Når starter barneoppdragelsen? :)

[Veivalsa]

Ja hun har aldri gjort noe galt - bare lurte på mår sånn ca babyer begynte?

Det varierer, en frem til de er ganske store vil de bevisst slå/klype/bite bare for å se hva som skjer. Og da trenger de først og fremst å vite hva som er riktig adferd fremfor bare å stoppe på kommando "nei", for det vil ikke hjelpe dem når de etterhvert begynner å gjøre det samme i sinne eller frustrasjon altså ordet nei må man jo gjerne bruke, og man kan få dem til å skjønne at ting skal stoppe på streng nei i starten. Men det er ikke noen stor hensikt i det, for babyen hr jo ingen alternativer eller vet hvorfor noe er nei. Så de minste trenger egentlig bare å få presentert det riktige/bedre alternativet, det er det verktøyet de behøver for å kunne regulere seg selv i ulike situasjoner senere.
Du ser når det starter, husker sannelig ikke helt men en gang etter 8 mnd tror jeg. Før det var det mer random og ikke slå/klype for å sjekke reaksjon men tilfeldige bevegelser. Man kan jo likevel flytte babyens armer eller holde babyen på en annen måte da. Altså barn helt opp til 2 år kan slå eller dytte hardt bare fordi de lurer på om det egentlig er lov. Og i andre situasjoner dytte eller slå i affekt fordi de er frustrert over ett eller annet. Så det er vel en ganske glidende overgang der

 

[IngridK]

Ser mange skriver at den starter med en gang barnet gjør noe galt, men jeg tenker at det kan like så godt være med en gang barnet gjør noe bra. F.eks om barnet stryker deg på kinnet eller noe slikt, selv om det kanskje er en ubevisst handling for de aller minste så tror jeg det er viktig å komme med positive kommentarer da, at man forsterker den positive «oppførselen» om man kan si det slik

Selvfølgelig si nei med en gang barnet gjør noe som ikke er ok, men fokus på positiv forsterkning er løsninga for oss.

 

[Lilth]

Oppdragelsen starter i den forstand allerede ved fødsel, som da å være gode, omsorgsfulle rollemodeller som former barna. Når det kommer til korrigering av uønsket adferd, så er det veldig individuelt. Rettled og veiled som nevnt over er nok den mest «tio’e» metoden! Vise barnet hva det kan gjøre som alternativ. Når det slår så kan vi si «det er vondt når du slår, kos/stryk istedenfor» også ta hånda til barnet å stryke seg selv på kinnet. Så er vi bare mennesker da, den gang 5-åringen var yngre og tegnet på bordet kunne pedagogen i meg gjerne sagt «nå tegner du på bordet, se her, tegn på arket du» eller «vi må huske å tegne på arket» men det ble fort «nei, ikke tegn på bordet!»

Må også nevne at det ikke er noe galt i å si nei! Det er også viktig for barn å møte ett «nei» og faktisk ta ett «nei for ett nei», men forskning viser at den beste måten å nå igjennom (også individuelt, husk) er å møte barna med forklaringer, sette ord-på handling og forslagsalternativ fordi de responderer godt på det kontra mye «nei og nei!» uten forslag og eksempler til endring og ønsket atferd, som igjen kan bli fryktelig negativt for både barna, men også de voksne (føler man maser/tanner/ikle blir hørt).
Også er det vesentlig stor forskjell på hva barnet gjør. Hvis det er handlinger som har tid til å forklares og veiledes, så er det greit - men man kauker jo gjerne «nei!» eller «stopp» for å få reaksjon raskt fra barnet ved farer.

Barna ser og leser oss, gjør som oss, og speiler oss. Jeg ser jeg har skrevet deeeen avhandlinga. Greit, skal gi meg nå. Haha

Ja, jeg synes dette er gøy å snakke om. Hilsen småbarnspedagogen

Skulle begynne på et lenger innlegg om at oppdragelse ikke bare handler om å veilede når de gjør ting som er galt, at det starter fra barnet kommer ut osv

Godt jeg leste litt lenger ned

Hilsen den andre småbarnspedagogen