Når nære venner får barn…

[Pipsi]

Kjenner meg såå igjen her!!
I en venninnegjeng på fem, har alle bortsett fra jeg minst ett barn, og flere andre gode venninner rundt har fått minst ett barn.
Den forferdelige vonde følelsen av misunnelse, samtidig som man skammer seg over å være misunnelig, og alt blir bare vondt og urettferdig, også tror man at andre forventer at du skal være glad på demmes vegne. Bluuuuuuuh
Jeg har vært åpen med mine nærmeste om hvordan jeg føler det, og det var vært en overraskende positiv respons!
Jeg har nevnt at jeg synes det er vondt å føle på en form for misunnelse, og de er helt på ballen, selv om de sier de aldri vil kunne forstå helt ordentlig.. bortsett fra de som plutselig kommer frem og sier at de trengte hjelp selv, da!!

Mine venner og familie (inkludert svigerfamilie) vet godt hva jeg føler, og som de sier «vi forventer ikke at du svarer på snappen vi sender av barna», uten at jeg rett ut hadde sagt at jeg føler at det kan være utfordrende.

I denne prosessen har jeg opplevd en eneste stor forståelsesboble ved å være åpen om situasjonen. Jeg ber folk spørre hvis de lurer på noe, fordi det er vanskelig å fortelle fritt.
Det passer kanskje ikke for alle, men jeg er i hvertfall glad for at det er veien jeg har havnet på

 

[Prosjekt lillesøster/lillebror]

… hvordan reagerer dere?

Vi er heldige som fikk Leah i 2018 etter 3 år med prøving, IVF, SA osv. Evig takknemlig for henne

Men så er det disse snikende følelsene. Vi skal starte opp med søskenforsøk i august, noe jeg har lengtet etter siste to årene. En blasto på frys, ellers må vi i gang med nye uttak. Og jeg frykter reprise av sist hvor vi trengte 4 egguttak før det ble baby.

I natt ble en venninne mamma og jeg merker registeret av følelser innblandet er så vanskelig. På ene siden skikkelig glad på hennes vegne, blandet med frykt og sorg over egen reise. Jeg har visst om graviditeten siden dag 1, og vi møtes hver uke, men ja.. Jeg syns det er vanskelig. Hun er forståelsesfull, men jeg kommer nok ikke til å innrømme for henne hvor vanskelig jeg har det nå.

Og det er jo ikke bare henne… Mistet oversikten over hvor mange rundt oss denne perioden som har fått baby, men vi snakker sikkert om rundt 30 stk siste to årene.

Hvordan takler dere dette?

Føler med deg!
Husker så godt hvordan det var. Vi hadde også venner som fikk flere barn, mens vi fortsatt prøvde på første.

Jeg åtte til sist ringe til gravide venninner og forklare situasjonen. Jeg måtte reservere meg fra de voksende navet. Heldigvis var det stor forståelse.

 

[FrøkenMG]

Jeg blir sjalu. Så vanvittig sjalu.

Før jeg ble gravid med lille var det så voldsomt at jeg ble syk. Jeg gikk en stund til psykolog for å få hjelp til å takle de voldsomme følelsene. Jeg har grått og rast og hatt så mange følelser som jeg har overbevist meg selv om at er «feil».

Etter at vi fikk lille har det blitt roligere, men jeg blir fortsatt sjalu. Ikke sånn altoverskyggende sjalu, mer fordi følelsene er så godt innarbeidet i meg og jeg vet ingen annen møte å føle rundt det på. Nå tåler jeg å høre at andre venter barn, men jeg kan ikke si jeg føler så mye glede. Det er greit, liksom. Fint for dem.

Nå har vi ikke begynt å prøve på neste enda, og jeg er spent på hvordan det vil påvirke meg. Jeg håper jeg ikke ramler ned i det store, svarte, bunnløse sjalu-hullet igjen.

 

[Pipsi]

Hjelpes...
I dag har jeg fått snapper og bilder fra alle kanter, med «klar for første dag i barnehagen», «første dag på SFO i dag!», «klar for stor avdeling» osv osv osv....
Her sitter jeg og delvis gruer meg til nytt forsøk (redd det skal gå til skogen igjen, og gruer meg til uttak..), og kjenner misunnelsen strømme på..
Forstår at folk er stolte over barna sine, og de skal få lov til det i dag <3 Men dette var tyngre enn jeg hadde trodd, gitt, hah

Måtte bare få det ut.
Det eneste samboer sier er: «snart er det vår tur»..
Det føles innmari fjernt akkurat nå...

 

[Luremusa]

Jeg blir sjalu. Så vanvittig sjalu.

Før jeg ble gravid med lille var det så voldsomt at jeg ble syk. Jeg gikk en stund til psykolog for å få hjelp til å takle de voldsomme følelsene. Jeg har grått og rast og hatt så mange følelser som jeg har overbevist meg selv om at er «feil».

Etter at vi fikk lille har det blitt roligere, men jeg blir fortsatt sjalu. Ikke sånn altoverskyggende sjalu, mer fordi følelsene er så godt innarbeidet i meg og jeg vet ingen annen møte å føle rundt det på. Nå tåler jeg å høre at andre venter barn, men jeg kan ikke si jeg føler så mye glede. Det er greit, liksom. Fint for dem.

Nå har vi ikke begynt å prøve på neste enda, og jeg er spent på hvordan det vil påvirke meg. Jeg håper jeg ikke ramler ned i det store, svarte, bunnløse sjalu-hullet igjen.

Kjenner følelsene du beskriver så alt for godt. Og en veldig sorg over å ikke klare å lage søsken til gutten vår som har blitt så stor. Er midt i forsøk nr 2 nå, og får ikke sove. Mye mer fornuftig å gråte på meg migrene sånn at jeg måtte ta medisinen jeg hardt prøver å unngå…