Så fint at det endelig klaffet til slutt, åsså spontant også!Jeg har en følelse av at jeg har prøvd absolutt alt, men melatonin har jeg faktisk ikke forsøkt..tok du tabletter da eller? Takk for støttende og motiverende ord
Og lykke til med siste innspurt av svangerskapet
Tok melatonin-dråper som jeg kjøpte på helsekostbutikken før jeg la meg. Brukte dette i noen måneder sammen med andre vitaminer. Vet ikke om det hadde noen effekt, men hjalp i allefall på søvnen
og det var det eneste "nye" jeg ikke hadde testet 1000 ganger før.Takk for det. Tror nesten enda ikke helt på at det er virkelig, og kjenner fortsatt på angst om at alt skal gå bra. Litt etterfølger av alle årene med prøving.
Håper det ordner seg for deg og dere som fortsatt sliter, og masse lykke til videre!!
De betyr alt for oss, akkurat brukt av IVF prosjektet til hunden(15000,-). Vi prøver å spare, men tror ikke det er meningen vi skal få til IVF.Helt sant, vi er heldige som kan ha dyr til å berike livet med
Hva gjør man når man begynner å gi opp? I det siste har en enorm utilstrekkelighet kommet over meg. Jeg har en ekstremt dårlig følelse, og føler egentlig bare for å gi opp. Jeg innstiller meg nå på at jeg aldri kommer til å bli mor. Er så sliten og veldig veldig veldig oppgitt og lei. Over 3 års prøving og ingenting skjer. Orker ikke mer..
Åh,... skjønner deg så utrolig godt. Kjenner igjen denne følelsen. Men mulig jeg spør litt teit eller ikke kjenner din historie. Har du blitt utredet for infertilitet?
Jeg ble etter tre år utredet for infertilitet og fikk påvist endometriose. Og etter mye nødlande prøving hjemme ble vi henvist for ivf.
Her ble det også mye nedslående forsøk. Vi endte med 8 ivf forsøk(stimuleringer) 6 forsøk med innsett.
Etter dette forsøket fikk vi den mest nedslående beskjeden. At vi mest sannsynlig ikke kunne få barn grunnet dårlig eggkvalitet. Og ble anbefalt eggdonasjon eller adopsjon.
Vi valgte eggdonasjon etter mye og men. Vi ble utrolig nedtrykt av å få vite at vi ikke kunne få barn selv ved ivf. Og at det var noe galt med mine egg. Det var vondt, men smerten vi kjente på var også et tegn på hvor høyt vi ønsket oss barn.
Vi valgt eggdonasjon og ble da gravid på første forsøk. Har en 3 år gammel gutt nå.
Livet er ikke rett frem, innimellom tar ting veldig lang tid. Vi hadde holdt på i 4 år før vi ble henvist for ivf. Det tok 3 år til å få vår gutt.
Det er tøft emosjonelt og fysisk, men det er ditt og din partners ønske og motivasjon som styrer hvor langt du vil gå for å oppnå det du ønsker.
Ta vare på deg selv og vær mentalt forbredt på at det kan komme flere nedturer og ta alt det positive til deg som skjer . Men ikke minst ikke mist troen. Drømmen er der.
Jeg erindrer dagene rett før innsett i Alicante, jeg klarte omtrent ikke å forholde meg til at jeg plutselig hadde 4 blastocystersom venter på meg og at ett skulle settes inn. Tankene gikk til at jeg virkelig var redd for at det ikke skulle gå den gangen heller.. også egentlig veldig redd for å føle noe som helst, skummelt å kjenne for mye på håpet.
Mitt store håp nå. Er at pandemien er fort over og jeg kan reise ned og sette inn en biologisk søster eller bror.. ventingen er irriterende...
Har tatt diverse blodprøver, flere GU, UL, hysteroskopi, scanning av eggledere med både vann og kontrast. I tillegg har jeg vært gjennom noen IVF-forsøk. De sier at det ikke er en tydelig forklaring på hvorfor vi ikke blir gravide. Utredning for endometriose og gentesting gjenstår tror jeg. Vet ikke om så mye annet man kan utredes for.
Jeg har fremdeles et lite håp, det går litt i bølger men holder ut.
Så bra det ordnet seg for dere til slutt, tross en lang og vanskelig vei
Håper dere snart får innsett igjen, lykke til videre!
Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det! Her var vi også uforklarlig barnløs, og ble ikke gravid år etter år til tross for at alt så fint ut og jeg hadde regelmessig mens på 28-30 dager. Hadde egentlig gitt opp, og følte bare en tristhet og tomhet over det hele - for det var veldig tomt husker jeg - noe som manglet - og ble jeg ble deprimert. Fikk hjelp mot depresjon, og når det var blitt bra igjen ble jeg gravid etter noen bra måneder (hadde vært prøvere i over 3 år). Hadde planlagt å starte på Letrozol i januar 2020, deretter IVF om det ikke fungerte. Fikk positiv test i november i fjor, og er veldig takknemlig over lille prinsen vår har alltid drømt om en stor familie, men det er ikke sikkert vi kan få flere, så jeg priser meg lykkelig over barnet vi har fått!
Håper det vil bli deres tur snart, helt grusomt når det ikke går
har alltid drømt om en stor familie, men det er ikke sikkert vi kan få flere, så jeg priser meg lykkelig over barnet vi har fått! Håper det vil bli deres tur snart, helt grusomt når det ikke går
Johanne1985
Første møte med forumet
I know the feeling 
Jeg ser du har fått mange fine svar, men jeg kan jo legge til min historie og!
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg kuttet ut pilla ett år før vi skulle begynne prøvingen, men ingenting skjedde. Vi forsøkte aktivt i ca 2 år før vi søkte hjelp. Fikk gått gjennom en lapraskopi som viste litt ssmmenvoksing på venstre side. Dette ble fjernet og jeg fikk beskjed om å prøve å bli gravide for det skulle visstnok være større sjanse for graviditet etter lapraskopi og skylling av egglederne. Ingenting skjedde...
Jeg forsøkte som deg, å tenke på andre ting og "glemme" prøving, men det gikk dessverre ikke. Hadde det alltid i baktankene.
Alle rundt meg fikk barn, 1 så 2. Det gikk så langt at jeg faktisk noen ganger ikke klarte å oppriktig glede meg på andres vegne. Dette syns jeg er veldig vondt å skrive nå, men det var jo sånn det var. Jeg fortalte det også til mine venninner. For all del, jeg unnet dem alt godt, men jeg hadde jo også et ønske om barn.
Vi fikk hjelp på Riksen. Ble gravid på første forsøk, men mistet ca en uke etterpå. De 4 eggene vi hadde på frys overlevde ikke oppstigningen, så det var en ny runde med ivf. Ble gravid igjen, men fikk mens samme dag som jeg tok blodprøve og fikk bekreftet graviditet. Ingen egg var gode nok til frys.
Etter 2.forsøk bestemte jeg meg for å vente. Jeg turde ikke å bruke opp det siste forsøket mitt rett og slett av frykt for å ikke bli gravid eller miste.
Etter ca 1 år bestilte vi oppstart igjen og jeg spurte om vi kunne gå for icsi istedet. Samtidig hadde vi et dødsfall i familien som gjorde at tankene mine var mange steder.
Jeg hørte med dem på apoteket og forklarte at så fort jeg fikk positiv test så ble jeg såå stresset at jeg ikke klarte å finne en indre ro. Hun som Jobbet der sa at kanskje det var stresset som gjorde at jeg mistet (vet ikke om det kan stemme), men jeg forsøkte noen milde innsovningstabletter i ca 2 uker. Tok også akupunktur før eggutakk og rett etter innsett.leste også et sted at det var viktig å holde føtter og mage varmt, så jeg gikk jo med ullsokker og tykke gensere midt i juli. Jeg ler jo litt av meg selv nå, men jeg ville jo gå all in på siste forsøk. Ble gravid og har nå et datter på 10 mnd. Fant nettopp ut at jeg har klart å bli gravid på ny, helt naturlig.
Beklager langt innlegg, men jeg vil bare si at jeg føler virkelig med deg. Jeg håper inderlig at deres og alle andre som har et ønske om å bli gravide lykkes.
Masse lykke til.
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg kuttet ut pilla ett år før vi skulle begynne prøvingen, men ingenting skjedde. Vi forsøkte aktivt i ca 2 år før vi søkte hjelp. Fikk gått gjennom en lapraskopi som viste litt ssmmenvoksing på venstre side. Dette ble fjernet og jeg fikk beskjed om å prøve å bli gravide for det skulle visstnok være større sjanse for graviditet etter lapraskopi og skylling av egglederne. Ingenting skjedde...
Jeg forsøkte som deg, å tenke på andre ting og "glemme" prøving, men det gikk dessverre ikke. Hadde det alltid i baktankene.
Alle rundt meg fikk barn, 1 så 2. Det gikk så langt at jeg faktisk noen ganger ikke klarte å oppriktig glede meg på andres vegne. Dette syns jeg er veldig vondt å skrive nå, men det var jo sånn det var. Jeg fortalte det også til mine venninner. For all del, jeg unnet dem alt godt, men jeg hadde jo også et ønske om barn.
Vi fikk hjelp på Riksen. Ble gravid på første forsøk, men mistet ca en uke etterpå. De 4 eggene vi hadde på frys overlevde ikke oppstigningen, så det var en ny runde med ivf. Ble gravid igjen, men fikk mens samme dag som jeg tok blodprøve og fikk bekreftet graviditet. Ingen egg var gode nok til frys.
Etter 2.forsøk bestemte jeg meg for å vente. Jeg turde ikke å bruke opp det siste forsøket mitt rett og slett av frykt for å ikke bli gravid eller miste.
Etter ca 1 år bestilte vi oppstart igjen og jeg spurte om vi kunne gå for icsi istedet. Samtidig hadde vi et dødsfall i familien som gjorde at tankene mine var mange steder.
Jeg hørte med dem på apoteket og forklarte at så fort jeg fikk positiv test så ble jeg såå stresset at jeg ikke klarte å finne en indre ro. Hun som Jobbet der sa at kanskje det var stresset som gjorde at jeg mistet (vet ikke om det kan stemme), men jeg forsøkte noen milde innsovningstabletter i ca 2 uker. Tok også akupunktur før eggutakk og rett etter innsett.leste også et sted at det var viktig å holde føtter og mage varmt, så jeg gikk jo med ullsokker og tykke gensere midt i juli. Jeg ler jo litt av meg selv nå, men jeg ville jo gå all in på siste forsøk. Ble gravid og har nå et datter på 10 mnd. Fant nettopp ut at jeg har klart å bli gravid på ny, helt naturlig.
Beklager langt innlegg, men jeg vil bare si at jeg føler virkelig med deg. Jeg håper inderlig at deres og alle andre som har et ønske om å bli gravide lykkes
.Masse lykke til.
Jeg ser du har fått mange fine svar, men jeg kan jo legge til min historie og!
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg kuttet ut pilla ett år før vi skulle begynne prøvingen, men ingenting skjedde. Vi forsøkte aktivt i ca 2 år før vi søkte hjelp. Fikk gått gjennom en lapraskopi som viste litt ssmmenvoksing på venstre side. Dette ble fjernet og jeg fikk beskjed om å prøve å bli gravide for det skulle visstnok være større sjanse for graviditet etter lapraskopi og skylling av egglederne. Ingenting skjedde...
Jeg forsøkte som deg, å tenke på andre ting og "glemme" prøving, men det gikk dessverre ikke. Hadde det alltid i baktankene.
Alle rundt meg fikk barn, 1 så 2. Det gikk så langt at jeg faktisk noen ganger ikke klarte å oppriktig glede meg på andres vegne. Dette syns jeg er veldig vondt å skrive nå, men det var jo sånn det var. Jeg fortalte det også til mine venninner. For all del, jeg unnet dem alt godt, men jeg hadde jo også et ønske om barn.
Vi fikk hjelp på Riksen. Ble gravid på første forsøk, men mistet ca en uke etterpå. De 4 eggene vi hadde på frys overlevde ikke oppstigningen, så det var en ny runde med ivf. Ble gravid igjen, men fikk mens samme dag som jeg tok blodprøve og fikk bekreftet graviditet. Ingen egg var gode nok til frys.
Etter 2.forsøk bestemte jeg meg for å vente. Jeg turde ikke å bruke opp det siste forsøket mitt rett og slett av frykt for å ikke bli gravid eller miste.
Etter ca 1 år bestilte vi oppstart igjen og jeg spurte om vi kunne gå for icsi istedet. Samtidig hadde vi et dødsfall i familien som gjorde at tankene mine var mange steder.
Jeg hørte med dem på apoteket og forklarte at så fort jeg fikk positiv test så ble jeg såå stresset at jeg ikke klarte å finne en indre ro. Hun som Jobbet der sa at kanskje det var stresset som gjorde at jeg mistet (vet ikke om det kan stemme), men jeg forsøkte noen milde innsovningstabletter i ca 2 uker. Tok også akupunktur før eggutakk og rett etter innsett.leste også et sted at det var viktig å holde føtter og mage varmt, så jeg gikk jo med ullsokker og tykke gensere midt i juli. Jeg ler jo litt av meg selv nå, men jeg ville jo gå all in på siste forsøk. Ble gravid og har nå et datter på 10 mnd. Fant nettopp ut at jeg har klart å bli gravid på ny, helt naturlig.
Beklager langt innlegg, men jeg vil bare si at jeg føler virkelig med deg. Jeg håper inderlig at deres og alle andre som har et ønske om å bli gravide lykkes
Masse lykke til.
Takk for svar og at du deler
Alle råd og tips tar jeg med meg. Og kan si at jeg er veldig flink å holde meg varm, så kjenner meg igjen under du gjorde ved siste forsøk. Stresset kan jeg jo også kjenne meg igjen i, men føler ikke at jeg kan overstyre det. Prøver å senke skuldrene, puste dypt og sette av tid til å slappe av flere ganger i uken - både når vi er i forsøk, men også i pausene mellom forsøk når vi prøver naturlig. Ellers sover jeg godt. Men det er nok mye i underbevisstheten..så kanskje jeg burde forsøke noe sånt. Tusen takk for det, og gratulerer så mye med graviditeten
Hei Det er trist å lese om alle mislykkede forsøk, men utrolig deilig å vite at det er flere i samme situasjon. Føler det ikke snakkes så veldig mye om der ute i den ikke-virtuelle verden. Men så utrolig hyggelig også å lese om alle de forsøkene som har endt i en svært etterlengtet baby.
Samboer og jeg har snart prøvd i 2 år, blir to år i april. For to år siden tok jeg ut spiralen og vi bestemte oss for å begynne prøvingen med en gang. Da stod jeg også føre en svenneprøve i frisørfaget og mine nærmeste kollegaer spurte om jeg virkelig hadde tenkt å stå på svenneprøven nygravid og løpe att og frem fra prøven for å kaste opp. Den sjansen kunne jeg jo ikke ta. Jeg sa den gang at, det er jo ikke sikkert jeg blir gravid med en gang! Og skulle aldri tro jeg fikk så rett. To år senere and still no baby. Ikke engang en positiv g-test- masse positive el-tester, men hva hjelper det liksom? Vi hadde et vennepar som begynte å prøve likt som oss, de klarte på første forsøk, og når de annonserte graviditet, hadde jeg allerede fått hodet pepret fullt av inntrykk som ikke gjorde det noe lettere. jeg sa til min beste venn at neste som kommer og sier at de skal ha baby nå, så begynner jeg seriøst å grine. Vi var ute og spiste i løpet av des.2019 og der kom det. Min beste venn kunne annonsere at hun ventet baby i mai 2020. Samboer og jeg fantaserte litt om akkurat mai-baby 2020, kanskje enda til en liten jente. det hadde vært koselig. Men innen da, enda ingen tegn til graviditet. Det ødela veldig mye for meg, hver gang hun sendte meg ett eller annet om babyen som vokste i magen og ting hun opplevde og sånt, jeg klarte ikke å lese meldingene hennes, eller være glad på hennes vegne. og det å ville være glad på deres vegne var jo noe jeg sterkt ønsket, men det skulle vært meg. Det var jo MIN drøm, eller VÅR drøm. De var jo ikke engang klare for å prøve.
Vi ble ganske innstilte på i januar 2020, at vi skulle bestille time hos legen min og begynne prosessen mot IVF. Så på dagen, tror det faktisk var 27. april og litt i overkant av ett år etter spiralen, samme dagen frisørbransjen åpnet opp igjen for publikum og oss frisørene, så fikk jeg legen min til å sende henvisning til Ahus, I mellomtiden var det mye frykt for at dette kom til å bli en langtekkelig prosess, spesielt midt i en ny verden med covid-pandemi, Både samboer og jeg leste oss opp både i bøker om anatomi og reproduksjon og på nett selvsagt (tror vi nesten kunne tatt en grad i feltet etter alt vi har lest og lært/fått bekreftet) Etter ett år med prøving og feiling og jeg fikk mer og mer på følelsen av at er det noe jeg ikke forstår rundt sex og biologi. Merket jeg fikk mer og mer aversjon mot sex, og det ble mer styr og ork, men vi fortsatte å prøve. I midten av mai fikk vi innkalling til Ahus, i slutten av oktober. der skulle vi ta prøver og hans kulle avlevere sin prøve på Ullevål. Jeg skulle ta mine prøver og dette skulle jeg klare å klaffe med et lite vindu i syklusen. På jobben min så er en planlagt liste alfa omega, og jeg jobbet iherdig for at det jeg nå holdt på med på privaten, ikke skulle gå utover kundene mine på jobb,
Vi skulle, etter timen vår i oktober, få ny time om 3 måneder. det fikk vi. I mellomtiden skulle vi avlegge alt av prøver, søke om politiattest og dokumentere for samboerskap i minimum 2 år, og alt dette var klart. en uke før timen ringer de og må utsette timen. de hadde ikke noe ledig før om 4 uker. jeg følte at hele verden min raste for hundrede gang. Jeg fikk også beskjed om at vi kunne ringe i "siste liten" for å høre om avbestillinger og timen vi skulle på var bare tilgjengelig på tirsdager. så samboer ringte fredag og mandag, fredag og mandag. Ta kunne vi få time den 9.02. Listen min på jobb var tilpasset så jeg kunne avspasere noen timer og jeg hadde ringt kundene mine og ombooket de.8.40 får jeg en telefon. de måtte avbestille timen for andre gang. Kan det ikke bare gå litt smurt nå? Kan det ikke bare være sånn at ting føles som om de går min vei? Sånn sett føler jeg Helsenorge har en personlig agenda mot meg og hva har jeg gjort de liksom? Hvorfor har de bare én spesialist på huset én gang i uken på et sykehus som skal dekke så stor del av østlandet?
Vi venter forresten fortsatt på prøvesvarene hos begge og gyno kunne ikke se at det var noe galt med meg på UL i oktober. vi kan jo ringe inn og få svarene, men bestemte oss for å vente til timen for den var jo i utgangspunktet ikke lengre enn så altfor langt unna.
Så jeg lurer på, dere som har vært igjennom IVF eller blitt henvist til IVF, dette er forresten det neste steget for oss pr nå, hvor lang tid tok det fra dere søkte, til dere fikk time?
Bare føler at jeg må få svar på ett eller annet, vite noe mer konkret, mer detaljert eller ett eller annet. Hvor går veien videre?
Atila, jeg føler så inderlig med deg. Føler for å gi opp selv, føler at alt er svart og føler at nå i disse dager, det verste jeg hører er, ikke tenk så mye på det, kanskje det skjer, ikke stress, ikke ditten og ikke datten og fokusér på noe annet. I disse dager med en større lockdown, alt er stengt, jeg er heldig som ikke har blitt permittert og at jeg fortsatt har en jobb, dog noe amputert, så føler jeg at uten om jobb og kunder så blir savnet etter en baby så altoppslukende og får muligheten til å ta så stor plass i hverdagen.
Og til dere som har prøvd så mye lenger enn mine snart 2 år, hvor finner dere tålmodigheten? hvor finner dere utløp for frustrasjon og følelsesregisteret generelt?
Det er trist å lese om alle mislykkede forsøk, men utrolig deilig å vite at det er flere i samme situasjon. Føler det ikke snakkes så veldig mye om der ute i den ikke-virtuelle verden. Men så utrolig hyggelig også å lese om alle de forsøkene som har endt i en svært etterlengtet baby.Samboer og jeg har snart prøvd i 2 år, blir to år i april. For to år siden tok jeg ut spiralen og vi bestemte oss for å begynne prøvingen med en gang. Da stod jeg også føre en svenneprøve i frisørfaget og mine nærmeste kollegaer spurte om jeg virkelig hadde tenkt å stå på svenneprøven nygravid og løpe att og frem fra prøven for å kaste opp. Den sjansen kunne jeg jo ikke ta. Jeg sa den gang at, det er jo ikke sikkert jeg blir gravid med en gang! Og skulle aldri tro jeg fikk så rett. To år senere and still no baby. Ikke engang en positiv g-test- masse positive el-tester, men hva hjelper det liksom? Vi hadde et vennepar som begynte å prøve likt som oss, de klarte på første forsøk, og når de annonserte graviditet, hadde jeg allerede fått hodet pepret fullt av inntrykk som ikke gjorde det noe lettere. jeg sa til min beste venn at neste som kommer og sier at de skal ha baby nå, så begynner jeg seriøst å grine. Vi var ute og spiste i løpet av des.2019 og der kom det. Min beste venn kunne annonsere at hun ventet baby i mai 2020. Samboer og jeg fantaserte litt om akkurat mai-baby 2020, kanskje enda til en liten jente. det hadde vært koselig. Men innen da, enda ingen tegn til graviditet. Det ødela veldig mye for meg, hver gang hun sendte meg ett eller annet om babyen som vokste i magen og ting hun opplevde og sånt, jeg klarte ikke å lese meldingene hennes, eller være glad på hennes vegne. og det å ville være glad på deres vegne var jo noe jeg sterkt ønsket, men det skulle vært meg. Det var jo MIN drøm, eller VÅR drøm. De var jo ikke engang klare for å prøve.
Vi ble ganske innstilte på i januar 2020, at vi skulle bestille time hos legen min og begynne prosessen mot IVF. Så på dagen, tror det faktisk var 27. april og litt i overkant av ett år etter spiralen, samme dagen frisørbransjen åpnet opp igjen for publikum og oss frisørene, så fikk jeg legen min til å sende henvisning til Ahus, I mellomtiden var det mye frykt for at dette kom til å bli en langtekkelig prosess, spesielt midt i en ny verden med covid-pandemi, Både samboer og jeg leste oss opp både i bøker om anatomi og reproduksjon og på nett selvsagt (tror vi nesten kunne tatt en grad i feltet etter alt vi har lest og lært/fått bekreftet) Etter ett år med prøving og feiling og jeg fikk mer og mer på følelsen av at er det noe jeg ikke forstår rundt sex og biologi. Merket jeg fikk mer og mer aversjon mot sex, og det ble mer styr og ork, men vi fortsatte å prøve. I midten av mai fikk vi innkalling til Ahus, i slutten av oktober. der skulle vi ta prøver og hans kulle avlevere sin prøve på Ullevål. Jeg skulle ta mine prøver og dette skulle jeg klare å klaffe med et lite vindu i syklusen. På jobben min så er en planlagt liste alfa omega, og jeg jobbet iherdig for at det jeg nå holdt på med på privaten, ikke skulle gå utover kundene mine på jobb,
Vi skulle, etter timen vår i oktober, få ny time om 3 måneder. det fikk vi. I mellomtiden skulle vi avlegge alt av prøver, søke om politiattest og dokumentere for samboerskap i minimum 2 år, og alt dette var klart. en uke før timen ringer de og må utsette timen. de hadde ikke noe ledig før om 4 uker. jeg følte at hele verden min raste for hundrede gang. Jeg fikk også beskjed om at vi kunne ringe i "siste liten" for å høre om avbestillinger og timen vi skulle på var bare tilgjengelig på tirsdager. så samboer ringte fredag og mandag, fredag og mandag. Ta kunne vi få time den 9.02. Listen min på jobb var tilpasset så jeg kunne avspasere noen timer og jeg hadde ringt kundene mine og ombooket de.8.40 får jeg en telefon. de måtte avbestille timen for andre gang. Kan det ikke bare gå litt smurt nå? Kan det ikke bare være sånn at ting føles som om de går min vei? Sånn sett føler jeg Helsenorge har en personlig agenda mot meg og hva har jeg gjort de liksom? Hvorfor har de bare én spesialist på huset én gang i uken på et sykehus som skal dekke så stor del av østlandet?
Vi venter forresten fortsatt på prøvesvarene hos begge og gyno kunne ikke se at det var noe galt med meg på UL i oktober. vi kan jo ringe inn og få svarene, men bestemte oss for å vente til timen for den var jo i utgangspunktet ikke lengre enn så altfor langt unna.
Så jeg lurer på, dere som har vært igjennom IVF eller blitt henvist til IVF, dette er forresten det neste steget for oss pr nå, hvor lang tid tok det fra dere søkte, til dere fikk time?
Bare føler at jeg må få svar på ett eller annet, vite noe mer konkret, mer detaljert eller ett eller annet. Hvor går veien videre?
Atila, jeg føler så inderlig med deg. Føler for å gi opp selv, føler at alt er svart og føler at nå i disse dager, det verste jeg hører er, ikke tenk så mye på det, kanskje det skjer, ikke stress, ikke ditten og ikke datten og fokusér på noe annet. I disse dager med en større lockdown, alt er stengt, jeg er heldig som ikke har blitt permittert og at jeg fortsatt har en jobb, dog noe amputert, så føler jeg at uten om jobb og kunder så blir savnet etter en baby så altoppslukende og får muligheten til å ta så stor plass i hverdagen.
Og til dere som har prøvd så mye lenger enn mine snart 2 år, hvor finner dere tålmodigheten? hvor finner dere utløp for frustrasjon og følelsesregisteret generelt?
Hei
Samboer og jeg har snart prøvd i 2 år, blir to år i april. For to år siden tok jeg ut spiralen og vi bestemte oss for å begynne prøvingen med en gang. Da stod jeg også føre en svenneprøve i frisørfaget og mine nærmeste kollegaer spurte om jeg virkelig hadde tenkt å stå på svenneprøven nygravid og løpe att og frem fra prøven for å kaste opp. Den sjansen kunne jeg jo ikke ta. Jeg sa den gang at, det er jo ikke sikkert jeg blir gravid med en gang! Og skulle aldri tro jeg fikk så rett. To år senere and still no baby. Ikke engang en positiv g-test- masse positive el-tester, men hva hjelper det liksom? Vi hadde et vennepar som begynte å prøve likt som oss, de klarte på første forsøk, og når de annonserte graviditet, hadde jeg allerede fått hodet pepret fullt av inntrykk som ikke gjorde det noe lettere. jeg sa til min beste venn at neste som kommer og sier at de skal ha baby nå, så begynner jeg seriøst å grine. Vi var ute og spiste i løpet av des.2019 og der kom det. Min beste venn kunne annonsere at hun ventet baby i mai 2020. Samboer og jeg fantaserte litt om akkurat mai-baby 2020, kanskje enda til en liten jente. det hadde vært koselig. Men innen da, enda ingen tegn til graviditet. Det ødela veldig mye for meg, hver gang hun sendte meg ett eller annet om babyen som vokste i magen og ting hun opplevde og sånt, jeg klarte ikke å lese meldingene hennes, eller være glad på hennes vegne. og det å ville være glad på deres vegne var jo noe jeg sterkt ønsket, men det skulle vært meg. Det var jo MIN drøm, eller VÅR drøm. De var jo ikke engang klare for å prøve.
Vi ble ganske innstilte på i januar 2020, at vi skulle bestille time hos legen min og begynne prosessen mot IVF. Så på dagen, tror det faktisk var 27. april og litt i overkant av ett år etter spiralen, samme dagen frisørbransjen åpnet opp igjen for publikum og oss frisørene, så fikk jeg legen min til å sende henvisning til Ahus, I mellomtiden var det mye frykt for at dette kom til å bli en langtekkelig prosess, spesielt midt i en ny verden med covid-pandemi, Både samboer og jeg leste oss opp både i bøker om anatomi og reproduksjon og på nett selvsagt (tror vi nesten kunne tatt en grad i feltet etter alt vi har lest og lært/fått bekreftet) Etter ett år med prøving og feiling og jeg fikk mer og mer på følelsen av at er det noe jeg ikke forstår rundt sex og biologi. Merket jeg fikk mer og mer aversjon mot sex, og det ble mer styr og ork, men vi fortsatte å prøve. I midten av mai fikk vi innkalling til Ahus, i slutten av oktober. der skulle vi ta prøver og hans kulle avlevere sin prøve på Ullevål. Jeg skulle ta mine prøver og dette skulle jeg klare å klaffe med et lite vindu i syklusen. På jobben min så er en planlagt liste alfa omega, og jeg jobbet iherdig for at det jeg nå holdt på med på privaten, ikke skulle gå utover kundene mine på jobb,
Vi skulle, etter timen vår i oktober, få ny time om 3 måneder. det fikk vi. I mellomtiden skulle vi avlegge alt av prøver, søke om politiattest og dokumentere for samboerskap i minimum 2 år, og alt dette var klart. en uke før timen ringer de og må utsette timen. de hadde ikke noe ledig før om 4 uker. jeg følte at hele verden min raste for hundrede gang. Jeg fikk også beskjed om at vi kunne ringe i "siste liten" for å høre om avbestillinger og timen vi skulle på var bare tilgjengelig på tirsdager. så samboer ringte fredag og mandag, fredag og mandag. Ta kunne vi få time den 9.02. Listen min på jobb var tilpasset så jeg kunne avspasere noen timer og jeg hadde ringt kundene mine og ombooket de.8.40 får jeg en telefon. de måtte avbestille timen for andre gang. Kan det ikke bare gå litt smurt nå? Kan det ikke bare være sånn at ting føles som om de går min vei? Sånn sett føler jeg Helsenorge har en personlig agenda mot meg og hva har jeg gjort de liksom? Hvorfor har de bare én spesialist på huset én gang i uken på et sykehus som skal dekke så stor del av østlandet?
Vi venter forresten fortsatt på prøvesvarene hos begge og gyno kunne ikke se at det var noe galt med meg på UL i oktober. vi kan jo ringe inn og få svarene, men bestemte oss for å vente til timen for den var jo i utgangspunktet ikke lengre enn så altfor langt unna.
Så jeg lurer på, dere som har vært igjennom IVF eller blitt henvist til IVF, dette er forresten det neste steget for oss pr nå, hvor lang tid tok det fra dere søkte, til dere fikk time?
Bare føler at jeg må få svar på ett eller annet, vite noe mer konkret, mer detaljert eller ett eller annet. Hvor går veien videre?
Atila, jeg føler så inderlig med deg. Føler for å gi opp selv, føler at alt er svart og føler at nå i disse dager, det verste jeg hører er, ikke tenk så mye på det, kanskje det skjer, ikke stress, ikke ditten og ikke datten og fokusér på noe annet. I disse dager med en større lockdown, alt er stengt, jeg er heldig som ikke har blitt permittert og at jeg fortsatt har en jobb, dog noe amputert, så føler jeg at uten om jobb og kunder så blir savnet etter en baby så altoppslukende og får muligheten til å ta så stor plass i hverdagen.
Og til dere som har prøvd så mye lenger enn mine snart 2 år, hvor finner dere tålmodigheten? hvor finner dere utløp for frustrasjon og følelsesregisteret generelt?
Takk for medfølelsen, det er veldig gjensidig
Mange tøffe tak, og slitsomt å kjenne på denne urettferdigheten. Skulle ønske jeg kunne garantere deg at det blir bedre når du kommer til ved IVF. Men for vår del gjorde det ikke det dessverre, ekstremt tøft både fysisk og psykisk. Mye frustrasjon relatert til opplegget også. Men hører om mange som slapper av og får god hjelp, der det klaffer ganske snart etter oppstart. Ventetid for oss var vel 7 mnd fra henvisning til oppstart tror jeg? Men kommer veldig an på klinikken og bemanning.Håper dere får komme raskt til, og at du får en god opplevelse, som gir deg det du ønsker aller mest
Hei
Samboer og jeg har snart prøvd i 2 år, blir to år i april. For to år siden tok jeg ut spiralen og vi bestemte oss for å begynne prøvingen med en gang. Da stod jeg også føre en svenneprøve i frisørfaget og mine nærmeste kollegaer spurte om jeg virkelig hadde tenkt å stå på svenneprøven nygravid og løpe att og frem fra prøven for å kaste opp. Den sjansen kunne jeg jo ikke ta. Jeg sa den gang at, det er jo ikke sikkert jeg blir gravid med en gang! Og skulle aldri tro jeg fikk så rett. To år senere and still no baby. Ikke engang en positiv g-test- masse positive el-tester, men hva hjelper det liksom? Vi hadde et vennepar som begynte å prøve likt som oss, de klarte på første forsøk, og når de annonserte graviditet, hadde jeg allerede fått hodet pepret fullt av inntrykk som ikke gjorde det noe lettere. jeg sa til min beste venn at neste som kommer og sier at de skal ha baby nå, så begynner jeg seriøst å grine. Vi var ute og spiste i løpet av des.2019 og der kom det. Min beste venn kunne annonsere at hun ventet baby i mai 2020. Samboer og jeg fantaserte litt om akkurat mai-baby 2020, kanskje enda til en liten jente. det hadde vært koselig. Men innen da, enda ingen tegn til graviditet. Det ødela veldig mye for meg, hver gang hun sendte meg ett eller annet om babyen som vokste i magen og ting hun opplevde og sånt, jeg klarte ikke å lese meldingene hennes, eller være glad på hennes vegne. og det å ville være glad på deres vegne var jo noe jeg sterkt ønsket, men det skulle vært meg. Det var jo MIN drøm, eller VÅR drøm. De var jo ikke engang klare for å prøve.
Vi ble ganske innstilte på i januar 2020, at vi skulle bestille time hos legen min og begynne prosessen mot IVF. Så på dagen, tror det faktisk var 27. april og litt i overkant av ett år etter spiralen, samme dagen frisørbransjen åpnet opp igjen for publikum og oss frisørene, så fikk jeg legen min til å sende henvisning til Ahus, I mellomtiden var det mye frykt for at dette kom til å bli en langtekkelig prosess, spesielt midt i en ny verden med covid-pandemi, Både samboer og jeg leste oss opp både i bøker om anatomi og reproduksjon og på nett selvsagt (tror vi nesten kunne tatt en grad i feltet etter alt vi har lest og lært/fått bekreftet) Etter ett år med prøving og feiling og jeg fikk mer og mer på følelsen av at er det noe jeg ikke forstår rundt sex og biologi. Merket jeg fikk mer og mer aversjon mot sex, og det ble mer styr og ork, men vi fortsatte å prøve. I midten av mai fikk vi innkalling til Ahus, i slutten av oktober. der skulle vi ta prøver og hans kulle avlevere sin prøve på Ullevål. Jeg skulle ta mine prøver og dette skulle jeg klare å klaffe med et lite vindu i syklusen. På jobben min så er en planlagt liste alfa omega, og jeg jobbet iherdig for at det jeg nå holdt på med på privaten, ikke skulle gå utover kundene mine på jobb,
Vi skulle, etter timen vår i oktober, få ny time om 3 måneder. det fikk vi. I mellomtiden skulle vi avlegge alt av prøver, søke om politiattest og dokumentere for samboerskap i minimum 2 år, og alt dette var klart. en uke før timen ringer de og må utsette timen. de hadde ikke noe ledig før om 4 uker. jeg følte at hele verden min raste for hundrede gang. Jeg fikk også beskjed om at vi kunne ringe i "siste liten" for å høre om avbestillinger og timen vi skulle på var bare tilgjengelig på tirsdager. så samboer ringte fredag og mandag, fredag og mandag. Ta kunne vi få time den 9.02. Listen min på jobb var tilpasset så jeg kunne avspasere noen timer og jeg hadde ringt kundene mine og ombooket de.8.40 får jeg en telefon. de måtte avbestille timen for andre gang. Kan det ikke bare gå litt smurt nå? Kan det ikke bare være sånn at ting føles som om de går min vei? Sånn sett føler jeg Helsenorge har en personlig agenda mot meg og hva har jeg gjort de liksom? Hvorfor har de bare én spesialist på huset én gang i uken på et sykehus som skal dekke så stor del av østlandet?
Vi venter forresten fortsatt på prøvesvarene hos begge og gyno kunne ikke se at det var noe galt med meg på UL i oktober. vi kan jo ringe inn og få svarene, men bestemte oss for å vente til timen for den var jo i utgangspunktet ikke lengre enn så altfor langt unna.
Så jeg lurer på, dere som har vært igjennom IVF eller blitt henvist til IVF, dette er forresten det neste steget for oss pr nå, hvor lang tid tok det fra dere søkte, til dere fikk time?
Bare føler at jeg må få svar på ett eller annet, vite noe mer konkret, mer detaljert eller ett eller annet. Hvor går veien videre?
Atila, jeg føler så inderlig med deg. Føler for å gi opp selv, føler at alt er svart og føler at nå i disse dager, det verste jeg hører er, ikke tenk så mye på det, kanskje det skjer, ikke stress, ikke ditten og ikke datten og fokusér på noe annet. I disse dager med en større lockdown, alt er stengt, jeg er heldig som ikke har blitt permittert og at jeg fortsatt har en jobb, dog noe amputert, så føler jeg at uten om jobb og kunder så blir savnet etter en baby så altoppslukende og får muligheten til å ta så stor plass i hverdagen.
Og til dere som har prøvd så mye lenger enn mine snart 2 år, hvor finner dere tålmodigheten? hvor finner dere utløp for frustrasjon og følelsesregisteret generelt?
Uææ vi ligger helt likt
dette er grusomt altså, har selv opplevd alt for mange andre graviditeter av venner. Vi valgte å undersøke oss privat etter 7 mnd, og no for 1 mnd siden begynte vi å prøve iui som er inseminering med partnerens sperm der eg først går på letrozol som er hormonstimulerende og progresteronstøtte etterpå. Dette bare for å prøve noe da alt er i orden med oss. Det eneste de kunne pirke på var at spermen til min mann ikkje var supersperm, men den er god nok til at vi skulle kunne blitt gravid selv. Så 2 IUI forsøk igjen så blir det IVF her også. Men har du undersøkt privat IUI ? Det er jo selvfølgelig mye dyrere, men man får jo starta prossesen så og si med en gang. Vi tar IUI privat nå, koster 14800 for 3 forsøk pluss litt medisiner og 1 ekstra ultralyd time kvar forsøk utenom. IUI er ikkje like påkjennene som IVF forresten, det er faktisk ikkje påkjenne i det heile tatt føler eg, medisinen gjør ikkje noe spesielt og alt skjer i naturlig syklus, så er like påkjennene som alle andre mnd der ein prøver selv, bare føles litt bedre fordi man gjør noe nytt. Men eg må bare si at eg ønsker deg masse lykke til og håper inderlig at det blir babies på oss nå ! Er mildt sagt dritt lei hehe, men baby skal det bli !!
Takk for medfølelsen, det er veldig gjensidig
Håper dere får komme raskt til, og at du får en god opplevelse, som gir deg det du ønsker aller mest
Må bare si at eg føler sånn med deg, og håper inderlig at du blir gravid snart ! Eg er dritt lei nå etter snart 2 år, så 3 år uff sender masse kjærlighet
Takk for medfølelsen, det er veldig gjensidig
Håper dere får komme raskt til, og at du får en god opplevelse, som gir deg det du ønsker aller mest
Omsider fikk vi svar på alt av prøver og en ekstra sjekk av både hormoner og ul. Henvisning ble sendt igår til Porsgrunn så endelig på vei til selve "oppløpet". Masse tanker har jo rast gjennom hodet og gyno nevnte eventuelt PCO grunnet størrelsen på follikler og mellomblødninger, men alt av hormonprøver var innenfor verdiene, så har jeg sooret alt tilbake til prevensjon og konkluderer selv med at alt av hormonell prevensjon er ordentlig dustete
Samboers svømmere var dårlig, så de ga oss liten sjanse for å oppnå graviditet på egenhånd, men ikke for dårlig til at IVF er utelukket. Skuldrene mine er senket i alle fall foreløpig. Og egentlig ekstremt lettet. Prevensjon og jeg går ikke over ens med hverandre i det hele tatt, så på den lyse siden slipper vi jo det
Mens skuldrene er senket er jo fokuset litt andre steder, og nå som vi vet hva som er ikke helt optimalt, kan vi "manne" og "kvinne" oss opp til selve behandlingen. Jeg håper jo at det går smurt, men det er klart jeg er forberedt på en humpete vei der også. Ting går ALDRI på skinner i livet mitt
Uææ vi ligger helt likt
Men eg må bare si at eg ønsker deg masse lykke til og håper inderlig at det blir babies på oss nå ! Er mildt sagt dritt lei hehe, men baby skal det bli !!
Ja, babies må det bli Blir porsgrunn på oss. Vi har vært både hit og dit hvorvidt vi skal gjøre det privat eller ikke, og eventuelt andre alternativer, det ser ut som vi er i samme båt hva problematikken angår Samboer har snakket om at vi kan ta privatlån for at det skal gå fortere, men føler at selv om vi er veldig klare for å bli mamma og pappa, så kanskje vi trenger den tiden allikevel? Jeg vet ikke. Er så mange tanker som surrer og går, men så er det BMI også, og som jeg har skjønt så er ikke privatklinikker så opptatt av BMI som det offentlige. Akkurat nå er jeg på 32,2 og Porsgrunn hadde 33 som grense. Men trenger for egen trivsel også å gå ned i vekt og endre kosthold da jeg sliter med IBS. Akkurat det er slitsom og jeg har vært for glad i karbohydrater
Krysser fingre og tær for babies❤
Ts her.. Husker hvor langt nede jeg var når jeg skrev dette innlegget for snart 1 år siden. Lite visste jeg at jeg skulle bli gravid noen få mnd etterpå. Riktignok ved hjelp av ivf, men likevel, et enormt stort ønske gikk i oppfyllelse Nå er det ikke lenge igjen til termin 18.desember, da skal jeg få verdens største julegave, å bli mor til en jente eller gutt
Har hatt et tøft svangerskap, men prøving og ivf er likevel noe helt annet. Brukte veldig lang tid på å slippe ut gleden over graviditeten, da jeg har trodd det skal gå galt hele veien. Slapper ikke 100% av før baby er ute, frisk og rask - men vi har aldri vært nærmere.
Til dere som kjenner på håpløshet og ikke ser lys i enden av tunnelen, det kan gå bra for dere også. Jeg husker at jeg endret tankesettet litt etter den følelsen jeg fikk for 1 år siden. Jeg fikk meg noen hobbyer og holdt meg opptatt med det. Lagde også en plan B for oss som innebar et liv uten barn..det hjalp.
Men nå blir det plan A likevel Hold ut dere som strever, jeg vet hvor tøft det er å stå oppi det og aldri tro man skal få oppfylt ønske om å bli mamma. Heier på dere av hele mitt hjerte, tøffe tøffe damer!
Nå er det ikke lenge igjen til termin 18.desember, da skal jeg få verdens største julegave, å bli mor til en jente eller gutt Har hatt et tøft svangerskap, men prøving og ivf er likevel noe helt annet. Brukte veldig lang tid på å slippe ut gleden over graviditeten, da jeg har trodd det skal gå galt hele veien. Slapper ikke 100% av før baby er ute, frisk og rask - men vi har aldri vært nærmere. Til dere som kjenner på håpløshet og ikke ser lys i enden av tunnelen, det kan gå bra for dere også. Jeg husker at jeg endret tankesettet litt etter den følelsen jeg fikk for 1 år siden. Jeg fikk meg noen hobbyer og holdt meg opptatt med det. Lagde også en plan B for oss som innebar et liv uten barn..det hjalp.
Men nå blir det plan A likevel
Hold ut dere som strever, jeg vet hvor tøft det er å stå oppi det og aldri tro man skal få oppfylt ønske om å bli mamma. Heier på dere av hele mitt hjerte, tøffe tøffe damer! 
Ts her.. Husker hvor langt nede jeg var når jeg skrev dette innlegget for snart 1 år siden. Lite visste jeg at jeg skulle bli gravid noen få mnd etterpå. Riktignok ved hjelp av ivf, men likevel, et enormt stort ønske gikk i oppfyllelse
Til dere som kjenner på håpløshet og ikke ser lys i enden av tunnelen, det kan gå bra for dere også. Jeg husker at jeg endret tankesettet litt etter den følelsen jeg fikk for 1 år siden. Jeg fikk meg noen hobbyer og holdt meg opptatt med det. Lagde også en plan B for oss som innebar et liv uten barn..det hjalp.
Men nå blir det plan A likevel
Tusen takk dette trengt jeg å lese. ❤ har Holdt på i 3 år å prøvd, fant ut at jeg ikke hadde eggløsning i 2020, så var det tabletter før det endelig gikk, men endte i en abort i uke 22
Prøvd siden januar I år på nytt ved tabletter å er i mitt første forsøk på ivf no å håper så inderlig at det skal gå
Så lykkelig for at det gikk din vei
Tusen takk dette trengt jeg å lese. ❤ har Holdt på i 3 år å prøvd, fant ut at jeg ikke hadde eggløsning i 2020, så var det tabletter før det endelig gikk, men endte i en abort i uke 22
Prøvd siden januar I år på nytt ved tabletter å er i mitt første forsøk på ivf no å håper så inderlig at det skal gå
Så lykkelig for at det gikk din vei
Trist å høre om motgangen din
Det finnes alltid håp, og det kan være fint å bli minnet på innimellom. Prøving og ivf-karusellen er så uforutsigbar og utfordrende både fysisk og psykisk. Ønsker deg masse lykke til
Trist å høre om motgangen din
Tusen takk, ja kjenner det at er tungt. Men håper virkelig det blir baby denne gangen
Ts her.. Husker hvor langt nede jeg var når jeg skrev dette innlegget for snart 1 år siden. Lite visste jeg at jeg skulle bli gravid noen få mnd etterpå. Riktignok ved hjelp av ivf, men likevel, et enormt stort ønske gikk i oppfyllelse
Til dere som kjenner på håpløshet og ikke ser lys i enden av tunnelen, det kan gå bra for dere også. Jeg husker at jeg endret tankesettet litt etter den følelsen jeg fikk for 1 år siden. Jeg fikk meg noen hobbyer og holdt meg opptatt med det. Lagde også en plan B for oss som innebar et liv uten barn..det hjalp.
Men nå blir det plan A likevel
Gratulerer så mye