Når man ikke orker mer

[Atila]

Hva gjør man når man begynner å gi opp? I det siste har en enorm utilstrekkelighet kommet over meg. Jeg har en ekstremt dårlig følelse, og føler egentlig bare for å gi opp. Jeg innstiller meg nå på at jeg aldri kommer til å bli mor. Er så sliten og veldig veldig veldig oppgitt og lei. Over 3 års prøving og ingenting skjer. Orker ikke mer..

 

[Vanillaflower]

Hva gjør man når man begynner å gi opp? I det siste har en enorm utilstrekkelighet kommet over meg. Jeg har en ekstremt dårlig følelse, og føler egentlig bare for å gi opp. Jeg innstiller meg nå på at jeg aldri kommer til å bli mor. Er så sliten og veldig veldig veldig oppgitt og lei. Over 3 års prøving og ingenting skjer. Orker ikke mer..

Når man kjenner man vil gi opp, så kan det være fint å ta seg en pause på noen måneder og bare være seg selv en stund
Nå vet jeg ikke hvor utredet og testet du er? men kan det være mulig å be om ytterligere hjelp?

Her har det forresten tatt over 5 år å få nummer 2. (Er per nå 18 uker på vei)

 

[JuliiiMamma]

Skjønner den følelsen kan være veldig vond og sårt når man ønsker noe veldig mye.

Jeg har aldri blitt gravid før nå. Så hva som gjorde forskjellen den måneden det klaffet, er ett veldig godt spørsmål.

Men vil tro det var lettere for kroppen da jeg ikke fokuserte så mye på det å bli gravid. Si til meg selv "ta em pust, hvil, kom deg etter hvert tilbake"

Jeg var også til itrendning for endomeotrise etc., så hadde fokuset en helt annet sted enn det om jeg kom til å bli gravid eller ikke. Tok meg noen år før jeg ble gravid kan man si da det er først nå jeg har fått positiv test.

Nå vet jeg jo ikke som nevnt før her, hva du har blitt utredet for og evt. Skal utredes for framover.

Håper dem finner ut hva det eventuelt kan være og hjelper deg mot en spire

 

[PiluttaPilutta]

Hva gjør man når man begynner å gi opp? I det siste har en enorm utilstrekkelighet kommet over meg. Jeg har en ekstremt dårlig følelse, og føler egentlig bare for å gi opp. Jeg innstiller meg nå på at jeg aldri kommer til å bli mor. Er så sliten og veldig veldig veldig oppgitt og lei. Over 3 års prøving og ingenting skjer. Orker ikke mer..

I fjor på denne tiden (okt/nov) så «ga jeg opp», etter 6 år som prøvere og et par år innenfor IVF behandling uten så mye som en skyggestrek på testene. Litt nærmere jul ombestemte jeg meg og vi tok kontakt med Spiren i Trondheim. Ett uttak og to innsett etter fikk vi endelig våre etterlengtede to streker på testen og i november kom vår perfekte lille gutt
Gi deg selv mulighet til å «gi opp», kun da tror jeg du finner ut hva du ønsker videre

 

[Atila]

Når man kjenner man vil gi opp, så kan det være fint å ta seg en pause på noen måneder og bare være seg selv en stund
Nå vet jeg ikke hvor utredet og testet du er? men kan det være mulig å be om ytterligere hjelp?

Her har det forresten tatt over 5 år å få nummer 2. (Er per nå 18 uker på vei)

Vet ikke om jeg klarer å være meg selv. Alt handler jo om gravide eller barn. På Snapchat, Instagram, Facebook, venner, bekjente, familie, jobb. Man får jo aldri pause fra det, så jeg klarer ikke finne meg selv helt igjen. Skal jeg lese en bok handler det om graviditet eller at noen blir gravide/får barn, skal jeg se en film eller serie handler det om det også. Jeg er veldig langt nede nå..og finner liten eller ingen mening med livet.

Vi holder på med IVF. De sier at det ikke er noe galt med noen av oss. For øvrig gjenstår vel lapraskopi for å utelukke/behandle eventuell endometriose. Gentest er vel noe de også kan ta? Jeg har blitt gravid en gang..men mistet tidlig. Så det gir jo et lite håp.

Så bra at du endelig er blitt gravid med barn nummer to, gratulerer Det gir meg også håp om å klare det til slutt. Bare at akkurat nå har jeg en følelse av at jeg snart ikke orker mer..både fysisk og psykisk. Men jeg ønsker meg barn høyest av alt.

