Pågående spontanabort

[MarenN]

Hei, og beklager allerede for langt innlegg..
Jeg er svært lite aktiv på forum, men akkurat nå trengte jeg ett sted å ventilere..

Jeg er midt i en spontanabort, jeg begynte å blø helt uten forvarsel på fredag (7+0) og blør enda, ingen smerter men psykisk er dette overraskende heavy. Vi har to barn fra tidligere (9+4 år), dette svangerskapet var etterlengtet i mange år av meg, men samboeren har egentlig opplevd at to var nok. Allikevel ble han også glad når det litt overraskende viste to streker på testen i juni.

Jeg hadde mye tøyesmerter i magen lenge før testen ble positiv, var trøtt og hadde ømme pupper. Men når jeg plutselig ikke følt meg gravid på noe som helst måte godt ut i uke 6 ble jeg skeptisk, men tenkte at jeg har hatt to veldig lette svangerskap tidligere også så jeg overtenker sikkert (men holdt en liten emosjonell distanse til det hele).

Fredag kveld hadde vi samleie, og ca 1,5 time etterpå begynte jeg å spotte. Jeg har ikke blødd en dråpe de andre to svangerskapene så jeg la to og to sammen ganske raskt, selv om jeg krysset fingrene for sprukket blodkar eller såre slimhinner. Men spottingen fortsatte og har i dag gått over til menslignende blødninger med koagler så ingen tvil lenger..

Jeg er en ekstremt fornuftig og rasjonell person, jeg vet det ikke er noe jeg har gjort som har forårsaket dette eller at jeg kunne gjort noe annerledes for å forhindret det, men oh boy ble jeg tatt på senga av egne følelser. Jeg har knapt spist eller sovet siden fredag, jeg får plutselig bølger med sorg kastende over meg hvor jeg knapt får puste. Samboeren synes også dette er kjedelig, men er nok ikke like emosjonelt påvirket av det hele som meg...

Jeg forstår at jeg kan bli gravid igjen, og at det i følge statistikken da vil gå hele veien, men etter å ha hatt et litt naivt forhold til befruktning og graviditet hvor alle tre gangene har sittet på tilnærmet første forsøk så er jeg nå engstelig, frynsete og rådvill. Det at det skulle skje på helg uten mulighet for å komme på ultralyd bare for å bekrefte gjorde det hele enda verre... Skal prøve å finne en privat klinikk i morgen, jeg vet med 100% sikkerhet hva dette er, men jeg tror bare jeg trenger en bekreftelse og noen som kan si noe om hvordan jeg ligger an i prosessen og veien videre

Jeg har gjennom helgen bare fortsatt livet som vanlig, lekt med barna, gått turer, beiset og renovert hytte fra morgen til kveld for å holde tankene og følelsene i sjakk, prøvd å tvinge i meg en brødskive i ny og ned + løpt på do for å sjekke om blødningen har gått over 100 ganger om dagen. Sorgen over vår-barnet som ikke lenger kommer må bare få gå seg til, og jeg krysser alt jeg har for at syklusen kommer raskt tilbake og at det blir baby i 2026 likevel

Men jeg er ikke komfortable med å snakket med venner og familie om dette, så jeg måtte bare ventilere, kanskje noen her har opplevd lignende og kan komme med noen oppløftende ord til et emosjonelt og hormonelt "vrak"

 

[Ninkinonk]

Jeg opplevde akkurat det samme i fjor høst, første gang jeg var gravid. Var i uke 7, og blødningene kom i helgen. Dro på privat ultralyd mandagen og fikk bekreftet sa. Det var skikkelig trist. Fikk tabletter på sykehuset for å få ut restene. Jeg lå på sofaen en uke og orket bare se på tv for å fokusere på noe annet mens alt gikk sin gang. Jeg skjønner akkurat hvordan du har det, det er så trist å miste den lille man allerede har blitt glad i. Alle sa til meg at det sannsynligvis var noe med fosteret som gjorde at det ikke ville overlevd uansett. Jeg syns det var både positivt og negativt, er glad det ikke gikk lenger om det uansett skulle gå galt.. men skulle jo helst ønske at alt var bra. Veldig bra du vet det ikke er din skyld iallfall, for det er det ikke. Jeg ble gravid tre mnd etter, så jeg tror det vil gå raskt med deg, som i utgangspunktet blir gravid raskt håper matlysten og gleden kommer fort tilbake, sender deg mange klemmer! Baby 2026 kommer nok snart tror jeg

 

[MarenN]

Jeg opplevde akkurat det samme i fjor høst, første gang jeg var gravid. Var i uke 7, og blødningene kom i helgen. Dro på privat ultralyd mandagen og fikk bekreftet sa. Det var skikkelig trist. Fikk tabletter på sykehuset for å få ut restene. Jeg lå på sofaen en uke og orket bare se på tv for å fokusere på noe annet mens alt gikk sin gang. Jeg skjønner akkurat hvordan du har det, det er så trist å miste den lille man allerede har blitt glad i. Alle sa til meg at det sannsynligvis var noe med fosteret som gjorde at det ikke ville overlevd uansett. Jeg syns det var både positivt og negativt, er glad det ikke gikk lenger om det uansett skulle gå galt.. men skulle jo helst ønske at alt var bra. Veldig bra du vet det ikke er din skyld iallfall, for det er det ikke. Jeg ble gravid tre mnd etter, så jeg tror det vil gå raskt med deg, som i utgangspunktet blir gravid raskt håper matlysten og gleden kommer fort tilbake, sender deg mange klemmer! Baby 2026 kommer nok snart tror jeg

Tusen takk for at du deler og veldig glad på dine vegne om at du ble gravid raskt i etterkant. Håper det samme skjer med oss dette var egentlig ikke meningen, så jeg tror kanskje at den desperate følelsen også er knyttet til at jeg er redd for at dette var min sjanse for en etterlengtet nummer tre og at samboeren min ikke vil prøve igjen + at jeg blir 35 år til høsten og at alderen min dermed ikke er helt på min side.. vi har ikke fått snakket noe om veien videre siden dette fortsatt er veldig ferskt/pågående, men jeg tror ikke det vil bli gjort noe for å forebygge et nytt svangerskap når SA'en er over, nå som vi begge var så innstilt på at vi skulle bli 5 i mars

 

[Ninkinonk]

Tusen takk for at du deler og veldig glad på dine vegne om at du ble gravid raskt i etterkant. Håper det samme skjer med oss dette var egentlig ikke meningen, så jeg tror kanskje at den desperate følelsen også er knyttet til at jeg er redd for at dette var min sjanse for en etterlengtet nummer tre og at samboeren min ikke vil prøve igjen + at jeg blir 35 år til høsten og at alderen min dermed ikke er helt på min side.. vi har ikke fått snakket noe om veien videre siden dette fortsatt er veldig ferskt/pågående, men jeg tror ikke det vil bli gjort noe for å forebygge et nytt svangerskap når SA'en er over, nå som vi begge var så innstilt på at vi skulle bli 5 i mars

Skjønner. Men som du skriver ble kanskje begge innstilt på en til nå som det var en på vei. Krysser fingrene for det Jeg ble 35 i år, så tror ikke alderen blir noe hindring for dere jeg har fått håp om flere barn i fremtiden nå når vi først har en på vei

 

[MarenN]

Skjønner. Men som du skriver ble kanskje begge innstilt på en til nå som det var en på vei. Krysser fingrene for det Jeg ble 35 i år, så tror ikke alderen blir noe hindring for dere jeg har fått håp om flere barn i fremtiden nå når vi først har en på vei

Neida alderen er nok egentlig ikke ett hinder, tror bare det føles slik siden vi fikk vårt første barn når vi var 25

 

[Ninkinonk]

Neida alderen er nok egentlig ikke ett hinder, tror bare det føles slik siden vi fikk vårt første barn når vi var 25

Jeg følte det sånn helt til spiren satt, nå er jeg ung igjen

 

[MarenN]

Jeg følte det sånn helt til spiren satt, nå er jeg ung igjen

Er det lov å spørre hvor lenge du blødde og om du hadde smerter?

 

[Ninkinonk]

Er det lov å spørre hvor lenge du blødde og om du hadde smerter?

Tror jeg blødde kanskje 1,5 - 2 uker, hadde ganske sterke smerter etter hvert så fikk Paralgin forte og voltaren. Jeg begynte å spotte rosa iløpet av uke 6, og blødde friskt blod som mensen helgen når uke 7 starter, da kom smertene også. Så fikk jeg cytotec mandag, og ringte sykehuset fredag da det fremdeles var ganske vondt. Måtte reise inn for å prøve å få ut rester, så ga de meg en dose til med cytotec. Etter det tror jeg det gikk over relativt raskt. Hadde negativ graviditetstest 4 uker etter.

 

[MarenN]

Tror jeg blødde kanskje 1,5 - 2 uker, hadde ganske sterke smerter etter hvert så fikk Paralgin forte og voltaren. Jeg begynte å spotte rosa iløpet av uke 6, og blødde friskt blod som mensen helgen når uke 7 starter, da kom smertene også. Så fikk jeg cytotec mandag, og ringte sykehuset fredag da det fremdeles var ganske vondt. Måtte reise inn for å prøve å få ut rester, så ga de meg en dose til med cytotec. Etter det tror jeg det gikk over relativt raskt. Hadde negativ graviditetstest 4 uker etter.

Takk for svar! Jeg gikk forsåvidt rett på blødning, men sparsomt og flere timer mellom også har det økt på. Ikke hatt smerter mer som "sug" i livmora. Kjenner nå at jeg får mer tak som menssmerter og blør ca som ved vanlig mens enn så lenge. Tenker jeg får prøve å få kommet meg på UL i morgen for å finne ut hvordan jeg ligger an og om jeg bør ha Cytotec eller om det har ordnet seg selv. Hvis det kan gjøre så det går fortere ønsker jeg det, har ferie så da håper jeg det verste er over før jeg skal på jobb igjen om en ukes tid

 

[Ninkinonk]

Okei. Jeg gikk forsåvidt rett på blødning, men sparsomt og flere timer mellom også har det økt på. Ikke hatt smerter mer som "sug" i livmora. Kjenner nå at jeg får mer tak som menssmerter og blør ca som ved vanlig mens enn så lenge. Tenker jeg får prøve å få kommet meg på UL i morgen for å finne ut hvordan jeg ligger an og om jeg bør ha Cytotec eller om det har ordnet seg selv. Hvis det kan gjøre så det går fortere ønsker jeg det, har ferie så da håper jeg det verste er over før jeg skal på jobb igjen om en ukes tid

Jeg er veldig glad jeg dro å fikk bekreftet hva som hadde skjedd, og at jeg ble sendt på sykehuset så det gikk fortere. Jeg har dog hatt blødninger i dette svangerskapet også, men det har gått bra. Har vært på flere ultralyder pga blødningene da jeg har vært redd det har vært ny sa. Men tror ikke jeg har hatt noe særlig smerter denne gangen.

 

[MarenN]

Jeg er veldig glad jeg dro å fikk bekreftet hva som hadde skjedd, og at jeg ble sendt på sykehuset så det gikk fortere. Jeg har dog hatt blødninger i dette svangerskapet også, men det har gått bra. Har vært på flere ultralyder pga blødningene da jeg har vært redd det har vært ny sa. Men tror ikke jeg har hatt noe særlig smerter denne gangen.

Tror jeg må det som en del av prosessen min, kjenner jeg er mer "tom" følelsesmessig nå og at sjokket har lagt seg litt... Skremmende med blødninger selv om det forekommer relativt ofte i svangerskap, så forstår veldig godt at du har måttet sjekke det ut for å slappe av ! Krysser fingrene for at du slipper unna resten av graviditeten din

 

[Knøtta88]

Hei!

Tenkte jeg skulle skrive her, selv om jeg ikke har veldig mye erfaring enda om hvordan å komme seg igjennom dette.
Men kanskje det er en trøst i å føle seg mindre alene også, og en mulighet for meg til å dele det jeg har båret på i noen dager kanskje.

Føler at det nesten kunne vært jeg som skrev dette for en ukes tid siden, for kjenner meg veldig igjen, og er vel omtrent 1,5 uker foran deg i forløpet.

Jeg har barn på 8 og10 fra før. Ble gravid første gang da jeg var 25, og er nå 36. Jeg har i mange år hintet til mannen, deretter mast litt, også brettet helt ut alle mine følelser rundt mitt ønske om et barn til. Han har likevel stått på sitt om at han var ferdig etter to, som jeg jo må respektere. Så skjedde det et uhell, og vi ble gravide nå i slutten av mai. Han klarte å omstille seg, til min store glede, og jeg turte så vidt å håpe at dette skulle gå bra. Jeg kom til uke 9 og begynte å slappe av og føle at det var på tide å tørre å bonde med babyen i magen.

Så kom vi til uke 10, og pakket til sommerferie, og da begynte jeg å spotte! Hele kjøreturen oppover landet blødde jeg, og heiv nedpå med Paracet og Ibux. Skjønte hva som skjedde, og trodde jeg liksom taklet det så bra der og da. Hadde jo ikke turt å glede meg ordentlig uansett, så de første to døgnene trodde jeg at jeg tok det lett pga det.

På en campingplass på Grong kjente jeg at alt kom ut, for å si det sånn. Null håp igjen. Så møtte vi familie neste dag, og da var det bare å kle på seg en smilende maske. Fortalte mamma og pappa hva som hadde skjedd, for måtte ligge en del pga var litt svimmel og hadde litt vondt, men for det meste hang jeg med. Fikk en GU for å bekrefte, og det var nok viktig for prosessen. Så var jeg heldig med at kroppen så ut til å ha fått ut alt selv.

Mannen tok ikke dette så tungt, men forsøkte jo å støtte litt. Etter hvert som det sank inn begynte tårene å komme når vi var borte fra slekt og venner, og i min desperasjon spurte jeg om det kunne være aktuelt å faktisk prøve. Det ble blankt avslått.

Nå har det gått 14 dager siden det startet å blø, og det kommer fremdeles av og til tårer, og jeg kan klandre meg selv veldig. Vi hadde også sex kvelden før blødningen, men symptomene hadde vært fraværende en ukes tid, så skjønner jo at det nok ikke var årsaken. Men jeg kan gruble på stress, kaffedrikking osv, selv om det jo ikke gjør saken bedre. Vi kommer vel lengst med å ikke tenke sånn.

Men jeg for min del sliter med et slags sinne mot mannen min. Han så jo at dette betydde alt i verden for meg, men han setter sin frihet foran. Dette selv om de to eldste vil være ute av huset ved ca 50 års alder, og med kun en tenåring igjen i huset så gir det jo nok frihet til at han kan fly på fjelltopper likevel. Dette sinnet har egentlig overrasket meg litt. Jeg skjønner at slikt som dette kan splitte opp i familier. Det er sykt sterke følelser, og den enes behov mot den andres. Jeg blir spesielt sint inni meg når han nå har begynt å tørre å ta litt på meg igjen, på en seksuell måte, etter aborten.

Huff, dette ble langt, men min erfaring er altså at tårene nok vil fortsette å komme i bølger en stund, og det er nok viktig å la det komme. I tillegg er det kanskje lurt å være mentalt forberedt på at det kan bli vanskelig med følelsene i forholdet rundt det tredje barnet. Kanskje prate om det først når sjokket har lagt seg, sånn at du ikke får en ekstra sorg oppi sorgen ved at han ikke virker positiv til å prøve. Tror det er lurt å være rasjonell mens man tar en slik prat.

Jeg føler også at det er viktig å snakke med noen andre som forstår. For eksempel Amathea, hvis du ikke har andre å spille på. Jeg har avtalt med fastlegen å komme for en prat. Fikk også sykemelding en uke av ferien (tilbakedatert basert på dokumentasjon fra legevakt og gynekolog).

Måtte forresten forklare min mann hvordan jeg trengte at han var der for meg, for iom at jeg satte opp en tøff maske først trodde han at jeg også tok lett på at vi mistet. Han trøstet lite, og kunne klage over hverdagslige ting midt oppi min store sorg, uten å forstå at selv om jeg prøvde å ta meg sammen så trengte jeg trøst når vi var alene. Det hjalp å ta den praten, for ferien var på tur å skjære seg helt der en liten stund.

Hvis det ikke blir noe tredje barn her, så skal jeg lage en liste over ting som gir motivasjon fremover, og for årene etter at mine to gode gutter har forlatt redet. Tar nok tid å omstille seg. Men må vel bare gi det tid… Håper det blir som du ønsker aller mest, og at mannen din kan se verdien i det.

Stor klem til deg, og sorry at dette ble en kanal for min fortvilelse også, men kanskje det kan hjelpe å se at vi er flere.

 

[MarenN]

Hei!

Tenkte jeg skulle skrive her, selv om jeg ikke har veldig mye erfaring enda om hvordan å komme seg igjennom dette.
Men kanskje det er en trøst i å føle seg mindre alene også, og en mulighet for meg til å dele det jeg har båret på i noen dager kanskje.

Føler at det nesten kunne vært jeg som skrev dette for en ukes tid siden, for kjenner meg veldig igjen, og er vel omtrent 1,5 uker foran deg i forløpet.

Jeg har barn på 8 og10 fra før. Ble gravid første gang da jeg var 25, og er nå 36. Jeg har i mange år hintet til mannen, deretter mast litt, også brettet helt ut alle mine følelser rundt mitt ønske om et barn til. Han har likevel stått på sitt om at han var ferdig etter to, som jeg jo må respektere. Så skjedde det et uhell, og vi ble gravide nå i slutten av mai. Han klarte å omstille seg, til min store glede, og jeg turte så vidt å håpe at dette skulle gå bra. Jeg kom til uke 9 og begynte å slappe av og føle at det var på tide å tørre å bonde med babyen i magen.

Så kom vi til uke 10, og pakket til sommerferie, og da begynte jeg å spotte! Hele kjøreturen oppover landet blødde jeg, og heiv nedpå med Paracet og Ibux. Skjønte hva som skjedde, og trodde jeg liksom taklet det så bra der og da. Hadde jo ikke turt å glede meg ordentlig uansett, så de første to døgnene trodde jeg at jeg tok det lett pga det.

På en campingplass på Grong kjente jeg at alt kom ut, for å si det sånn. Null håp igjen. Så møtte vi familie neste dag, og da var det bare å kle på seg en smilende maske. Fortalte mamma og pappa hva som hadde skjedd, for måtte ligge en del pga var litt svimmel og hadde litt vondt, men for det meste hang jeg med. Fikk en GU for å bekrefte, og det var nok viktig for prosessen. Så var jeg heldig med at kroppen så ut til å ha fått ut alt selv.

Mannen tok ikke dette så tungt, men forsøkte jo å støtte litt. Etter hvert som det sank inn begynte tårene å komme når vi var borte fra slekt og venner, og i min desperasjon spurte jeg om det kunne være aktuelt å faktisk prøve. Det ble blankt avslått.

Nå har det gått 14 dager siden det startet å blø, og det kommer fremdeles av og til tårer, og jeg kan klandre meg selv veldig. Vi hadde også sex kvelden før blødningen, men symptomene hadde vært fraværende en ukes tid, så skjønner jo at det nok ikke var årsaken. Men jeg kan gruble på stress, kaffedrikking osv, selv om det jo ikke gjør saken bedre. Vi kommer vel lengst med å ikke tenke sånn.

Men jeg for min del sliter med et slags sinne mot mannen min. Han så jo at dette betydde alt i verden for meg, men han setter sin frihet foran. Dette selv om de to eldste vil være ute av huset ved ca 50 års alder, og med kun en tenåring igjen i huset så gir det jo nok frihet til at han kan fly på fjelltopper likevel. Dette sinnet har egentlig overrasket meg litt. Jeg skjønner at slikt som dette kan splitte opp i familier. Det er sykt sterke følelser, og den enes behov mot den andres. Jeg blir spesielt sint inni meg når han nå har begynt å tørre å ta litt på meg igjen, på en seksuell måte, etter aborten.

Huff, dette ble langt, men min erfaring er altså at tårene nok vil fortsette å komme i bølger en stund, og det er nok viktig å la det komme. I tillegg er det kanskje lurt å være mentalt forberedt på at det kan bli vanskelig med følelsene i forholdet rundt det tredje barnet. Kanskje prate om det først når sjokket har lagt seg, sånn at du ikke får en ekstra sorg oppi sorgen ved at han ikke virker positiv til å prøve. Tror det er lurt å være rasjonell mens man tar en slik prat.

Jeg føler også at det er viktig å snakke med noen andre som forstår. For eksempel Amathea, hvis du ikke har andre å spille på. Jeg har avtalt med fastlegen å komme for en prat. Fikk også sykemelding en uke av ferien (tilbakedatert basert på dokumentasjon fra legevakt og gynekolog).

Måtte forresten forklare min mann hvordan jeg trengte at han var der for meg, for iom at jeg satte opp en tøff maske først trodde han at jeg også tok lett på at vi mistet. Han trøstet lite, og kunne klage over hverdagslige ting midt oppi min store sorg, uten å forstå at selv om jeg prøvde å ta meg sammen så trengte jeg trøst når vi var alene. Det hjalp å ta den praten, for ferien var på tur å skjære seg helt der en liten stund.

Hvis det ikke blir noe tredje barn her, så skal jeg lage en liste over ting som gir motivasjon fremover, og for årene etter at mine to gode gutter har forlatt redet. Tar nok tid å omstille seg. Men må vel bare gi det tid… Håper det blir som du ønsker aller mest, og at mannen din kan se verdien i det.

Stor klem til deg, og sorry at dette ble en kanal for min fortvilelse også, men kanskje det kan hjelpe å se at vi er flere.

Tusen takk for at du deler, og jeg føler veldig med deg i din opplevelse mye likhetstrekk ser jeg, og jeg er også overrasket over egne følelser.. er liksom ikke dette embryoet jeg sørger over, men fremtiden jeg hadde sett for meg med tre barn som plutselig på ett øyeblikk ble revet bort.. påsken 2026 på hytta som ikke lenger innebærer nyfødt, sommerferien med storfamilien hvor logistikk med vogn og bilsete ikke lenger er en utfordring, hytta som ikke lenger trenger en ekstra soveplass fra 9 mars (forspeilet termin), gleden barna våre ville fått over et lite søsken og dulle med, det faktum at et av våre beste vennepar skal ha barn bare 3 mnd før og vi skulle ha felles permisjon, at alle tre barna ville kunne feiret felles bursdag da datoene er under en mnd mellom alle tre.. huff nei det passet liksom så bra, var kanskje for bra til å være sant..

Mannen min er nok innstilt på ett barn til, jeg spurte han ganske umiddelbart og da var han ikke klar for den praten, men når vi kom frem til at dette ikke var meningen, ble vi også enig om at det var ikke meningen denne gangen - så sånn sett vil jeg tro vi bare lar det skje igjen (krysser det jeg har for at det faktisk skjer igjen, at jeg blir lett gravid som jeg har blitt de andre gangene og at det neste gang går bra).

Jeg håper for din del at mannen din ombestemmer seg, for jeg kjenner så igjen de følelsen av både fortvilelse, desperasjon og ikke minst sinne/bitterhet som man ikke klarer å svelge selv om man virkelig prøver
Masse lykke til videre, og jeg synes bare det er fint at du delte din opplevelse i denne tråden, jeg trenger å høre hvordan andre har opplevd dette.. jeg har venner og familie jeg kunne snakket med, men jeg ønsker ikke å dele med noen, for da blir forventningen om en tredjemann fra andre også et faktum + at jeg liker dårlig at andre skal trøste og holde rundt når jeg har det vanskelig, sørger best alene og kan dele når jeg har fått bearbeidet litt i ro og fred. Kanskje jeg skulle hørt om å få en sykemelding i forhold til ferie, for dette er vel god nok grunn for tilbakeføring vil jeg tro..

 

[AnneS]

Hei!

Tenkte jeg skulle skrive her, selv om jeg ikke har veldig mye erfaring enda om hvordan å komme seg igjennom dette.
Men kanskje det er en trøst i å føle seg mindre alene også, og en mulighet for meg til å dele det jeg har båret på i noen dager kanskje.

Føler at det nesten kunne vært jeg som skrev dette for en ukes tid siden, for kjenner meg veldig igjen, og er vel omtrent 1,5 uker foran deg i forløpet.

Jeg har barn på 8 og10 fra før. Ble gravid første gang da jeg var 25, og er nå 36. Jeg har i mange år hintet til mannen, deretter mast litt, også brettet helt ut alle mine følelser rundt mitt ønske om et barn til. Han har likevel stått på sitt om at han var ferdig etter to, som jeg jo må respektere. Så skjedde det et uhell, og vi ble gravide nå i slutten av mai. Han klarte å omstille seg, til min store glede, og jeg turte så vidt å håpe at dette skulle gå bra. Jeg kom til uke 9 og begynte å slappe av og føle at det var på tide å tørre å bonde med babyen i magen.

Så kom vi til uke 10, og pakket til sommerferie, og da begynte jeg å spotte! Hele kjøreturen oppover landet blødde jeg, og heiv nedpå med Paracet og Ibux. Skjønte hva som skjedde, og trodde jeg liksom taklet det så bra der og da. Hadde jo ikke turt å glede meg ordentlig uansett, så de første to døgnene trodde jeg at jeg tok det lett pga det.

På en campingplass på Grong kjente jeg at alt kom ut, for å si det sånn. Null håp igjen. Så møtte vi familie neste dag, og da var det bare å kle på seg en smilende maske. Fortalte mamma og pappa hva som hadde skjedd, for måtte ligge en del pga var litt svimmel og hadde litt vondt, men for det meste hang jeg med. Fikk en GU for å bekrefte, og det var nok viktig for prosessen. Så var jeg heldig med at kroppen så ut til å ha fått ut alt selv.

Mannen tok ikke dette så tungt, men forsøkte jo å støtte litt. Etter hvert som det sank inn begynte tårene å komme når vi var borte fra slekt og venner, og i min desperasjon spurte jeg om det kunne være aktuelt å faktisk prøve. Det ble blankt avslått.

Nå har det gått 14 dager siden det startet å blø, og det kommer fremdeles av og til tårer, og jeg kan klandre meg selv veldig. Vi hadde også sex kvelden før blødningen, men symptomene hadde vært fraværende en ukes tid, så skjønner jo at det nok ikke var årsaken. Men jeg kan gruble på stress, kaffedrikking osv, selv om det jo ikke gjør saken bedre. Vi kommer vel lengst med å ikke tenke sånn.

Men jeg for min del sliter med et slags sinne mot mannen min. Han så jo at dette betydde alt i verden for meg, men han setter sin frihet foran. Dette selv om de to eldste vil være ute av huset ved ca 50 års alder, og med kun en tenåring igjen i huset så gir det jo nok frihet til at han kan fly på fjelltopper likevel. Dette sinnet har egentlig overrasket meg litt. Jeg skjønner at slikt som dette kan splitte opp i familier. Det er sykt sterke følelser, og den enes behov mot den andres. Jeg blir spesielt sint inni meg når han nå har begynt å tørre å ta litt på meg igjen, på en seksuell måte, etter aborten.

Huff, dette ble langt, men min erfaring er altså at tårene nok vil fortsette å komme i bølger en stund, og det er nok viktig å la det komme. I tillegg er det kanskje lurt å være mentalt forberedt på at det kan bli vanskelig med følelsene i forholdet rundt det tredje barnet. Kanskje prate om det først når sjokket har lagt seg, sånn at du ikke får en ekstra sorg oppi sorgen ved at han ikke virker positiv til å prøve. Tror det er lurt å være rasjonell mens man tar en slik prat.

Jeg føler også at det er viktig å snakke med noen andre som forstår. For eksempel Amathea, hvis du ikke har andre å spille på. Jeg har avtalt med fastlegen å komme for en prat. Fikk også sykemelding en uke av ferien (tilbakedatert basert på dokumentasjon fra legevakt og gynekolog).

Måtte forresten forklare min mann hvordan jeg trengte at han var der for meg, for iom at jeg satte opp en tøff maske først trodde han at jeg også tok lett på at vi mistet. Han trøstet lite, og kunne klage over hverdagslige ting midt oppi min store sorg, uten å forstå at selv om jeg prøvde å ta meg sammen så trengte jeg trøst når vi var alene. Det hjalp å ta den praten, for ferien var på tur å skjære seg helt der en liten stund.

Hvis det ikke blir noe tredje barn her, så skal jeg lage en liste over ting som gir motivasjon fremover, og for årene etter at mine to gode gutter har forlatt redet. Tar nok tid å omstille seg. Men må vel bare gi det tid… Håper det blir som du ønsker aller mest, og at mannen din kan se verdien i det.

Stor klem til deg, og sorry at dette ble en kanal for min fortvilelse også, men kanskje det kan hjelpe å se at vi er flere.

Tusen takk for at du deler, og jeg føler veldig med deg i din opplevelse mye likhetstrekk ser jeg, og jeg er også overrasket over egne følelser.. er liksom ikke dette embryoet jeg sørger over, men fremtiden jeg hadde sett for meg med tre barn som plutselig på ett øyeblikk ble revet bort.. påsken 2026 på hytta som ikke lenger innebærer nyfødt, sommerferien med storfamilien hvor logistikk med vogn og bilsete ikke lenger er en utfordring, hytta som ikke lenger trenger en ekstra soveplass fra 9 mars (forspeilet termin), gleden barna våre ville fått over et lite søsken og dulle med, det faktum at et av våre beste vennepar skal ha barn bare 3 mnd før og vi skulle ha felles permisjon, at alle tre barna ville kunne feiret felles bursdag da datoene er under en mnd mellom alle tre.. huff nei det passet liksom så bra, var kanskje for bra til å være sant..

Mannen min er nok innstilt på ett barn til, jeg spurte han ganske umiddelbart og da var han ikke klar for den praten, men når vi kom frem til at dette ikke var meningen, ble vi også enig om at det var ikke meningen denne gangen - så sånn sett vil jeg tro vi bare lar det skje igjen (krysser det jeg har for at det faktisk skjer igjen, at jeg blir lett gravid som jeg har blitt de andre gangene og at det neste gang går bra).

Jeg håper for din del at mannen din ombestemmer seg, for jeg kjenner så igjen de følelsen av både fortvilelse, desperasjon og ikke minst sinne/bitterhet som man ikke klarer å svelge selv om man virkelig prøver
Masse lykke til videre, og jeg synes bare det er fint at du delte din opplevelse i denne tråden, jeg trenger å høre hvordan andre har opplevd dette.. jeg har venner og familie jeg kunne snakket med, men jeg ønsker ikke å dele med noen, for da blir forventningen om en tredjemann fra andre også et faktum + at jeg liker dårlig at andre skal trøste og holde rundt når jeg har det vanskelig, sørger best alene og kan dele når jeg har fått bearbeidet litt i ro og fred. Kanskje jeg skulle hørt om å få en sykemelding i forhold til ferie, for dette er vel god nok grunn for tilbakeføring vil jeg tro..

Vi er flere om disse følelsene. Jeg og samboer har prøvd på nr 3 siden juni 2023. Ble gravid i mars 2025, men viste seg å være exu og da røk høyre eggleder. Gravid igjen i juni og ny exu, som gjorde at venstre eggleder også røk. Nå er det ingen sjanse for naturlig klaff, og min samboer er ikke spesielt ivrig for ivf.
Det er nå 1,5uke siden operasjonen og fysisk har jeg det bedre. Psykisk går det veldig opp og ned. Jeg er slik som stenger ting inne til jeg er alene, og dette har gjort at samboer tror at jeg tar det greit. Har kommunisert at jeg har det tøft selv om det ikke ser slik ut, og luftet spørsmål om han i det minste kan tenke på ivf mens vi fordøyer hva som har skjedd.
Det er tøft å miste. Allerede fra positiv test, så får man tanker, håp og drømmer, og ila kort tid så forsvinner det

Jeg har startet min ferie egentlig, men fortsatt sykemeldt da jeg ikke kan bade eller noenting. Hodet henger ikke med og jeg sørger fortsatt over alt. Så ferien er ganske halv iår selv om jeg prøver å ta meg sammen.

 

[MarenN]

Vi er flere om disse følelsene. Jeg og samboer har prøvd på nr 3 siden juni 2023. Ble gravid i mars 2025, men viste seg å være exu og da røk høyre eggleder. Gravid igjen i juni og ny exu, som gjorde at venstre eggleder også røk. Nå er det ingen sjanse for naturlig klaff, og min samboer er ikke spesielt ivrig for ivf.
Det er nå 1,5uke siden operasjonen og fysisk har jeg det bedre. Psykisk går det veldig opp og ned. Jeg er slik som stenger ting inne til jeg er alene, og dette har gjort at samboer tror at jeg tar det greit. Har kommunisert at jeg har det tøft selv om det ikke ser slik ut, og luftet spørsmål om han i det minste kan tenke på ivf mens vi fordøyer hva som har skjedd.
Det er tøft å miste. Allerede fra positiv test, så får man tanker, håp og drømmer, og ila kort tid så forsvinner det

Jeg har startet min ferie egentlig, men fortsatt sykemeldt da jeg ikke kan bade eller noenting. Hodet henger ikke med og jeg sørger fortsatt over alt. Så ferien er ganske halv iår selv om jeg prøver å ta meg sammen.

Huff så utrolig trist lesing, føler veldig med deg håper mannen din ombestemmer seg ang ivf så dere får tredjemann som du/dere drømmer om!

Jeg har fått time til blodprøve i morgen og fredag, de henviser visst ikke til UL så tidlig i svangerskapet og den private klinikken lokalt har sommerstengt i uke 30.. men det er ingen tvil om at det er spontanabort, men håper legen har tid til noen minutter prat i morgen bare om veien videre og hva jeg kan forvente. Dette er helt nytt for meg, så litt informasjon hadde vært fint. Smertene er økende og blødningene kraftigere så håper det betyr at alt kommer ut av seg selv og at dette går forholdsvis raskt.. kjenner jeg bare vil få det overstått. Emosjonelt føler jeg meg egentlig bare tom, kan kjenne tårene presser på men klarer å kontrollere det mer nå, har liksom forsonet meg med det selv om det er kjedelig at det skulle skje. Jeg har aldri fravær, borte fra jobb kanskje en gang annenhvert år, men akkurat nå kommer jeg til å be om sykemelding slik at jeg kan ta ut den ferieuka her til høsten i stedet når ting forhåpentligvis er bedre og kanskje drømmen om en tredjemann er tent igjen

 

[AnneS]

Huff så utrolig trist lesing, føler veldig med deg håper mannen din ombestemmer seg ang ivf så dere får tredjemann som du/dere drømmer om!

Jeg har fått time til blodprøve i morgen og fredag, de henviser visst ikke til UL så tidlig i svangerskapet og den private klinikken lokalt har sommerstengt i uke 30.. men det er ingen tvil om at det er spontanabort, men håper legen har tid til noen minutter prat i morgen bare om veien videre og hva jeg kan forvente. Dette er helt nytt for meg, så litt informasjon hadde vært fint. Smertene er økende og blødningene kraftigere så håper det betyr at alt kommer ut av seg selv og at dette går forholdsvis raskt.. kjenner jeg bare vil få det overstått. Emosjonelt føler jeg meg egentlig bare tom, kan kjenne tårene presser på men klarer å kontrollere det mer nå, har liksom forsonet meg med det selv om det er kjedelig at det skulle skje. Jeg har aldri fravær, borte fra jobb kanskje en gang annenhvert år, men akkurat nå kommer jeg til å be om sykemelding slik at jeg kan ta ut den ferieuka her til høsten i stedet når ting forhåpentligvis er bedre og kanskje drømmen om en tredjemann er tent igjen

Når det først går galt, så er det beste at kroppen ordner opp selv jeg syns at å miste, enn så tidlig som det var, har vært mye mer utfordrende enn jeg forventet. Første exu var betydelig tøffere enn jeg trodde det skulle bli da jeg aldri har mistet før.
Jeg syns ikke det er feil å skulle få ferie til gode når man er gjennom noe så tøft som dette, så det syns jeg du skal
Skjønner godt at du bare vil bli ferdig, man vil bare komme seg videre jeg selv tester ikke ut hcg noe nå, jeg har liksom ikke noe å se frem til. Å teste etter når el kommer har ingenting for seg, og det syns jeg er det tøffeste.

