Nukis #4

[Nukis]

40+1

Dårlig dag idag...

Inatt/imorrest trodde jeg pånytt av ting var i gang. Men dabbet av igjen. Nå er jeg virkelig blitt et emosjonelt vrak, føler gleden over å snart ska føde er overskygget av voldsom frustrasjon på alle tingene kroppen lurer meg med, at bekkenet bare blir værre og værre på høyre side for hver dag som går, jeg bruker all tid på å gjøre kjærringråd, bevegelser, kjenne etter, ligge rolig, slappe av, alt.. men til ingen nytte. Er så hormonell at det er synd i alle rundt meg. Må felle en del tårer når jeg er hjemme alene om dagen, og når alle er hjemme så er det noen ganger jeg ikke klarer å holde maska.

Er så redd for at hele fødselsopplevelsen skal bli ødelagt av dette, fordi jeg allerede nå starter hver dag med frustrasjon på barna, mannen og meg selv. Tilogmed irritert på magen som stopper med sammentrekningene så fort dagen starter og jeg beveger meg.

Er også jævla irritert at jordmor tar ferie når jeg trenger henne, og at jeg må til en ung fastlege som må google hva man skal gjøre på hver kontroll. Føler meg ikke fulgt opp, og de bekymringene jeg har kan jeg ikke lufte for noen. Jeg ringer ikke føden med mindre jeg absolutt må. Det er langt dit, og bomtur blir det garantert.

Føler han ligger skjevt, og derfor kommer han aldri langt nok ned. Når jeg ligger på rygg så kommer riene, lurer veldig på hvorfor!

Om jeg på mirakuløst vis skulle gå i fødsel idag, så føler jeg at humøret mitt nå vil legge en stor demper på hele opplevelsen. Det er liksom ikke så mange gode dager lengre..

Måtte få ut litt frustrasjon en plass... håper på en bedre dag imorra, når legetimen er over. Kjenner jeg vil helst unngå å dra dit.

 

[Nukis]

40+2

Våknet kl 3 inatt, magen jobbet med noe, måtte så på do, og gikk å la meg igjen. Desverre sovnet jeg ikke før etter kl 5 en gang, og våknet til alarmen 06.40. Så en kort natt.

Har dog en bedre dag idag! Hadde sykt nedpress på morgenen, såvidt jeg klarte å bevege meg. Jeg tenkte vel som så at det nesten ikkr var forsvarlig å kjøre selv til kontrollen, men det gikk no greit. Va ikke så keen på den legetimen, men den ga meg faktisk håp. Ble møtt av 3 personer inne på det lille legekontoret, fastlegen, medisinstudent og jordmor. Vi skulle visst gå rett på sak, altså stripping/tøying. Jordmor spurte flere spørsmål om tidligere fødsler, antall barn, tegn på fødsel osv. Når jeg sa at forrige ble styrtfødsel - så sa hun egentlig at det kanskje ikke var så lurt å strippe nå da - men jeg måtte da forklare at det tok nesten 5 timer fra første rie - så såå akutt blir det nok ikke nå. Så måtte egentlig bare rett på benken, rive ned klærne og få det overstått, med 2 tilskuere ved siden av

Selve tøyingen gjorde ikke vondt. Tror hun var litt vel forsiktig. Sa at hun kom lett inn med 2 fingre, var enda litt lengde på cervix, og en anelse stramt innerst i livmormunnen - men likevel så tøyelig at hun klarte å sprike med to fingre. Så sveipet hun litt rundt. Hun spurte om jeg kjente noe mensmurringer nå eller noe, men måtte si som sant var at jeg kjente ikke så mye - kun litt press i front. Det kom ikke noe blod ut sa hun hvertfall.

Etter dette var ferdig forlot jordmora, og da satt fastlege og medisinstudent igjen. Fastlegen sa at da va det ikke stort mer å gjøre for nå, og jeg bare "eeh jo ska vi ikke ha vanlig 40 ukers kontroll?" så virka det som det gikk opp et lys for ho, snudde seg mot skjermen og googla 40 ukers kontroll. Jeg måtte også påpeke at jeg tror hun måtte henvise til overtidskontroll.

Fikk iallefall gjennomført en slags kontroll. Blodtrykket mitt var litt forhøyet til meg å være, hun målte 3 ganger og ba meg ikke snakke under målingen. På siste forsøk ble hun fornøyd med resultatet. Jeg nevnte at jeg har hatt litt hodepine for tiden, men hun responderte ikke på det. Så var det symfysemål, og medisinstudenten fikk den til å bli himmelhøy. Fastlegen fikk og en høy måling, før hun tilslutt sa seg fornøyd med et resultat. Pulsen til han lille var litt høy, på rundt 155. Mulig det var pga stripping og kjenning av leie. De sa seg fornøyd med det også.

Informerte om søvnløse netter, mase-rier i en uke nå, vondter og mange do-besøk som ikke akkurat hjelper på mine tidligere problemer. Jeg sa at jeg håpet at kontroll på sykehuset ikke ble såå lenge til.

Når jeg kom hjem så var det en del nedpress igjen, og ila dagen har det kommet en goood del slim. Uten blod. Hvor stor kan den proppen være? Er det ikke proppen, eller hva?! Har hatt gode tak mens jeg har sittet/ligget på sofa, men i bevegelse kommer det stramminger men ikke vonde. Tenkte så langt at idag ble dagen! Men i skrivende stund kl 23 så ble det ikke slik!

Men håpet ble tent når sykehuset ringte rundt kl 15, informerte om henvisningen - og på bakgrunn av boodtrykk, modenhet og plagene mine så fikk jeg time til kontroll allerede imorgen tidlig kl 9 for kontroll av meg og baby. Og HVIS det var modent nok, og det var kapasitet, så kunne det vurderes igangsetting!! Nå håper jeg at vi ikke blir sendt hjem igjen, og at vi får bli til baby er ute!

Det er jo tungt å gå slik med rier i hvile, dårlig søvn, håp og smerter - i lang tid. Det er bare 14 dager til jul, må jo være i demmes interesse å bli ferdig med meg før den tid og jeg har termin om 1 time! Har aldri skjedd før, at jeg har nådd termin!

 

[Smågoth]

Ååå masse lykke til nå! Skal bli godt å bli ferdig

 

[Babygirl93]

Masse lykke til i morgen, håper for deg! Ser frem til ny oppdatering

 

[tiriltunge]

Åååiiii nå skjer det ting , tenk du snart er ferdig høres ut så du har gode grunner for og bli igangsatt , heier på deg og masse lykke til

 

[Nukis]

En oppdatering ♡

Lillebror er her, og er blitt 4 dager gammel (faktisk snart 5!). Han kom på termin, 40+3, 10.desember.25 kl 03:29 ♡ Alt er bra med oss nå, har kommet oss hjem og prøver å finne en rytme i denne nye hverdagen ♡

2 timer og 45 min etter forrige innlegg våknet jeg av en kraftig rie som endte i at vannet gikk. Herfra gikk det ufattelig fort. Det endte i en dramatisk tur - og fødsel - i ambulansen bare 1 time og 45 min etter jeg våknet. Og da hadde jeg måtte stoppe pressingen jeg hadde startet med ikke så lenge etter ambulansen begynte turen mot sykehuset, og holde igjen pressing i 30 min, så fødsel kunne faktisk skjedd tidligere. Heldigvis ikke, for jordmor rakk frem i møte med oss bare 3-5 min før han var helt ute. Tok 2 press når hun var på plass.

Turen ble så dramatisk, fordi ambulansearbeideren trodde hun såg navlesnoren komme først når jeg presset. Det ble slått full alarm, helikopter bestilt (men de kunne ikke lette pga dårlig vær) og kriseteam klart på sykehuset. Men vi rakk aldri frem uansett, og jeg har aldri vært så redd i mitt liv. Jeg hadde ikke kjent liv siden jeg la meg kvelden før, og når de da sa at navlesnoren kom først - så ble jeg 100% sikker på at han var død. Ambulansearbeideren kunne ikke betrygge meg, tror hun var like redd for det utfallet som jeg, hun kunne bare si at jeg ikke måtte ta sorgene på forskudd. Jeg måtte dermed snu meg på alle 4, med hodet ned og rompa opp - og prøve å holde igjen. Ikke før jordmor kom 20-30 min senere fikk jeg noen betryggende ord fra henne om at hun ikke såg snoren - men hodet.

Alt i alt gikk alt bra, han var rask med å gråte og hadde fin farge. Litt blå i ansikt pga stått så lenge helt nede i åpningen. Men gud for en følelse, lettelse og evig takknemlighet jeg følte når jeg hørte han gurgle. Alt jeg tenkte på under den siste delen av fødselen, den vondeste tøyingen, var at jeg måtte få han ut for å få vite om han levde. Tror aldri jeg har vært så fokusert og "stille" under pressing/ring of fire før.

Jeg som drømte om epidural fødsel, endte opp med heelt uten smertelindring, i en trang ambulanse stappfull av helsepersonell - og med en så intens overbeviselse/frykt for at ungen var død. Ikke noe å anbefale Det hjalp ikke på at jordmor kom senere på morgenen å fortalte at morkaken ikke var normal. Den var hjerteformet, og navlesnoren hadde et velamentøst feste - altså kun i fosterhinnen. Jordmor mente det var veldig flaks at fødselen gikk så bra uten store blødninger. Hadde nok gått veldig dårlig om det skjedde noe med morkaken når den skulle ut, eller om vannet hadde gått på et sted der det var blodårer. Da hadde både jeg og baby nok strøket med, da det var umulig å kjørte fort pga føret og helikopteret kunne ikke fly. Så ekkelt å tenke på alt som kunne gått galt.

Jeg endte opp med kun skrubbsår, og trengte ingen sting! Det kan jeg nok takke jordmor for, evig takknemlig for at hun kom i møte. De kjørte full uttrykning mot oss, og enda gikk det bare på håret. Hun sa at det var ikke vanlig at de var 2 jordmødre på vakt på føden om natten, men det var de heldigvis denne natten. Og det var lite som skjedde på føden, derfor hadde ho muligheten å rykke ut. Jeg vil ikke tenke på hvordan det skulle blitt om den unge ambulansejenta skulle tatt imot. Hun beklaget så mye etterpå for at hun hadde tatt feil, men jeg var bare sjeleglad for at hun tok feil og jordmor skrøyt av henne for å tenke raskt - bedre det enn å overse noe så farlig.

Det ble rolige dager på føden før vi dro hjem fredags ettermiddag - til alle brødrene og besteforeldrene ♡ Jeg er så forelsket i den lille tassen, som enda er navnløs ♡ samtidig kjenner jeg også på et savn over å ikke være gravid mer, jeg savner nyfødttiden selvom jeg er midt oppi den nå. Dagene går så fort. Men jeg prøver å ikke la det overskygge den fantastiske følelsen av å være nybakt 4 barns mamma - og gleden over at baby er frisk og trygg på utsiden ♡

 

[FruHåpefull82]

Gratulerer så mye med lille skatten! Men himmel for en dramatisk fødsel! Glad for at det gikk så bra

 

[Smågoth]

Herregud, så dramatisk! Flaks det ble en lykkelig slutt. Gratulerer

 

[Nukis]

Gratulerer så mye med lille skatten! Men himmel for en dramatisk fødsel! Glad for at det gikk så bra

Herregud, så dramatisk! Flaks det ble en lykkelig slutt. Gratulerer

Tusen takk

 

[Ari ♡]

Shit pomfritt, denne fødselshistorien fikk jeg høy puls av Det høres vilt kaotisk og skremmende ut, veldig glad for å høre at alt gikk bra! Gratulerer så mye med lille

 

[Nukis]

Shit pomfritt, denne fødselshistorien fikk jeg høy puls av Det høres vilt kaotisk og skremmende ut, veldig glad for å høre at alt gikk bra! Gratulerer så mye med lille

Tusen takk ♡ Ja heldigvis gikk alt bra. En ambulansefødsel er jo en spesiell opplevelse uansett, men ble litt mye ekstra bekymringer som jeg skulle vært foruten. Den dødsangsten jeg hadde for barnet var skikkelig ekkel og altoppslukende der jeg lå - med presserier jeg måtte motkjempe..


Minstebror er idag 8 dager gammel ♡
Tiden går så fort. Jeg koser meg så mye med han lille. Vi alle gjør det. Juleforberedelsene er helt avglemt. Julegaver som er langt fra ferdige. Sykdom som rammet han nest yngste, som sikkert smitter over til de andre snart. Timene flyg, jeg vil så gjerne nyte hvert sekund. Jula stresser meg, jeg får ikke til å bare være med baby, det er noe som må gjøres. Men jeg får ikke til å legge han fra meg. Jeg blir sittende, å kose - med indre stress i magen.

Jeg har sjekket helsenorge på de papirer som kommer dit etter fødsel. Jeg er litt sjokkert over hvor lite som står. Står ingenting om det dramatiske som skjedde i forkant av fødsel. Ikke på de papirer som jeg har tilgang på. Står bare "født i ambulansen". Jordmor sa at det var dramatisk og alvorlig for både dem og meg i forkant. Alt slikt står vel i sykehusets journal, men der har vel ikke legen min eller jeg tilgang til. Da blir det opp til meg å fortelle om hva som har skjedd, slik at fokus på psykisk helse etter noe slikt kan bli et tema mellom meg og legen min.

I ettertid av fødsel så føler jeg på en tomhet for barnefar som sto rett utenfor i uværet, som sikkert kunne ha fått vært inni bilen - hvertfall fremme i passasjersetet. Det var altså 4 personer inni bilen hos meg, barnefar mente alle var bak i bilen når baby ble født. Jeg klarer ikke å huske det, jeg tror jeg må ha hatt øynene igjen store deler av fødselen. Jeg skjønner at de måtte være beredt dersom baby trengte hjelp/gjenopplivning - og at jordmor kun fikk et par minutter på seg til å komme i bilen før hun måtte guide meg gjennom de siste pressriene før han va ute. Da tenker ingen på far. Så er litt lei meg på hans vegne, og for at jeg ikke klarte å tenke der og da på å be om å få far inn i bilen. Han kunne kanskje ha beroliget meg tidligere de minuttene vi sto stille før jordmor kom.

I tillegg kjenner jeg også på at det ikke ble tatt noen bilder inni ambulansen etter fødselen var over. Barnefar var inne i bilen bare i 1 minutt for å klippe navlesnor, for å så måtte gå ut igjen fordi de skulle prøve å få morkaken ut og klargjøre oss til avreise. Jordmor brukte også tid på å berolige meg om at alt var bra med baby, men jeg trodde ikke på henne helt. Naturligvis, hadde jo trodd så lenge at baby var død.. så siden han levde, så begynte tankene å gå over til om han hadde fått oksygenmangel og skade av det.. i allefall, så tenkte verken jeg eller barnefar på å knipse et bilde av meg og min nyfødte inni ambulansen før vi kjørte - og jeg som hadde planlagt å ha flere bilder/video/lydopptak av fødsel denne gang siden jeg de andre gangene ikke har hatt et eneste bilde før etter fødsel. Kanskje overflatisk å bli lei seg over, men når jeg søker opp ambulansefødsel på google, så kommer det opp bilder av mor og barn inni bilen smilende til kamera.

2 av ambulansearbeiderne spurte meg når vi var kommet inn på fødestua på sykehuset, om de fikk ta bilde med den nyfødte. Det fikk de. Jeg tenkte ikke på å be om bildene da, men har heldigvis fått kontakt med hun ene (via hennes leder) - og hun har sendt meg bildene de tok sammen med han og dem i uniformene deres. Så et lite minne har vi i det minste fått, på at ambulansen var hans fødested ♡ Hun formidlet også at det ble en veldig fin opplevelse for de som var med i bilen, til tross for litt stress under transporten ♡

Kroppen min blør enda, ikke så mye i bindet egentlig, men en del når jeg er på do. Ganske rødt enda. Har av og til litt sviende følelse i magen, men antar at det er normalt. Er enda litt vondt i skrubbsåret som var nederst mot perineum - kjenner ingenting til de som er opp mot urinrør heldigvis. Har ikke hatt svie med vannlating denne gangen - det er godt. Nå begynner nok hormonene å forandre seg, for på dag 6 ca så begynte jeg å kjenne mer på nedpress/fremfall enn dagene rett etter fødsel. Husker det samme fra forrige fødsel, og at det vedvarte noen uker hvertfall - før det stabiliserte seg til mine "normale" plager. Håper det ikke blir så mye verre denne gangen. Vekta var igår på 83,4kg, så gått ned litt over 10kg siden fødsel på en uke. Leggene mine er ikke lengre som kjett/tempurpute.

Nå skal jeg prøve å være litt effektiv, halve dagen er allerede gått. Har vært en dårlig natt, lillemann styrte til klokka var over 3 på natta. Enten var det D-dråpene på kvelden som han reagerte umiddelbart på, eller så var det noe annet.. gråt og ville ikke ta puppen. Alt ok om jeg løftet han opp.. satser på en bedre natt inatt ♡

 

[Nukis]

15 dager gammel ♡

God jul! Det er blitt første juledag og lille er blitt 15 dager gammel! Det som er kjipt med å få baby like før jul, er at siste del av svangerskapet går til julegavestress og forberedelser. Og nyfødt-tiden går også til julestress, siste liten oppgaver, husvask, organisering av hus, hjem, klær, mat, gaver - og ikke minst masse besøk like før jul. Føler jeg mister den nyfødt bobla med alt det stresset. Men setter likevel pris på hvert minutt ♡

Vi dro inn på føden igjen når han var 9 dager gammel, da jeg syns det var vanskelig å vurdere hjemme om han var blitt mer gul i huden - han var hvertfall like slapp og trøtt. Og det var han visst, bilirubinen var gått opp fra 208/217 til 312. Det ble tatt blodprøve og i følge utregning på skjema så lå han enda under lysgrensa. Så vi fikk tatt ei mat-vekt (han spiste 66g fra meg på det måltidet) og vi ble enig om å gi litt tillegg hver 3.time for å booste opp utskillelsen av bilirubin. Dro tilbake igjen 2 dager etter, og da var bilirubinen sunket til 220. Så da sku vi bare fortsette med det vi gjorde.

Nå er det 4 dager siden, og jeg syns fortsatt han sovner fort. Virker som produksjonen min minker, og det er ikke alltid vi får gitt den ekstra flaska. Avtalen med helsesøster var at vi sku trappe ned litt og litt (han sku ha 30ml ekstra ca), men ser jo at han er mye trøtt. Men syns likevel ikke han er mer gul. Vi får se det litt an, jeg håper nå som julaften og alt det er over - at vi får mer tid til amming, nærhet, væskeinntak på mor og få startet på pumping.

Han er enda navnløs, syns det virker mer og mer umulig å finne noe...