Oppdragelsen starter i den forstand allerede ved fødsel, som da å være gode, omsorgsfulle rollemodeller som former barna. Når det kommer til korrigering av uønsket adferd, så er det veldig individuelt. Rettled og veiled som nevnt over er nok den mest «tio’e» metoden!
Vise barnet hva det kan gjøre som alternativ. Når det slår så kan vi si «det er vondt når du slår, kos/stryk istedenfor» også ta hånda til barnet å stryke seg selv på kinnet. Så er vi bare mennesker da, den gang 5-åringen var yngre og tegnet på bordet kunne pedagogen i meg gjerne sagt «nå tegner du på bordet, se her, tegn på arket du» eller «vi må huske å tegne på arket» men det ble fort «nei, ikke tegn på bordet!»
Må også nevne at det ikke er noe galt i å si nei!
Det er også viktig for barn å møte ett «nei» og faktisk ta ett «nei for ett nei», men forskning viser at den beste måten å nå igjennom (også individuelt, husk) er å møte barna med forklaringer, sette ord-på handling og forslagsalternativ fordi de responderer godt på det kontra mye «nei og nei!» uten forslag og eksempler til endring og ønsket atferd, som igjen kan bli fryktelig negativt for både barna, men også de voksne (føler man maser/tanner/ikle blir hørt).
Også er det vesentlig stor forskjell på hva barnet gjør. Hvis det er handlinger som har tid til å forklares og veiledes, så er det greit - men man kauker jo gjerne «nei!» eller «stopp» for å få reaksjon raskt fra barnet ved farer.
Barna ser og leser oss, gjør som oss, og speiler oss. Jeg ser jeg har skrevet deeeen avhandlinga. Greit, skal gi meg nå. Haha
Ja, jeg synes dette er gøy å snakke om. Hilsen småbarnspedagogen