 

[MarenN]

Når det først går galt, så er det beste at kroppen ordner opp selv jeg syns at å miste, enn så tidlig som det var, har vært mye mer utfordrende enn jeg forventet. Første exu var betydelig tøffere enn jeg trodde det skulle bli da jeg aldri har mistet før.
Jeg syns ikke det er feil å skulle få ferie til gode når man er gjennom noe så tøft som dette, så det syns jeg du skal
Skjønner godt at du bare vil bli ferdig, man vil bare komme seg videre jeg selv tester ikke ut hcg noe nå, jeg har liksom ikke noe å se frem til. Å teste etter når el kommer har ingenting for seg, og det syns jeg er det tøffeste.

Det er forståelig.. utrolig uheldig at du skulle oppleve exu to ganger etter hverandre.. jeg håper og tror at dette kun er vanlig SA, etter hva jeg har lest er exu svært smertefullt så hadde det vært det ville jeg vel hatt større plager.

De foregående to gangene har jeg ikke vært bekymret en eneste dag, ikke googlet MA eller SA en eneste gang, denne gangen googlet jeg MA flere ganger siste ukene da jeg opplevde å føle meg mindre og mindre gravid og var lettet hver gang det ikke var blod på papiret. Jeg tror jeg underbevisst forsto at dette hadde gått galt, selv om jeg ikke ville tro på det, når første spotting begynte forsto jeg umiddelbart at det var SA og ikke noe annet. Allikevel var følelsene overveldende og sorgen bunnløs, helt utrolig hvor knyttet man blir til illusjonen og drømmen om barnet selv om man bare kom seg til uke 7...

 

[AnneS]

Det er forståelig.. utrolig uheldig at du skulle oppleve exu to ganger etter hverandre.. jeg håper og tror at dette kun er vanlig SA, etter hva jeg har lest er exu svært smertefullt så hadde det vært det ville jeg vel hatt større plager.

De foregående to gangene har jeg ikke vært bekymret en eneste dag, ikke googlet MA eller SA en eneste gang, denne gangen googlet jeg MA flere ganger siste ukene da jeg opplevde å føle meg mindre og mindre gravid og var lettet hver gang det ikke var blod på papiret. Jeg tror jeg underbevisst forsto at dette hadde gått galt, selv om jeg ikke ville tro på det, når første spotting begynte forsto jeg umiddelbart at det var SA og ikke noe annet. Allikevel var følelsene overveldende og sorgen bunnløs, helt utrolig hvor knyttet man blir til illusjonen og drømmen om barnet selv om man bare kom seg til uke 7...

Jeg har hatt to forskjellige opplevelser av exu. Første så begynte jeg å blø i slutten av uke 6, men testene holdt seg sterke hele veien selv etter så mye som jeg blødde. Da fikk de presset meg inn hos min gyn og fant det på høyre eggleder 7+4. Overlegen var overrasket over at jeg ikke hadde hatt smerter, kun blødning.
Andre gangen hadde jeg ingen blødning, men opplevde sterke smerter plutselig en morgen og gikk på akutten i Sverige da vi var på ferie.
Forhåpentligvis er det bare en vanlig sa for deg, at det går raskt og at du kommer fort tilbake i syklus igjen

 

[MarenN]

Jeg har hatt to forskjellige opplevelser av exu. Første så begynte jeg å blø i slutten av uke 6, men testene holdt seg sterke hele veien selv etter så mye som jeg blødde. Da fikk de presset meg inn hos min gyn og fant det på høyre eggleder 7+4. Overlegen var overrasket over at jeg ikke hadde hatt smerter, kun blødning.
Andre gangen hadde jeg ingen blødning, men opplevde sterke smerter plutselig en morgen og gikk på akutten i Sverige da vi var på ferie.
Forhåpentligvis er det bare en vanlig sa for deg, at det går raskt og at du kommer fort tilbake i syklus igjen

Huff, livet kan være urettferdig.. krysser fingrene for ivf og en tredjemann for dere!

 

[En_gang_kanskje]

Jeg er veldig lei meg for å lese hva du står midt i nå @Anonym123! Sender deg all min omtanke og omsorg Jeg hadde SA i april, og jeg hadde ingen anelse om at et så lite frø kunne medbringe så stor sorg. Tror det å skrive her inne og ventilere har hjulpet ekstremt, ellers hadde jeg nok følt meg ufattelig alene. Så bruk forumet og oss her inne for alt det er verd, mange som har opplevd det samme her og det er godt å snakke om det og få det ut Og så håper jeg at du tillater deg å føle alt du føler, og at du ikke vil prøve å minimere det eller redusere følelsene dine, fordi dette er skikkelig vondt å oppleve. Og vi takler ting forskjellig, noen er kanskje mer herdet, men jeg har vært som et aspeløv enkelte dager. Det gjør meg ikke til en svakere person, men jeg skjønner at det var egentlig veldig ønsket og som damene her inne har forklart meg så kan det bety at jeg har veldig mye kjærlighet å gi til en fremtidig baby Min mann er også omsorgsfull og støttende, men de vil aldri helt forstå eller aldri helt føle det samme. Dette er morsinnstinktet man kødder med, som kanskje til og med er sterkere enn overlevelsesinnstinktet? Ikke vet jeg, jeg har aldri vært «mor» annet enn til lille bøllefrø på 10 uker, men jeg har skjønt at det er noen svære greier av følelser og instinkt man setter i sving. Altså, med det mener jeg at man skal forvente at partner er støttende, men også forstå at de er ikke på helt samme nivå. Sender deg en god klem og håper du klarer å spise litt mer, litt etter litt