Når er du mamman til et englebarn ?

ORIGINAL: Juliette

Jeg syns det er smakløst å diskutere dette. Forøvrig forbinder jeg englebarn med noe helt annet enn mange på bv gjør - har heller aldri opplevd at englebarn brukes i denne sammenheng utenfor bv


Ikke jeg heller.
 
ORIGINAL: Greven av gral

Hvis du selv mener at du er mamma`n til et englebarn, ja da er du det...
Det er vanskelig å bestemme over hva andre skal føle og hvordan


Sign..
 
Nå har jeg ikke lest hele tråden, men uten å tråkke noen på tærne, kan man komme frem til at man er englemamma når man har en grav å gå til???? Det er litt det jeg tenker. Har vært noen år på englesiden, og der er det foreldre som har mistet i uke 16 ol som legger ut bilder av babyen sin og graven ol.. De er så absolutt engleforeldre på lik linje som oss som har mistet ett større barn.
En englemamma er en mamma som har mistet barnet sitt. Ett barn som ikke fikk vokse opp. Når jeg tenker over det trenger man ikke ha en grav heller, en mamma vet når man er englemamma.
 
sorgen var stor for meg da jeg mistet i uke 13, fordi jeg følte meg som en mamma. Gleden og håpet kommer ganske raskt når en finner ut at en er gravid. Men jeg føler meg ikke som mamma til en englebaby. Ikke har jeg sett hvordan den lille så ut, ikke har jeg holdt barnet.. Jeg tenker ofte på hvem det kunne ha vært.
Uansett, jeg tenker at det er opp til hver enkelt. Hadde jeg kjent spark, opplevd at magen vokste, sett den lille og fått fot-og håndavtrykk og en grav å gå til, ja da hadde jeg følt meg som mamma til et lite englebarn.
Forresten, all medfølelse til alle dere jenter som har denne tittelen
 
ORIGINAL: Miss Fat

ORIGINAL: Bizarre

ORIGINAL: Miss Fat

ORIGINAL: Froskegele

Fra etter det tidspunktet barnet kunne ha overlevd utenfor magen..


Enig!

Synes derfor det er noe merkelig å si man er englemamma når barnet eks døde i uke 14 i magen.



Hvorfor er dette merkelig?
Dette er jo så individuelt, og går på folks følelser.
Man skaper seg jo forventninger allerede fra dag en, man knytter et bånd til barnet man bærer på, man snakker med det, kjenner bevegelsene fra det, hører det lille hjertet slå og legger store planer for fremtiden dere skal få sammen!
Da er det utrolig tungt og trist å måtte godta at man ikke fikk bli kjent med og vere mamma for dette barnet likevel...!


Fordi et barn i uke 14 ikke har noe liv utenfor livmora på mange uker enda.

Alt det andre du skriver ser jeg, og er enig i. Men likevel synes jeg barnet må ha kommet forbi uke 24 for å kunne si man er englemamma.

Å så??? Man har vel like mye planer for den lille, like mange tanker selv om man faktisk ikke har sett hvorfdan personen ser ut.. Det er like herlig barnet ditt og om barnet ditt dør får man ikke lov å føle seg som en englemamma fordi h*n bare var 14 uker gammel?
 
ORIGINAL: Windy

Hmm.. ser noen mener at et barn ikke er et barn før det kan overleve utenfor magen...   vil dere se bilde av lille gutten min som ble født i uke 21 og fortelle meg at han ikke er et menneske, et barn, en veldig liten baby??

(ja.. en smule hårsår på dette.. burde kanksje latt være å svare.. men har kjempet i så mange år for retten til å kalle Iver min sønn. For å få andre til å forstå at han hadde sin verdi.)

Svar på spm til HI, så mener jeg at når man må FØDE barnet sitt, når man kan ha den hos seg etterpå, holde den, ta bilder av den..   så er man en englemamma..


sign på alt dette. jeg ER en englemamma selv om han ble født et par uker før de ville forsøkt og redde han.

og ang det og kalle unger for englebarn, føler ikke noen " spytter " på meg om de kaller ungene sine det. forstår veldig godt hva de mener og jeg kan kalle ungne mine for englebarn til tider også.
betyr jo 2 forskjellige ting i 2 forskjellige sammenhenger
 
Jeg tenker på meg som en mamma til et englebarn. Jeg tok abort når jeg var 10 uker på vei, av mange grunner. 
 
Det må da være individuelt når man føler man er englemamma (jeg hadde forresten heller ikke hørt "englebarn" som noe annet enn snille barn før jeg kom inn på BV). Jeg har heldigvis aldri trengt å kalle meg englemamma selv, og håper jeg aldri kommer til å oppleve det heller. All respekt og gode klemmer til dere som har måttet oppleve det.

For å ta spørsmålet og snu det litt: når er du mamma? Jeg følte meg ikke som en mamma før jentungen var ute, men jeg følte meg som en som ventet et barn fra det øyeblikk vi fikk "gravid" på pinnen, altså i uke 5 og noe. Så jeg tenker at jeg også ville ha kalt meg englemamma om noe hadde gått galt. Jeg mener også at det er liv fra dag 1, uavhengig av hjerteslag eller sånt noe. Det tenker JEG, og jeg respekterer at andre har andre meninger og følelser. Jeg syns likevel det kanskje er drøyt å sammenligne å miste i uke 1-12 (før "grensen") og det å miste tett opptil termin/like etter fødsel. Man har jo selvfølgelig et helt annet forhold til barnet når man har gått gjennom spark og følelsen av at barnet vokser og blir større enn før det har hjerteslag, det er vel naturlig?
 
ORIGINAL: Småtroll nr 2

sorgen var stor for meg da jeg mistet i uke 13, fordi jeg følte meg som en mamma. Gleden og håpet kommer ganske raskt når en finner ut at en er gravid. Men jeg føler meg ikke som mamma til en englebaby. Ikke har jeg sett hvordan den lille så ut, ikke har jeg holdt barnet.. Jeg tenker ofte på hvem det kunne ha vært.
Uansett, jeg tenker at det er opp til hver enkelt. Hadde jeg kjent spark, opplevd at magen vokste, sett den lille og fått fot-og håndavtrykk og en grav å gå til, ja da hadde jeg følt meg som mamma til et lite englebarn.
Forresten, all medfølelse til alle dere jenter som har denne tittelen
 
At noen presterer å si at de vet hvordan en som har mistet barnet sitt etter fødsel har det, fordi den har mista før uke 12 en gang synes jeg var drøyt. [&:]
Men sånn bortsett fra det så må en vel få føle på selv når en føler seg som englemamma.
 
ORIGINAL: Froskegele

Fra etter det tidspunktet barnet kunne ha overlevd utenfor magen..
 
Jeg er jo medlem på Englesiden.com

Og der ble jeg kjent med ordet engle-barn, som en betydning av at man hadde et barn som er død.  Før jeg selv opplevde å miste et barn, så tenkte jeg på engle-barn som i "så snill som en engel"..  men nå, som jeg opplevde iver, så fryser det i meg når noen kaller de levende barna sien for englebarn.
Jeg føler meg ikke tråkket på eller spyttet på sorgen min.  Jeg får bare totalte frysninger og håper dypt og inderlig at de aldri opplever det å få et dødt engle-barn..  Når eldstejenta mi var yngre og noen kallte henne for en engel, så protestrerte jeg og sa: nei, hun er ingen engel. Hun er snill!

Årene mine på Englesiden har lært meg det at jeg og andre som mistet i rundt uke 20, hadde de samme sorgene og de samme følelsene som de som mistet til termin og etter fødsel.
Selvfølgelig er mye forskjellig, men savnet og kjærligheten er det samme. Sorg-mønstrene har også likheter.  Jeg tror ikke på det at jo nærmere termin man kommer, jo mer elsker man barnet sitt..    Ja, man har fått ha babyen dobbelt så lenge i magen.. men man er like fullt en mamma.
 
Tror jeg ville sagt fra når barnet har en mulighet til å overleve utenfor magen!

Ikke bli sinte nå; Men husker når jeg fødte min gutt, (han døde 9 dager etter terminen i magen min) så dødfødt etter fullgått svangerskap blir jo det.
Og på den sorggruppa jeg var på, var det et par som mistet i uke 21, et i uke 32, og et til i uke 20? husker ikke helt nå...
Men DER OG DA, så tenkte jeg at de egentlig ikke hadde noe der å gjøre.. hvertfall ikke de som mistet så tidlig.
Men tror nok det var mine følelser, sinne osv osv som tok litt av.

Hun som mistet i uke 32 har jeg fortsatt kontakt med forresten:-)

Tenker bare at barnet bør ha en liten prosentsjanse til å overleve før man kan kalle seg englemamma.
Uansett så er det jo tøft å miste i hvilken som helst uke! Sorgen er jo der uansett...
 
Når man føler seg som det.
 
Syns at alle kan få kalle seg for englemammer uansett når barnet er født, uke 6 eller 26. Men jeg vil tro at sorgen man bærer er ikke den samme som når man mister i uke 6 som i 26.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp