Ny start

[Enkefalos]

Så må jeg også komme hit, og jeg føler for å skrive ned alt jeg tenker om svangerskapet jeg har lagt bak meg et sted, så håper det er ok at jeg gjør det her. Det blir sikkert langt, så hopp gjerne over. Har i alle fall lyst til å bruke denne dagboken til å fordøye tapet litt og forhåpentligvis se fremover og glede meg over prøving..

Jeg og mannen i mitt liv, giftet oss i august i fjor, og etter bryllupsreise og litt overtaling (av mannen ), sluttet jeg på pilla i midten/slutten av september. Vi driver og skal pusse opp til å lage flere soverom, og mannen var litt stressa på å ikke bli ferdig med det før det ble baby, men jeg beroliget han med at neeeida, ikke tenk på det, det tar MINST 6 mnd før den sitter.

Første prøveperiode kom og gikk, og jeg var ikke veldig overraska over at den ikke satt siden min kjære freaka litt ut da jeg sa "NÅ har jeg EL, come on!". Han ble bokstavelig talt tatt litt på senga. "Sa du ikke det skulle ta 6 mnd?" Ok, her måtte det litt forklaring til om blomsten og bien..

Anyway, så kom pp2, og da fikk vi lagt inn et par gode aksjer, men jeg hadde bestemt meg for å ikke stresse, så jeg hadde nesten bestemt meg for å ikke teste på IKM (15. november). Men så tenkte jeg at, shit au, jeg gjør det. Og den var positiv! Og akkurat dette orker jeg nesten ikke skrive om nå, for det gjør så vondt. Men vi gledet oss veldig over det selv om jeg nok en gang fikk høre "skulle det ikke ta 6 mnd?"

Jeg spottet brunt hele veien, men da jeg skulle være 5+3 i følge EL kom det plutselig friskt blod på kvelden. Det samme skjedde de to neste kveldene, så jeg dro til legen en onsdag. Hun tok en GU og så at jeg blødde veldig lett fra slimhinnene, så jeg ble ganske betrygga da. Men jeg fikk henvisning til UL for sikkerhets skyld.

Var på UL en uke etter, og da kunne de ikke se noe annet enn en plommesekk. "Jamen da er du bare ikke så langt på vei da. EL kom nok sikkert litt senere enn antatt", sa gynekologen. Jeg prøvde å forklare at jeg hadde tatt test og var bombesikker på når EL var, men hun bare lo det bort og sa jeg skulle komme tilbake to uker senere. Jeg kom hjem, klarte ikke å roe meg ned med svaret jeg hadde fått, og fikk i det minste flyttet neste UL til en uke tidligere. Uka etter kom jeg tilbake, og da var det kommet et bittelite embryo med bankende hjerte. 6 uker mente hun jeg var på vei, ikke 7+5 som jeg hadde regnet ut, så jeg tenkte bare at PUH, hjertet banker, DET er en veldig positiv ting. Så jeg slo meg noenlunde til ro med at jeg hadde magiske egg (eller noe i den duren) og at det helt sikkert kom til å gå bra.

Fortsatte å spotte brunt jevnlig og tidvis med bittelitt blod også, noe som ikke bekymret meg. Vi har et litt dårlig ultralydapparat på jobb, så jeg forsøkte meg på utvendig UL med det da jeg skulle være 9+2 i følge UL. Jeg kunne se et grovt omriss av noe som kunne ligne et foster, og det målte rundt 2,5 cm som skulle stemme med ca 9 uker på vei. Jeg prøvde med kjapt igjen 5 dager senere, og da hadde det vokst til ca 3 cm. Jeg ble beroliget igjen. Dette var en tirsdag.

Så kom jeg til torsdagen (10+2). Jeg skulle ikke egentlig prøve UL igjen, men jeg ville bare dobbeltsjekke at det jeg hadde sett på tirsdagen stemte, siden jeg bare hadde brukt et kjapt minutt den gangen. Og nå så det bare rart og blurry ut. Klarte ikke å se noen skikkelige konturer av noe, og jeg begynte og få bange anelser. Dagen før hadde jeg fått Angelsounden min, og jeg klarte ikke finne hjertelyden. Jeg lette nesten hver kveld, men så ga jeg opp. Jeg fikk også et svar fra jordmor Siri om at det virket veldig rart dette med at jeg var sikker på EL og likevel visstnok var kortere på vei. På to-tre dager hadde jeg gått fra å være bombesikker på at dette skulle gå veien, til å ikke tro på det i det hele tatt.

Så er vi kommet til uke etter, altså denne uka. Mandag (10+6) med svangerskapskontroll og alt virket bra (legen ville ikke lytte etter hjertelyd), men på kvelden fikk jeg noen menslignende smerter som jeg ikke hadde hatt før. Begynte å bli skikkelig bekymra, og gråt meg i søvn den kvelden. Dagen etter var jeg øm i magen, men det hjalp å være på jobb og i bevegelse. På kvelden da jeg kom hjem fra jobb, fikk jeg igjen tilbake de vonde smertene. Dagen etter, onsdag, våknet jeg med smerter, og jeg ble enig med legen min om å bli hjemme. Jeg hadde fortsatt håpet oppe, men jeg klarte ikke å la vær å uroe meg. Vi skulle på UL dagen etter uansett, så jeg tenkte at vi fikk bare holde ut til da. Ikke før hadde jeg fått tatt meg et par paracet og lagt meg ned på sofaen, før jeg fikk veldig smertefulle rielignende (sannsynligvis, jeg har aldri født før) smerter. Så var det som noen skrudde på en kran, og jeg måtte løpe på do.

Jeg blødde og blødde og blødde, og uten å komme med for mange detaljer, kom det jeg var ganske sikker på at var et foster, ut. Vår største frykt var et faktum. Jeg hadde spontanabortert.

Den dagen var jeg bare tom og vanvittig sliten. Det er først dagen etter (i går) og i dag det har gått opp for oss hva som virkelig har skjedd. Og det er så fryktelig, fryktelig tungt. Vi har ingen hast, vi er unge, vi har mange forsøk igjen. Men man klarer ikke la være å få en viss forventning om hva som skal skje, selv om jeg har hatt en mistanke hele veien om at noe ikke har stemt (morsinstinkt..?).

Skal på UL på tirsdag for å sjekke at alt er ute, og jeg virkelig håper at det er det, så vi kan begynne å se fremover. Jeg var i utgangspunktet ikke veldig stressa på å bli gravid, men nå som jeg allerede har vært det, merker jeg savnet etter å glede seg til det kommer baby. Så jeg håper virkelig at HCG faller raskt, at syklusen kommer i gjenge igjen kjapt og at den neste spira sitter om ikke altfor lenge. Jeg tør ikke ha noen forventninger, men det er nå i alle fall håpet.

Så, det var min historie. Godt å få det ut, og jeg har forstått det på Lykkeliten_86 at dere er en ikke så verst gjeng, så jeg skal nok klare å trives her etter hvert også. Men akkurat nå er det fryktelig vondt å ikke få ta en del av August 2014-gruppa..

 

[måltrost]

Så utrolig trist at du mistet! Jeg sender deg mange varme tanker. Håper dere holder motet oppe, og at dere snart vil klare å glede dere over å vœre prøvere igjen.

 

[Enkefalos]

Takk for det Det blir nok lettere etter hvert!

 

[Enkefalos]

I dag våknet jeg med veldig øm mage. Dusjet og ordnet meg, men da jeg skulle spise frokost, begynte det å komme noen lignende smerter som de jeg hadde rett før SAen. Superubehagelig Gikk på do, og det kom en liten klump, så det kan nok tenkes at ikke alt er ute enda. Smertene avtok fort etter dette, men har vært ganske øm i hele dag. Takk og lov for at jeg fikk grini meg til UL på tirsdag, så slipper jeg i alle fall å gå og lure!

 

[medønskeomentil2015]

Uff, så trist å lese dagboka di Det må ha vært helt forferdelig Håper det går bra med deg. Jeg kjenner til følelsen av at man plutselig ikke har noen graviditet å tenke på lenger, og man føler plutselig at man ikke har NOE å glede seg til. (Hadde en MA som ble oppdaget i uke 11,fosteret hadde gått til grunne tidlig.) Men, det kommer bedre tider! Krysser fingrene for at HCG forlater kroppen tidlig, hvis det er rester på tirsdag ville jeg absolutt bedt om en utskrapning. Jeg hadde HCG i kroppen i 7uker etter MA ' en, og da var det jo egentlig ikke noe særlig foster å snakke om. (Tok piller først men det fikk ikke ut alt). Hos meg endte det i utskrapning, og da tok det allikevel to uker til før HCG'en var ute. De skraper jo heller ikke lenger, de suger. Narkose I en halvtime, så ferdig. Men håper alt er ute, tror nok sjansen er større hos deg for det, pga at det skjedde "naturlig". Krysser fingrene, og sender over en klem!

Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app

 

[Enkefalos]

Ja, en SA er noe av det mest brutale og jævlige jeg har vært med på.. Du blir dratt ut av din fantastiske gravid-boble på den mest traumatiske måten.. Og vi som var SÅ nære ved å kunne offentliggjøre det. Nei, jeg unner virkelig ingen å gå gjennom akkurat dette. Kan ikke fatte at de som må gjennom dette flere ganger, holder ut. ALL ære til de altså!

Jeg håper også virkelig at alt er ute, så vi slipper noe mer styr. Jeg har tenkt litt på dette med hva jeg skulle valgt hvis alt ikke er ute. Hvis det er sånn at jeg kan velge selv? Jeg ser ikke veldig lyst på å kanskje måtte gjennom en lignende sjau med rier og det hele hvis jeg tar tabletter. Men det er vel mer skånsomt for livmoren? Men det er kanskje ikke så stor forskjell nå som man suger? Ærlig talt vil jeg egentlig gjøre det som gjør at jeg har størst sjanse for å bli gravid fort igjen. Vi får se hva de finner på tirsdag. Men i og med at smertene ikke har roet seg helt enda, er jeg forberedt på at det er noe mer igjen. Jeg har jo også blitt usikker i ettertid om det faktisk var fosteret som kom ut.

 

[Mummmimamma]

Dette var trist og vond lesing. Jeg håper det vil gå raskt å bli gravid igjen. Ingen fortjener å gå igjennom noe slikt. Tanker som trøster meg er at de sier det stort sett bare vil skje en gang.

Jeg gikk igjennom ei utskrapning i november, var da 9+0. Den første tiden etter var jeg besatt av å bli gravid på nytt, og det er jeg vel fortsatt. Men nå som det har gått noen måneder (der vi har prøvd men ikke klart) føler jeg at jeg har fått lagt det litt bak meg, og jeg tror både kropp og sinn er klar for en ny runde. Gynekologen min sa at jeg burde vente noen måneder etter utskrapning med en ny graviditet fordi det var økt sjanse for ny abort - men jeg vet ikke helt, for jeg har lest mye forskjellig. Ellers vil jeg si at jeg hadde en "fin" opplevelse av utskrapningen, og at det er en form jeg vil anbefale til andre som må igjennom noe slikt. Om man ikke har fødd før anbefalte ikke min gynekolog å ta medisinsk abort.

Lykke til. <3

 

[Enkefalos]

Takk for varmende ord Det går heldigvis bedre for hver dag som går, men så har jeg stunder hvor jeg blir slått i bakken av sorg. Det er vel bare sånn sorg er. Er sykmeldt i dag og i morgen heldigvis, og etter det bør jeg være fit for fight igjen!

I går var den første tilnærmede smerteløse dagen. Bare litt øm etter gåtur, noe man helt sikkert må regne med. Men nå har jeg plutselig fått vondt igjen, og jeg tror det igjen kom ut noe. Det kjentes i alle fall likt ut som på lørdag, som en klump faller ut, og sånn har det før det ikke vært siden det stod på som verst på onsdag. Spent på UL i morgen!

En annen ting jeg har reflektert litt over, er hvor fantastisk støtte vi har fått fra alle rundt oss. Siden det har vært jul, har mange fått greie på graviditeten, og i starten angret jeg på det. Men hva skulle vi gjort uten alle de støttende meldingene vi har fått i etterkant? Vi er klare på at ved neste graviditet, vil vi vente lenger. Mest fordi folk får så forventninger. Men likevel angrer vi ikke på at vi gjorde som vi gjorde denne gangen

 

[Enkefalos]

Æsj, i dag er en sånn skikkelig down-dag. Etter gårsdagen nesten helt uten smerter og blødninger, fikk jeg et slag i ansiktet da de vonde smertene igjen kom tilbake i dag. Mye tårer og snørr. Masse tenking på hvordan livet kan snu fra å være alt en kan ønske seg, til å føles helt håpløst. Tankene om den novemberdagen på hytta hvor testen lyste positiv i det dunkle lyset på utedoen. Den merkelige følelsen av at jeg, JEG, var blitt gravid. Turen ned til bygda neste dag for å kjøpe en ny test. Som var like positiv. Jula som ble brukt mye til å fortelle den gode nyheten. Alle som var så glade på våre vegne. Den betryggende trettheten og de tunge brystene som bare kunne bety én ting. Magen som begynte å vokse. Magen begynte faktisk å vokse! Jeg trodde hele tiden at det bare var en innbilling, men beviset på at det var tilfelle, fikk jeg rett i fleisen dagen etter SAen. Magen var nå flat og tom.

Jeg klarer ikke å tro at jeg skal være en av de som er heldige og blir fort gravid igjen. Det er helt sikkert noe igjen, hvorfor skulle jeg ellers fortsatt ha vondt? Og det som er igjen, kommer sikkert ikke ut av seg selv. Jeg tenker at hvis syklusen blir helt tullete nå, kunne jeg heller ønske at vi aldri ble gravide, og heller har prøvd frem til nå uten resultat. Tror ikke jeg har noe godt av å gå sånn her alene hjemme og tenke, for i helga når mannen har vært hjemme, har det gått veldig bra. Men likevel er det godt å feks. kunne gråte ut akkurat når det passer meg og å gå på do med en gang smertene presser på igjen. Tid til å ta meg helt inn igjen.

Samtidig tenker jeg at jeg vet ingenting om det jeg driver og depper om enda. Kanskje blir jeg fort gravid igjen. Kanskje ville det vært enda mer frustrerende å prøve og prøve og prøve uten å bli gravid. Jeg kan jo i alle fall bli gravid! Og det holdt jo lenge. Kanskje jeg ER en av de som blir lett gravid igjen etter å ha mistet. Kanskje jeg rekker å trene meg litt opp før jeg blir gravid igjen. For jeg fikk vondt i ryggen og angret mye på dette under svangerskapet. Kanskje det går bra. Kanskje vi sitter der, innen 2014 er over, med en liten baby i armene. Men det tør jeg ikke en gang håpe på.

Ikke hør på meg, jeg er bare sippeguri i dag. Bare godt å få det skribla ned Håper jeg om en liten stund leser dette innlegget og tenker "herregud, hva var det jeg tenkte?".

 

[Enkefalos]

Da jeg har vært på UL, og dessverre var det en liten bit på ca 1,5 cm igjen Ny kontroll onsdag i neste uke i håp om at den kommer ut av seg selv. Merker jeg begynner å bli klar til å få dette på avstand og se etter tegn på EL, så litt frustrerende. Men om en uke vet jeg i alle fall! Også betryggende ord fra gyn om at i neste svangerskap skal jeg få god oppfølging med ofte UL. Da slipper jeg jo i alle fall å gå altfor mye og ikke vite.

Tilbake på jobb i morgen, om enn på et litt rolig gir. Det blir godt å komme tilbake og få tvunget tankene over på andre ting Og det blir godt å se mine kjære kollegaer igjen!

 

[Enkefalos]

Tok forresten en g-test på morgenen i dag for å ha et utgangspunkt å sammenligne med. Pessimistiske meg regnet jo med at den skulle være kjempesterk. Men man kan vel kanskje ikke kalle den det.. Det må vel i det minste være et godt tegn at HCG er såpass på vei ned

 

[Enkefalos]

Denne uka er blitt brukt på å prøve og komme litt tilbake til normalen igjen. Begynte på jobb igjen på onsdag, og snakk om å bli tvunget til å tenke på andre ting igjen. Har vært sinnsykt hektisk, så det har vært null rom for depping. Har også hatt fullt opp av planer på kvelden, så nå merker jeg at det kanskje har blitt litt too much. Jeg må nok huske at jeg fortsatt er i en sorgprosess som må bearbeides, og det er vanskelig når man aldri har noe tid for seg selv. Derfor veldig godt at denne helgen er helt planløs.

Natt til torsdag tror jeg siste bit kom ut. Det var i alle fall NOE som kom ut som var noe mer enn et blodkoagel, så da satser vi på at det var siste rest. G-test i dag var tilnærmet negativ (kan vel kanskje muligens skimte en skygge av et eller annet slag), så da er vi på rett vei! Tok også en EL-test bare for å se, og den var også negativ. Har forstått at den kan bli positiv hvis man har HCG igjen, så håper det at den er negativ, også er et godt tegn. Blødningene kommer også som kun brun/rødlig utflod nå, så jeg håper det snart slutter helt!

Legger ved g- og EL-test. Blå er g-test, og grønn er EL-test

 

[Enkefalos]

Sippedag igjen. Mannen reiste på tur i dag og blir borte til tirsdag. Skal ikke mer til nå for tida for å bli kasta ned i kjellern igjen. Jaja, jeg får vel bare bli vant til disse bølgedalene.

Lurer på om jeg skal begynne på det bryllupsalbumet jeg har snakket så lenge om å lage. Kjenner jeg har behov for å holde på med noe.

SUKK!!

 

[Jodlesmurf]

Akkurat slik føler jeg til tider også. Har lyst å pusse opp noe eller lignende! For å få noe annet å tenke på! Og blir det helsvart løper jeg meg en hard tur. For meg virker ihvertfall det bra! Da sovner jeg godt etterpå også... Men d er forskjellig hva som funker for den enkelte. .

 

[Chris9876]

Uff, dette var vondt å lese.... Men samtidig så er det litt godt å lese at andre har vært gjennom det samme som en selv, og beskriver hvor forferdelig vondt det er.. For det er bare de som har opplevd det selv som vet hvor vondt det faktisk er...

Jeg krysser fingrene mine for deg! 2014 skal bli vårt år

 

[Enkefalos]

Ja, det er rart. Selvom man ikke unner noen dette, er det godt å vite at man ikke er helt alene Takk for fine ord!

Jodlesmurf: ...hadde jeg bare vært av den sporty typen... Men dette er jo en unik mulighet til å endre på det! Hehe. Det blir nok (som vanlig) bare med tanken, men kan godt tenke meg å bli litt mer aktiv i alle fall. Forsmaken jeg fikk på bekkenløsning, motiverer ganske bra.

Det er "morsomt" å se hvor fort kroppen endrer seg etter at man har mistet forresten. Jeg har liksom ikke helt turt å tro på de symptomene jeg har hatt fordi de kom så gradvis, og mye har vært plager jeg har hatt i mildere versjoner fra før. Ryggvondten med stråling ned i låret feks, kan jeg få ellers også, men under graviditeten kom den av ingenting. Sånn er det ikke nå lenger. Halsbrannen på natta som jeg også kunne få av og til til vanlig, men som da kom ofte, er også helt borte. Magen som er blitt flat. Jeg var aldri kvalm, så jeg tenkte at jeg ikke hadde så mange symptomer, men det hadde jeg jo tydeligvis. Nå venter jeg bare på at kvisene og kanskje litt av denne trøttheten skal gå bort

Nei, jeg skulle egentlig legge meg tidlig jeg. Mannen kommer heldigvis hjem i morgen. Merker jeg er mye mer avhengig av hans nærhet nå enn før. Det er ingen jeg føler meg bedre sammen med i sorgen, enn med han. Enda godt vi har hverandre <3 Natta

 

[Enkefalos]

Sitter på jobb og vil bare hjem for å få grått ut.. UL i dag viste at det fortsatt var noe igjen, men for lite til at de vil gjøre noe med det. Jeg blir så sliten av å gå sånn her på vent... Selvsagt skal det ikke være en uproblematisk SA når jeg først skal få det.. Jeg savner å være gravid så vanvittig, og det gjør så vondt. Jeg holdt motet oppe med at jeg nå snart kunne teste etter EL, men nå har jeg ikke det å klamre meg til lenger heller. Vil bare grave meg ned og ikke komme frem igjen før vi kan prøve på nytt...

 

[Chris9876]

Å si at EN DAG er det din tur hjelper nok kanskje ikke nå... Så jeg sender bare over en god klem!

 

[Enkefalos]

Tusen takk for det <3

 

[Enkefalos]

Litt bedre i humøret i dag. Klarer i alle fall å kikke på alle de positive g-testene her på forumet uten og bryte sammen. Gud, så patetisk man skal bli..

Har mer smerter nå enn de siste dagene. Ser på det som bare positivt, for det må jo bety at livmoren fortsatt jobber. Men har veldig lite utflod om dagen da. Vil jo ha dette ut! Så det kan jo være både positivt og negativt. Jeg bestemte meg i går for å slutte å teste etter EL siden alt ikke er ute, men jeg klarte ikke la være å brenne av en test i ettermiddag. Veldig svak, spesielt pga utvannet urin. Så det var jo bare tåpelig.. Får se om jeg fortsetter. Er jo sikkert ikke noe håp, men g-testene er jo nesten negative, og utfloden ganske EL-aktig. Just to keep me busy liksom..

Og sånn går no dagan..