 

[Vanillaflower]

Vet ikke om jeg klarer å være meg selv. Alt handler jo om gravide eller barn. På Snapchat, Instagram, Facebook, venner, bekjente, familie, jobb. Man får jo aldri pause fra det, så jeg klarer ikke finne meg selv helt igjen. Skal jeg lese en bok handler det om graviditet eller at noen blir gravide/får barn, skal jeg se en film eller serie handler det om det også. Jeg er veldig langt nede nå..og finner liten eller ingen mening med livet.

Vi holder på med IVF. De sier at det ikke er noe galt med noen av oss. For øvrig gjenstår vel lapraskopi for å utelukke/behandle eventuell endometriose. Gentest er vel noe de også kan ta? Jeg har blitt gravid en gang..men mistet tidlig. Så det gir jo et lite håp.

Så bra at du endelig er blitt gravid med barn nummer to, gratulerer Det gir meg også håp om å klare det til slutt. Bare at akkurat nå har jeg en følelse av at jeg snart ikke orker mer..både fysisk og psykisk. Men jeg ønsker meg barn høyest av alt.

Jeg håper virkelig dere lykkes, og jeg har vært nede der du er nå flere ganger de 5 årene. Man kommer seg alltid opp igjen. De kan genteste dere ja, det kan være dere trenger for eksempel PGD. Men jeg aner ikke og vet ikke om dette er noe som tilbys helt uten videre da En sjekk om det er endometriose kan være en mulighet, da kan jo en del av vevet som har vokst fjernes og mange opplever å bli gravide etter det Eller så skjer det bare plutselig spontant også som med meg

Sender i allefall masse babystøv og gode tanker om at dere lykkes snart

 

[Atila]

Skjønner den følelsen kan være veldig vond og sårt når man ønsker noe veldig mye.

Jeg har aldri blitt gravid før nå. Så hva som gjorde forskjellen den måneden det klaffet, er ett veldig godt spørsmål.

Men vil tro det var lettere for kroppen da jeg ikke fokuserte så mye på det å bli gravid. Si til meg selv "ta em pust, hvil, kom deg etter hvert tilbake"

Jeg var også til itrendning for endomeotrise etc., så hadde fokuset en helt annet sted enn det om jeg kom til å bli gravid eller ikke. Tok meg noen år før jeg ble gravid kan man si da det er først nå jeg har fått positiv test.

Nå vet jeg jo ikke som nevnt før her, hva du har blitt utredet for og evt. Skal utredes for framover.

Håper dem finner ut hva det eventuelt kan være og hjelper deg mot en spire

Gratulerer med graviditeten Ble dere gravide helt av dere selv uten hjelp? Det må føles fantastisk! Vi får ikke til å bli gravide med hjelp engang, så det føles så håpløst (IVF). Lapraskopi/endometriose utredning eller behandling står vel for tur etter dette. Er redd for at en nedstemt og sliten kropp har vanskelig for å klare å bli gravid også.

Takk for det

 

[Atila]

I fjor på denne tiden (okt/nov) så «ga jeg opp», etter 6 år som prøvere og et par år innenfor IVF behandling uten så mye som en skyggestrek på testene. Litt nærmere jul ombestemte jeg meg og vi tok kontakt med Spiren i Trondheim. Ett uttak og to innsett etter fikk vi endelig våre etterlengtede to streker på testen og i november kom vår perfekte lille gutt
Gi deg selv mulighet til å «gi opp», kun da tror jeg du finner ut hva du ønsker videre

Gratulerer så mye med en etterlengtet gutt
Følte du en individuell og bedre oppfølging på Spiren? Vi har jo tenkt tanken om å bytte til privatklinikk. Men økonomien setter en stopper foreløpig.

Jeg vet jo hva jeg vil, det er å bli mor. Jeg har kun det ønsket, å skape min/vår egen familie. Nå er jeg virkelig redd for det aldri kommer til å skje, så jeg tar vel sorgene på forskudd og ser ingen mening med livet før det faktisk skjer..hvis det noen gang skjer. Og hva skal jeg isåfall gjøre med livet litt om det ikke går? Jeg hører jo om de som ikke blir det før etter 6, 7, 8 og 9 år! (Men det er bare her på forumet og i media). Nå nærmer det seg 3,5 år, og jeg synes det er ekstremt lenge..og alt føles håpløst. Det gir likevel et lite håp å høre om at det klaffer for andre til slutt

 

[PiluttaPilutta]

Gratulerer så mye med en etterlengtet gutt
Følte du en individuell og bedre oppfølging på Spiren? Vi har jo tenkt tanken om å bytte til privatklinikk. Men økonomien setter en stopper foreløpig.

Jeg vet jo hva jeg vil, det er å bli mor. Jeg har kun det ønsket, å skape min/vår egen familie. Nå er jeg virkelig redd for det aldri kommer til å skje, så jeg tar vel sorgene på forskudd og ser ingen mening med livet før det faktisk skjer..hvis det noen gang skjer. Og hva skal jeg isåfall gjøre med livet litt om det ikke går? Jeg hører jo om de som ikke blir det før etter 6, 7, 8 og 9 år! (Men det er bare her på forumet og i media). Nå nærmer det seg 3,5 år, og jeg synes det er ekstremt lenge..og alt føles håpløst. Det gir likevel et lite håp å høre om at det klaffer for andre til slutt

Takk, det er virkelig lykke
Helt ærlig så hadde jeg aldri «kastet bort» tiden min offentlig, hvis jeg hadde ant noe om den varmen og oppfølgingen jeg skulle møte privat. Spiren forsto, tok vare på både meg og manne, oppmuntret og var sikker på at det skulle bli baby på oss. Dette møtte vi dessverre aldri på UNN.
Vi lånte penger og har aldri sett oss tilbake, pengene er snart nedbetalt og vi sitter jo med verdens beste gevinst. Så måtte da bad på loftet utsettes, men det kan jo ikke sammenlignes med livet nå

 

[JuliiiMamma]

Gratulerer med graviditeten Ble dere gravide helt av dere selv uten hjelp? Det må føles fantastisk! Vi får ikke til å bli gravide med hjelp engang, så det føles så håpløst (IVF). Lapraskopi/endometriose utredning eller behandling står vel for tur etter dette. Er redd for at en nedstemt og sliten kropp har vanskelig for å klare å bli gravid også.

Takk for det

Takk ja, det var tilfeldig at det klaffet i Oktober/ november.
Vi har vært sammen rundt 2 år. Det er nok mest jeg som har tenkt på barn som er typisk oss kvinner. Kjenner meg igjen den følelsen av å se andre lykkes. Den er ikke god når man ønsker inderlig


Jeg gikk til gynekolog for å utelukke endomeotrise, typen måtte levere test fra sin side.

Gikk mye å tenkte på dette med å få barn, så vet nesten ikke engang hva jeg gjorde annerledes vet jeg drakk mye te med honning hver dag vi hadde fått av typen min sin søster som dem lagde fra bunnen siden dem hadde bier.

Om det var noe mirakel i den honningen som hjalp vet jeg faktisk ikke, men hadde vært morro om det var tilfelle her

Prøv å gjør litt husarbeid i hverdagen, komme seg ut i skogen da været er ok for det. Har du noen hobbyer?

 

[Atila]

Takk ja, det var tilfeldig at det klaffet i Oktober/ november.
Vi har vært sammen rundt 2 år. Det er nok mest jeg som har tenkt på barn som er typisk oss kvinner. Kjenner meg igjen den følelsen av å se andre lykkes. Den er ikke god når man ønsker inderlig


Jeg gikk til gynekolog for å utelukke endomeotrise, typen måtte levere test fra sin side.

Gikk mye å tenkte på dette med å få barn, så vet nesten ikke engang hva jeg gjorde annerledes vet jeg drakk mye te med honning hver dag vi hadde fått av typen min sin søster som dem lagde fra bunnen siden dem hadde bier.

Om det var noe mirakel i den honningen som hjalp vet jeg faktisk ikke, men hadde vært morro om det var tilfelle her

Prøv å gjør litt husarbeid i hverdagen, komme seg ut i skogen da været er ok for det. Har du noen hobbyer?

Så artig, det kan jo være det var noe med den honningen i teen, hvem vet Ja, jeg prøver å holde meg opptatt med husarbeid, lese bok og turer. Har ikke så veldig mange hobbyer, men kanskje jeg kan skaffe meg noen

 

[JuliiiMamma]

Så artig, det kan jo være det var noe med den honningen i teen, hvem vet Ja, jeg prøver å holde meg opptatt med husarbeid, lese bok og turer. Har ikke så veldig mange hobbyer, men kanskje jeg kan skaffe meg noen

Vi alle kan ha godt av å gjøre ting vi liker og som roer oss ned om det så er prøver eller ikke liker du f.eks håndarbeid er det jo en del strikke teppe, lue, votter. Brodering, male, tegne.

Være litt vågal å kjøpe det spørste pusle spillet i butikken som kanskje kunne være fint nok til å ha på veggen

Jentekveld med kjeks&ost og vin

Lage 30 / 31 lapper der du og partneren din skriver ting sammen som dere ikke har gjort sammen eller aldri har gjort noen gang så kan dere trekke uvitende hver dag hva dere kan gjøre.

Kanskje er det noe arrangementer i nærområdet der dere bor som kunne være spennende å dra på? Utforsk evt. Dette på arrangementer på facebook.

Det er noe jeg kom på i farta, til tross for kanskje ikke det beste for deg men finn evt. En hobby som du liker å gjøre og som gjør deg rolig og avslappet

 

[Fampå4?]

Hva gjør man når man begynner å gi opp? I det siste har en enorm utilstrekkelighet kommet over meg. Jeg har en ekstremt dårlig følelse, og føler egentlig bare for å gi opp. Jeg innstiller meg nå på at jeg aldri kommer til å bli mor. Er så sliten og veldig veldig veldig oppgitt og lei. Over 3 års prøving og ingenting skjer. Orker ikke mer..

Forstår så altfor godt de følelsene du har. Så kanskje en liten solskinnshistorie kan hjelpe?

Hadde gitt opp selv i februar i år etter 6 års prøving, utallige hormonstimuleringer, mislykket IVF, spontanaborter, exu, og to endometrioseoperasjoner. Av en merkelig grunn klaffet det endelig. Gravid spontant i uke 37 nå har prøvd alt som er av kjerringråd, men nytt denne gangen var melatonin. I tillegg hadde vi startet med å sjekke mulighetene for å bli fosterhjem. Kanskje det hadde noe utslag. Men virker som det har gjelder flere, at når man gir opp, så går det

Håper virkelig det ordner seg for deg! Og det er så ufattelig tungt mens man står i det! Bare hold ut! Jeg tror det vil ordne seg etterhvert

Forresten tok jeg opp sying som hobby i vår prøveperiode, og veldig gøy å kunne sy seg en ny kjole eller lignende når man er nedfor

 

[RainbowDash]

Hva gjør man når man begynner å gi opp? I det siste har en enorm utilstrekkelighet kommet over meg. Jeg har en ekstremt dårlig følelse, og føler egentlig bare for å gi opp. Jeg innstiller meg nå på at jeg aldri kommer til å bli mor. Er så sliten og veldig veldig veldig oppgitt og lei. Over 3 års prøving og ingenting skjer. Orker ikke mer..

Prøvetiden er tøff når den drar ut over år. År etter år uten annet enn å nærme seg utløpsdato.
Full medfølelse fra meg, jeg sliter med å finne veien videre psykisk.
Hvordan gå videre herfra når drømmen svikter?
Jeg har ingen svar enda, men jobber for å finne lyspunkter og fokusere på disse.

 

[dagosi]

Hva gjør man når man begynner å gi opp? I det siste har en enorm utilstrekkelighet kommet over meg. Jeg har en ekstremt dårlig følelse, og føler egentlig bare for å gi opp. Jeg innstiller meg nå på at jeg aldri kommer til å bli mor. Er så sliten og veldig veldig veldig oppgitt og lei. Over 3 års prøving og ingenting skjer. Orker ikke mer..

Vanskelig å se lyst på ting når man har vært prøver lenge. Og tror det er sunt at man går litt lei. Og kanskje til og med gir opp. Er veldig tungt å gå å håpe og ønske i mange år uten at noe skjer. Selv gav jeg mer å mer opp etter 10 år med prøving. Venner og kjente sluttet å få barn, jeg la mindre merke til mager og barnevogner rundt meg. Og var veldig godt å slippe det presset. Men tok som sagt rundt 10 år. Og selv de neste 5 årene, så kjente jeg jo på et savn fra tid til annen. Kunne kjenne veldig på denne at jeg kom til å bli gammel alene. Men sånn til vanlig ble livet lettere å leve. Og på en måte så slo jeg meg til ro med å forbli barnløs, var jo trist men ikke verdens undergang. Så anbefaler å finne ting du trives med. Var iallfall det som fikk magene og barn generelt til å forsvinne for min del tror jeg. Og de siste 5 årene før jeg ble gravid så var ikke livet mitt helt svart og jeg kan se tilbake på de årene som ganske ok i forhold til de siste 5 årene i prøvetiden hvor det opptok mye tanker og tid.

Nå ble jeg gravid tilslutt da. Men tok 15 år med prøving så veldig glad for at jeg har fått oppleve det. Men var lettere å tenke på fremtiden de årene jeg fant ting å leve for selv. Feks så startet jeg å gå på ski, og storkoste meg på skiturene. Fikk meg også 3 flotte hunder å dele livet mitt med. Også er jeg jo så heldig at jeg har en mann som har støttet meg selv om jeg var årsaken til at ikke han heller ble å få barn.

 

[Atila]

Forstår så altfor godt de følelsene du har. Så kanskje en liten solskinnshistorie kan hjelpe?

