Når klar for neste barn?

Emfi

Emfi

Glad i forumet
Påskeliljene 2022 ❤️
Hei fininger:love7

Følte dere noen gang at dere ble 100% klar for et nytt barn? Synes det er så mye skumlere denne gangen, når man vet hva man går til, både med prøving, graviditet, fødsel og barseltid. Og denne gang vil det også «gå utover» den lille jeg har fra før, noe jeg også synes er skummelt. Ja, jeg er en overtenker, dessverre:bag:
 
Nei! Tror aldri man blir helt 100% klar. Eller da må man kanskje vente 4-5 år? Men da må man jo begynne så innmari på nytt også.
Man må bare hive seg ut i det, altså! Det passer aldri helt perfekt, men å få minst 2 år mellom er jo fint for den man har fra før da. Men der vil du jo uansett få.
Følte meg ganske klar da barnet mitt var 2,5 år, og det var også da jeg ble gravid. Fikk barn med litt over 3 års mellomrom. Ville ikke hatt så mye mer avstand enn det, og ikke mer enn 6 måneder tettere heller.
 
Ja følte med 100% klar med nr 2 og 3 før jeg var gravid, men tvilen kom når jeg stod der med to streker «hva har jeg gjort.». Men så gikk det seg til utover i svangerskapet. Har tre tette barn
 
Følte meg klar nesten med en gang. Men har jo hatt friske barn som sov godt fra ca. ni måneders alder, så det var intet men der sånn sett. Alt annet driter jeg i. Det blir som det blir. "Karriere" kan vente, huset får bare være, og både vi og de små elsker nye søsken.
 
Dette med søvn er essensielt. Rundt 9mnd har begge mine enten våknet hvert 40. Minutt eller vært våkne 1-2 timer midt på natta. Den yngste blir 3 i mars og hun sover fankern meg fortsatt aldri gjennom natta. Skal ikke ha flere, og dèt er jeg ikke i tvil om, haha :hilarious: ❤
 
Ja vi er klare og vi er mer forberedt på hva som kommer innen prøving, graviditet, barsel osv. Vet hva vi går til, så er mer avslappet denne gangen, nå vet jeg mer.
 
Jeg følte meg klar da vi begynte å prøve, men syns samtidig det er litt skummelt å tenke på overgangen og hvordan hverdagen kommer til å bli. Men det syns jeg ved første graviditet også, tror det er helt normalt. Føler likevel at jeg var klar, siden vi var villige til å «ta sjansen» selv om vi ikke vet hvordan det kommer til å bli. Det blir 22 mnd mellom våre
 
Jeg følte meg 100% klar for andremann lenge, etter flere års pause pga samlivsbrudd. Nå er mini 5mnd gammel og jeg føler meg full av energi og 100% klar for nestemann. :)

Har også mye å si at jeg har lette svangerskap/fødsler og at ungene mine har sovet mye og godt om natten fra begynnelsen av.
 
Vært klar med én gang etter hver fødsel :binkybaby Men har også erfart hvilken aldersforskjell jeg/vi foretrekker, derfor har vi ventet med prøving på nr 3 og 4, selvom jeg kunne tenkt meg å bli gravid igjen med én gang liksom :bounce Har 4 levende barn. De er født april 16, april 17, august 20 og sept 23. Svangerskapsavbrudd nov 22, som i utgangspunktet ville blitt mai 23. Minste er 2 mnd gammel. Vi er ikke ferdige, men velger å vente pga ønsket aldersforskjell(selvom jeg gjerne vil være gravid nuh). Orker ikke Pseudotvillinger en gang til :wacky:
 
Jeg har en stooor dragning til alle tråder som handler om «skal du ha flere barn?», «hvor mange barn vil du ha», «neste barn» osv…! Skjønner bare så inderlig vel at vi absolutt ikke kan klare oss med de to søte små vi har :hilarious: :Heartpink:Heartpink
Jeg vil av hele mitt hjerte ha flere barn, og håper sånn at det blir slik! Samboeren var skikkelig imot fler enn 2, før nummer 2 ble født i sommer. Så har det plutselig vært «helt ok» å snakke om det 3. barnet etterpå! Merkelig.. men jeg er glad for at han ikke lengre utelukker det!:gen053

Begge mine har vært rolige, greie og sover tålig godt. Går opp og ned selvsagt! Men alt i alt tror jeg vi har «greie» unger sånn sett.

Det eneste jeg har bestemt, er at det ikke blir noen prøving de neste årene. Jeg vil ha kroppen min litt for meg selv, prøve å realisere noen prosjekter og drømmer, før vi prøver på det siste barnet, om vi da fortsatt er enige om det. Og da er jeg flere år eldre, så det gjenstår å se om jeg blir like lett gravid som nærmere 40 åring!

Uansett om det blir flere barn her, så er det iallfall godt å slippe å tenke at alt er for siste gang med lillemor nå♥️
 
Jeg følte meg veldig klar før 2 barn, og avstanden skulle være minst 2 år. Det ble klaff på første forsøk. Ingen angst, kun glede.
Det ble derimot ganske hardt etterhvert, jeg var veldig gravid med nr2, betydde at jeg hadde mye ubehag, smerter og ble begrenset i hva jeg kunne gjøre. Mannen min ble i økende grad frustrert av dette. Etter fødsel med mye styr pga akutte hudforandringer og skjevt hode, jeg ble veldig stressa, fikk endringer i hvordan jeg var. Generelt er jeg overveldet av å ha to små - på 1 og 3. De har en mamma som har radaren på 24/7, og som gjør alt for de. De mangler aldri noe, jeg tenker på alt fra sprøytemidler til sukkermengder til klesplagg til framtiden til hvordan gi rom for følelser og imøtekomme de alle på øyenhøyde med forståelse og kjærlighet. Hvordan utvikle og fremme deres nysgjerrighet, selvstendighet osv. Betyr at hus og mann og alt annet blir tapere. Jeg angrer ikke på barn 2, men jeg innser at livet ville vært veldig annerledes om vi bare holdt det med ett barn. Mannen min har store forventninger jeg ikke kan oppfylle, jeg sliter med struktur for å rydde/vaske (helt ærlig det er ikke snakk om at det ser ut som et horderhus, men småting som at jeg glemmer brødskiveskorpene bestandig, og at de blir liggende til kvelden på skjærefjøla), jeg har ikke lyst å ha kroppslig kontakt med mannen min på kvelden fordi jeg er så ferdig, jeg mangler energi til å ta initiativ til noe. Hverdagen tar skikkelig knekken på meg, men man må bare håpe at småbarnsfasen fra 3år gir mer rom for å slappe av, i motsetning til babyfasen. Skal også utredes for ADHD, noe som var helt utopisk for meg før barn nr2.
 
Jeg føler meg veldig klar! Frøkna mi har akkurat blitt 1 år. Vi skal vente litt til å håp om å få termin til en annen årstid da :laughing002 Synes vinteren var en kjip tid å ha baby på. Men ingen krise om det blir det igjen. Vanskelig å planlegge. Men skal i allefall prøve å unngå termin rundt desember :santa
Jeg hadde et meget enkelt svangerskap og syntes barseltiden gikk strålende. Det er nok en årsak til at jeg er så klar for nr.2.
 
Veivalsa skrev:
Dette med søvn er essensielt. Rundt 9mnd har begge mine enten våknet hvert 40. Minutt eller vært våkne 1-2 timer midt på natta. Den yngste blir 3 i mars og hun sover fankern meg fortsatt aldri gjennom natta. Skal ikke ha flere, og dèt er jeg ikke i tvil om, haha :hilarious: ❤
Klikk for å utvide …
Søvn er det man har undervudert mest får til man får barn som aldri sover.

Jeg har gitt opp, mi er blitt 5 og sover fremdeles aldri igjennom natten, vokner opp til flere ganger :happy090 Og det har helt klart også vært en viktig bidragsfaktor til at jeg aldri har føltmeg klar for nr 2.

Men nå har vi til slutt hoppet i det likevel og satser på det går bra. Krysser fingrene for at nr 2 er et barn som faktisk sover på natten, eller at nr 1 i det minste snart kan lære seg å sove:hilarious:

Ellers teor jeg vi som mennesker bare er skrudd litt forskjellige det. Noen er klar for neste i det øyeblikket de har født omtrent og andre blir aldri 100% klar for flere.
 
Hadde lyst på en til tidlig etter første fødsel, men var aldri 100 prosent klar. Vi har av ulike årsaker 4 år (og noen mnd) mellom våre, har også trengt IVF + begge var premature.

