x1x*hemlis_i_magen*
Elsker forumet
har skikkelig vondt... igår skulle sambo absolutt trille tur alene, jeg ville være med, men han trøsta meg med at jeg har hele onsdag m han alene og at vi skulle trille tur sammen idag og ha piknik i parken..
så går jeg på butikken en stund etter, han som ba meg gjøre det forresten, og der møter jeg sambo og en annen dame trillende på hver sin vogn og bytta barn.. det var noen fra samme bhg som oss, men vet sambo syns hun er utrolig pen osv, og snakker litt med henne innimellom når de henter og sånn, noe som er helt greit.
visste bare ikke helt hva jeg skulle tro! følte meg så dum der jeg stod usminka med masse tunge bæreposer, dopapir og de virka nervøse for å møte på meg! jeg visste heller ikke helt hva jeg skulle tro siden han absolutt ikke ville ha meg med på tur og skulle ha alenetid med sønnen vår..
de hadde visst bare møtt hverandre tilfeldig og ville at barna skulle leke litt og spise is sammen. det var jo koselig det, men han spurte hverken om jeg ville være med eller om hjelp til varene jeg måtte bære helt hjem..
så jeg gikk hjem med varer og bestemte meg for å gå en tur på senteret og ringte å sa ifra til han... møtte dem på veien, men da var de plutselig ferdig med å være ute når jeg kom...
følte meg dum både som kjæreste og som mamma... gråt masse igår og klarer ikke tenke klart.. men skjønner ikke hvofor jeg reagerer så sterkt! har jeg grunn til det liksom? følte bare at jeg ikke var bra nok til å gå tur med... har tr midt oppi det hele og har ganske dårlig humør når jeg har det... men dette gjør ordentlig vondt..
så går jeg på butikken en stund etter, han som ba meg gjøre det forresten, og der møter jeg sambo og en annen dame trillende på hver sin vogn og bytta barn.. det var noen fra samme bhg som oss, men vet sambo syns hun er utrolig pen osv, og snakker litt med henne innimellom når de henter og sånn, noe som er helt greit.
visste bare ikke helt hva jeg skulle tro! følte meg så dum der jeg stod usminka med masse tunge bæreposer, dopapir og de virka nervøse for å møte på meg! jeg visste heller ikke helt hva jeg skulle tro siden han absolutt ikke ville ha meg med på tur og skulle ha alenetid med sønnen vår..
de hadde visst bare møtt hverandre tilfeldig og ville at barna skulle leke litt og spise is sammen. det var jo koselig det, men han spurte hverken om jeg ville være med eller om hjelp til varene jeg måtte bære helt hjem..
så jeg gikk hjem med varer og bestemte meg for å gå en tur på senteret og ringte å sa ifra til han... møtte dem på veien, men da var de plutselig ferdig med å være ute når jeg kom...
følte meg dum både som kjæreste og som mamma... gråt masse igår og klarer ikke tenke klart.. men skjønner ikke hvofor jeg reagerer så sterkt! har jeg grunn til det liksom? følte bare at jeg ikke var bra nok til å gå tur med... har tr midt oppi det hele og har ganske dårlig humør når jeg har det... men dette gjør ordentlig vondt..