Hadde gitt opp selv i februar i år etter 6 års prøving, utallige hormonstimuleringer, mislykket IVF, spontanaborter, exu, og to endometrioseoperasjoner. Av en merkelig grunn klaffet det endelig. Gravid spontant i uke 37 nå har prøvd alt som er av kjerringråd, men nytt denne gangen var melatonin. I tillegg hadde vi startet med å sjekke mulighetene for å bli fosterhjem. Kanskje det hadde noe utslag. Men virker som det har gjelder flere, at når man gir opp, så går det

Håper virkelig det ordner seg for deg! Og det er så ufattelig tungt mens man står i det! Bare hold ut! Jeg tror det vil ordne seg etterhvert

Forresten tok jeg opp sying som hobby i vår prøveperiode, og veldig gøy å kunne sy seg en ny kjole eller lignende når man er nedfor

Så fint at det endelig klaffet til slutt, åsså spontant også! Jeg har en følelse av at jeg har prøvd absolutt alt, men melatonin har jeg faktisk ikke forsøkt..tok du tabletter da eller? Takk for støttende og motiverende ord Og lykke til med siste innspurt av svangerskapet

 

[Atila]

Prøvetiden er tøff når den drar ut over år. År etter år uten annet enn å nærme seg utløpsdato.
Full medfølelse fra meg, jeg sliter med å finne veien videre psykisk.
Hvordan gå videre herfra når drømmen svikter?
Jeg har ingen svar enda, men jobber for å finne lyspunkter og fokusere på disse.

Ja det er helt forferdelig, det føles så håpløst og urettferdig. Før kunne jeg glede meg over alt fra fint vær, god mat i helgene, mestringsfølelse ved å få til ting som strikkeprosjekter, fjellturer ol. Nå er det ikke mye å glede seg over lenger..alt føles tomt og trist, men håper det snart vil snu og at jeg finner gleder ved ting igjen.

 

[Atila]

Vanskelig å se lyst på ting når man har vært prøver lenge. Og tror det er sunt at man går litt lei. Og kanskje til og med gir opp. Er veldig tungt å gå å håpe og ønske i mange år uten at noe skjer. Selv gav jeg mer å mer opp etter 10 år med prøving. Venner og kjente sluttet å få barn, jeg la mindre merke til mager og barnevogner rundt meg. Og var veldig godt å slippe det presset. Men tok som sagt rundt 10 år. Og selv de neste 5 årene, så kjente jeg jo på et savn fra tid til annen. Kunne kjenne veldig på denne at jeg kom til å bli gammel alene. Men sånn til vanlig ble livet lettere å leve. Og på en måte så slo jeg meg til ro med å forbli barnløs, var jo trist men ikke verdens undergang. Så anbefaler å finne ting du trives med. Var iallfall det som fikk magene og barn generelt til å forsvinne for min del tror jeg. Og de siste 5 årene før jeg ble gravid så var ikke livet mitt helt svart og jeg kan se tilbake på de årene som ganske ok i forhold til de siste 5 årene i prøvetiden hvor det opptok mye tanker og tid.

Nå ble jeg gravid tilslutt da. Men tok 15 år med prøving så veldig glad for at jeg har fått oppleve det. Men var lettere å tenke på fremtiden de årene jeg fant ting å leve for selv. Feks så startet jeg å gå på ski, og storkoste meg på skiturene. Fikk meg også 3 flotte hunder å dele livet mitt med. Også er jeg jo så heldig at jeg har en mann som har støttet meg selv om jeg var årsaken til at ikke han heller ble å få barn.

For en historie. Du har virkelig hatt en lang vei å gå! Så bra du holdt ut og fant en mening med livet likevel. En støttende og god mann, i tillegg til herlige hunder kan jeg forstå ble en redning for deg. Og heldigvis ordnet det seg til slutt - så fortjent

 

[Vanillaflower]

Ååååå som jeg håper og drømmer om at flere av dere skal få oppleve mirakelbarnet sitt snart

 

[RainbowDash]

Ja det er helt forferdelig, det føles så håpløst og urettferdig. Før kunne jeg glede meg over alt fra fint vær, god mat i helgene, mestringsfølelse ved å få til ting som strikkeprosjekter, fjellturer ol. Nå er det ikke mye å glede seg over lenger..alt føles tomt og trist, men håper det snart vil snu og at jeg finner gleder ved ting igjen.

Å kjenne glede ved ting er noe jeg savner.
Men en dag så kommer vel hverdagsgleden tilbake til oss begge.
Men som hos andre er dyra våre en positiv ting i hverdagen.