Det passer seg sjeldent med en til, men det går alltids fint og blir raskt den nye rutinen :)
 
Satt i ammetåken i fjor sommer med første barn og tenkte at det hadde vært fint med en til :hilarious: Men tok et halvt år å få mensen tilbake, og så ville vi vente litt. Da vi var klar i april/mai ble vi gravide på første forsøk. Mistet dessverre i MA 11+4, og har ikke blitt gravid igjen etter det. Innimellom har jeg tenkt at 1 barn er nok og helt fint - på de dagene som har vært mest slitsomme, ikke pga rollen som småbarnsmor men fordi det er så tøft å være i en prøveboble. Og vi har mistet mange på veien, og nå er jeg 41 år. Dvs prøvd på barn siden jeg var 36. Men vi skal gi det noen forsøk til før vi gir oss. Jeg er iaf 100% klar, dvs så klar som det går an. Da jeg var gravid før MA ble oppdaget tenkte jeg jo på hvordan det skulle gå med allting som jobb og to tette, men tenkte så at vi kom til å få det til med barn og jobb og alt. Føler meg nok mer klar nå, man må bare kaste seg ut i det. Livet blir forandret med barn uansett :Heartred
 
Dette er en fin tråd! ❤️
Jeg er skikkelig i tenkeboksen på et tredje barn, men klarer ikke finne ut av om jeg faktisk vil, eventuelt hvorfor jeg tror jeg vil.

Tanker som svirrer: Er det fordi jeg faktisk ønsker meg flere barn? Eller er det fordi jeg har et sårt ønske om å "ta igjen det tapte" etter en barseltid med fødselsdepresjon med nr 2? Eller er det kanskje fordi jeg egentlig skulle hatt termin med en planlagt tredjemann i disse dager (som endte i abort)? Orker jeg en ny runde, nå som minstemann på snaue 3 år endelig sover godt om natta (*bank i bordet*)? Vil psyken min tåle det? Takler jeg en ny prøveperiode med de opp- og nedturene det innebærer (historikk med flere Ma/Sa). Takler vi hverdagen ned tre barn når vi ikke har noe familie innafor 40 mils radius, og som uansett ikke avlaster de få gangene vi ses? Osv osv..

Og selv om jeg skulle konkludere med at jeg ønsker et tredje barn, hva fanken gjør jeg når samboer sier han føler seg ferdig og fornøyd med de to vi har?! :wacky:

Mange tanker gitt.. :banghead::hilarious:
 
Nei. jeg følte meg ikke nødvendigvis klar, men min alder presset på en måte frem et ultimatum; "Now or never". Så, følte meg langt mer klar når testen ble positiv og ikke minst takknemlig for at jeg fortsatt blir gravid. Skulle nok ideelt sett gjort dette for et år siden, da jeg tror det ville blitt perfekt aldersforskjell mellom barna, men dette blir også bra :) Eldste blir 4 år noen måneder etter at lillebror kommer.
 
Jeg var klar for nr to umiddelbart etter fødsel, selv om junior ikke sover. Vil gjerne ha «tvillinger», vokste selv opp med 13 mnd forskjell, elsket det. Her har vi måttet vente pga årstid, hatet å ha baby på sommeren, «ødela alt» utendørs da han aldri sov, og det var ikke så lett å luke i jordbæråkeren med baby i bæresele. Skal begynne å prøve nå til våren, forhåpentligvis termin i des :p
 
Krisskross skrev:
Nei. jeg følte meg ikke nødvendigvis klar, men min alder presset på en måte frem et ultimatum; "Now or never". Så, følte meg langt mer klar når testen ble positiv og ikke minst takknemlig for at jeg fortsatt blir gravid. Skulle nok ideelt sett gjort dette for et år siden, da jeg tror det ville blitt perfekt aldersforskjell mellom barna, men dette blir også bra :) Eldste blir 4 år noen måneder etter at lillebror kommer.
Klikk for å utvide …
Hvor gammel er du? Jeg føler litt det samme. Ikke nødvendigvis kun pga alder. Jeg er 36 nå (og minst 37 når et eventuelt tredje barn kommer), så har for så vidt noen år til, men tatt i betraktning at jegvhar historikk med mange MA/SA-er og risikoen i tillegg generelt øker med alder, så tenker jeg at om vi skal ha et tredje barn, så bør vi ikke drøye så lenge. Og med tanke på aldersforskjell mellom de vi har og et tredje barn, synes jeg heller ikke vi burde vente om vi skal ha en til.

Jeg tror også at en positiv test vilke gjort meg mer mentalt sikker. Tror det ville kjentes riktig da. Men så lenge samboer ikke er gira på et barn til, så kommer vi liksom ikke dit.

Har dere en eller to fra før? Var dere begge enige om å prøve på kommende baby fra start av?
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp