikke trøst egentlig, men bare å kunne si: Slik var sommeren min. Det var dritt. Og så gå videre med dagen. Altså å kunne være ærlig.