Når skal du fortelle, og hvordan? ❤️

Min mor bor veldig langt unna og vi ses bare noen få ganger i året, hun kommer på besøk neste onsdag så blir å fortelle det da. Men kjenner jeg gruer meg litt også, for er så redd for å miste. Ikke at jeg ikke hadde fortalt det da også, men ja nei bare vet ikke. Skulle gjerne vært kommet enda lenger først så jeg kunne si det med mer trygghet❤️
 
Vi har ikke fortalt til familie, men jeg fortalte min beste venninne den dagen jeg testet positivt. Hun var en stor støtte for meg da jeg mistet i sommer, så det var bare en trygghet for meg at hun fikk vite :Heartpink Ellers tenkte vi å vente med å fortelle til familie til etter TUL. Jeg har dog fortalt to kolleger. Hun ene spurte og jeg klarte ikke juge henne rett opp trynet :nailbiting: Hun andre sa det lyste av hele meg og sa bare rett ut at hun så at jeg var gravid :laughing002
 
Hei dere, jeg trenger råd fra dere :)
Jeg har to bestevenninner der den ene vet at jeg er gravid. Den andre venninna har invitert oss to på vinkveld og bursdagsfeiring hos henne imorgen. Åpenbart kan jeg ikke drikke alkohol, og tenker å «break the news» til henne også av den grunn. Denne venninna som ikke vet noe, har prøvd i 1,5 år å bli gravid og de har nettopp startet med hormonbehandling. Hun virker positiv utad, men jeg tror hun skjuler sine bekymringer for meg. Jeg har blitt gravid igjen på 1. forsøk, og jeg er veldig redd for hvordan jeg skal si det til henne.. er så redd for at hun skal bli lei seg, og vet ikke hva som er best måte å si det på. Jeg ser at det er mange her inne som kanskje har vært denne venninna selv som har prøvd lenge, og har innspill på hvordan dere selv ville fått vite det?:Heartpink
 
Skal såklart ikke snakke om at det har gått på første forsøk altså :stop:
Jeg ble ganske skuffa over henne da jeg hadde ei venninne som ikke turte fortelle meg noe, fordi jeg var under ivf-behandling. Som om jeg ikke klarer å glede meg over deres situasjon samtidig som jeg hater min egen.

På en annen side er det å få det "slengt i fleisen" over en middag der du må reagere ganske fort, det kan jo være tøft. Jeg tror jeg ville tatt det med henne alene, faktisk. Sånn at hun kan få reagere som hun vil før andre mennesker skal måtte være vitne til reaksjonen hennes. Og ikke minst slippe at folk sitter og synes synd i henne fordi hun ikke er gravid.

Hilsen gravid etter to års prøving og ett år under ivf-behandling!
 
Skal såklart ikke snakke om at det har gått på første forsøk altså :stop:
Har selv bare prøverørsbarn og foretrekker å bli behandlet som en hvilken som helst annen venn. Man forventer jo og håper at venner skal få barn og at de slipper å slite.
Alltid blitt glad når andre blir gravide. Kan være litt sårt så klart, men det må man bare takle. Jeg mener at man ikke kan ta hensyn til alt folk sliter med bestandig, da blir man utslitt. Men utelat gjerne at den satt på første forsøk ja. Selv om det nok hadde vært likegyldig for min del. Hadde kanskje blitt ekstra glad faktisk.
Lykke til!
 
Hei dere, jeg trenger råd fra dere :)
Jeg har to bestevenninner der den ene vet at jeg er gravid. Den andre venninna har invitert oss to på vinkveld og bursdagsfeiring hos henne imorgen. Åpenbart kan jeg ikke drikke alkohol, og tenker å «break the news» til henne også av den grunn. Denne venninna som ikke vet noe, har prøvd i 1,5 år å bli gravid og de har nettopp startet med hormonbehandling. Hun virker positiv utad, men jeg tror hun skjuler sine bekymringer for meg. Jeg har blitt gravid igjen på 1. forsøk, og jeg er veldig redd for hvordan jeg skal si det til henne.. er så redd for at hun skal bli lei seg, og vet ikke hva som er best måte å si det på. Jeg ser at det er mange her inne som kanskje har vært denne venninna selv som har prøvd lenge, og har innspill på hvordan dere selv ville fått vite det?:Heartpink
Jeg tenker at det er lov å fortelle nyheten og dele gleden. Bare vær ærlig, det blir kanskje sårende for henne å finne ut av det via en annen. Dere er jo venner! Bare ikke fortell at det gikk på første forsøk, såklart... Hun får sikkert barn snart hun og. ♡
 
Vi har delt nyheten med foreldre, søsken og våre nærmeste venner. Fortalte di det egentlig så fort vi fant ut av det +-2/3uker etter. Vi ga kopper, hvor det da sto koselig ting som f.eks «lykken er å ha en farmor som deg», osv.
resten av familien skal få vite det når vi er 12uker på vei, (litt over 2uker til). Både farfaren til samboeren og farfaren min har bursdag rundt samme tid, så vi skal dele det gjennom bursdagsgaver, og da får jo også resten av familien vite det samtidig :love7
 
Er i uke 11 nå og har nesten ikke fortalt til noen. Må vel fortelle til noen av de nærmeste snart, for det begynner å vises..
Vi tenkte å fortelle til barna etter første OUL hvis alt ser bra ut. Da kan vi vise bildene også. Tenker de blir overrasket.
 
Jeg har to eldre barn jeg har lyst til å fortelle det på en artig måte til. Men jeg klarer ikke komme på noe kreativt men samtidig koselig. Tror den ene blir oppgitt (vil nok ikke ha mer søsken :p) mens minste kommer til å bli veldig veldig glad ❤️
 
Jeg begynner å bli ganske nervøs for å fortelle det til 13-åringene. Aaaaaner ikke hvordan de vil ta det, tanken er nok helt fjern for dem... kjenner jeg begynner å grue meg litt, faktisk :bag:
 
Jeg begynner å bli ganske nervøs for å fortelle det til 13-åringene. Aaaaaner ikke hvordan de vil ta det, tanken er nok helt fjern for dem... kjenner jeg begynner å grue meg litt, faktisk :bag:
Ja min 13 åring tror jeg kommer til bli veldig overrasket og ikke «fatte hvorfor jeg giddddder» og han skjønner også at det vil bli mer kaos og mindre tid osv og vil tenke at det vil bli travelt :(
 
Jeg begynner å bli ganske nervøs for å fortelle det til 13-åringene. Aaaaaner ikke hvordan de vil ta det, tanken er nok helt fjern for dem... kjenner jeg begynner å grue meg litt, faktisk :bag:
Jeg måtte ikke fortelle det til 10-åringen min. Tror han skjønte det da jeg elsker kaffe og nå orker jeg ikke lukten en gang. Han er ganske våken må jeg si. Han kom til meg mens jeg la på sofaen og spurte meg om det skulle gå bra med en baby til når jeg er så trøtt. :bag: :bag: :bag:
Jeg sa til ham at forhåpentligvis gir trettheten seg lenge før babyen kommer. :)
 
Jeg måtte ikke fortelle det til 10-åringen min. Tror han skjønte det da jeg elsker kaffe og nå orker jeg ikke lukten en gang. Han er ganske våken må jeg si. Han kom til meg mens jeg la på sofaen og spurte meg om det skulle gå bra med en baby til når jeg er så trøtt. :bag: :bag: :bag:
Jeg sa til ham at forhåpentligvis gir trettheten seg lenge før babyen kommer. :)
Så herlig. Jeg fortalte det til 13-åringene for et par dager siden, de ble kjempeglade! Og han ene sa at han hadde tenkt tanken noen ganger de siste ukene. Jeg lever jo på salte kjeks og boble vann, og min faste følgesvenn pepsi max er borte. De får jo med seg litt. Og det var derfor vi fortalte det nå også...
 
Noen få familiemedlemmer vet det allerede, sjefen og noen venninner. Forteller det til resten dersom ordinær tidlig ultralyd og NIPT ser fin ut. Usikker på når sønnen min skal få vite det, han forstår nok litt - sikkert mer når det begynner å vise tydelig. Gleder meg aller mest til å dele det med han :Heartred
 
Vi har vært veldig åpen om IVF-reisen vår og har følt det som en støtte at familie, venner og kollegaer har vært med på både opp og nedturer. Familie og venner fikk vite det etter andre blodprøve (bare 8 dager etter innsett) som viste en helt sinnsykt bra HCG-stigning. Kollegaer fikk vite det når jeg var på jobb igjen etter å ha vært sykemeldt rundt innsetting av embryo og et par uker etter.

Noen mener det er alt for tidlig og kan ikke skjønne hvorfor man skal dele når så mye enda kan gå galt. For oss er det rett og slett for å slippe å stå alene i sorgen, som vi dessverre også har gjort flere ganger.

Det som har vært morsomt denne gangen er hvor investert alle har vært i om vi skal få flerlinger eller ikke, på bakgrunn av veldig høy HCG.
 
Last edited:
Vi har vært veldig åpen om IVF-reisen vår og har følt det som en støtte at familie, venner og kollegaer har vært med på både opp og nedturer. Familie og venner fikk vite det etter andre blodprøve (bare 8 dager etter innsett) som viste en helt sinnsykt bra HCG-stigning. Kollegaer fikk vite det når jeg var på jobb igjen etter å ha vært sykemeldt rundt innsetting av embryo og et par uker etter.

Noen mener det er alt for tidlig og kan ikke skjønne hvorfor man skal dele når så mye enda kan gå galt. For oss er det rett og slett for å slippe å stå alene i sorgen, som vi dessverre også har gjort flere ganger.

Det som har vært morsomt denne dagen er hvor investert alle har vært i om vi skal få flerlinger eller ikke, på bakgrunn av veldig høy HCG.
Vi har alltid delt tidlig før og det var så godt med all støtten da det gikk galt! Så helt enig.

Men denne gangen har vi ikke sagt det til noen enda. For det var kun innsett og ingen vet at vi prøvde på nr4. MÅ fortelle ungene først. Lurer på om vi skal ta en runde med hviskeleken...
 
Vi har alltid delt tidlig før og det var så godt med all støtten da det gikk galt! Så helt enig.

Men denne gangen har vi ikke sagt det til noen enda. For det var kun innsett og ingen vet at vi prøvde på nr4. MÅ fortelle ungene først. Lurer på om vi skal ta en runde med hviskeleken...
Det hørtes ut som en god idé! Hadde ikke bare funket bra for barn, men i godt lag med voksne også. :D
 
Back
Topp