Jeg er jo medlem på Englesiden.com
Og der ble jeg kjent med ordet engle-barn, som en betydning av at man hadde et barn som er død. Før jeg selv opplevde å miste et barn, så tenkte jeg på engle-barn som i "så snill som en engel".. men nå, som jeg opplevde iver, så fryser det i meg når noen kaller de levende barna sien for englebarn.
Jeg føler meg ikke tråkket på eller spyttet på sorgen min. Jeg får bare totalte frysninger og håper dypt og inderlig at de aldri opplever det å få et dødt engle-barn.. Når eldstejenta mi var yngre og noen kallte henne for en engel, så protestrerte jeg og sa: nei, hun er ingen engel. Hun er snill!
Årene mine på Englesiden har lært meg det at jeg og andre som mistet i rundt uke 20, hadde de samme sorgene og de samme følelsene som de som mistet til termin og etter fødsel.
Selvfølgelig er mye forskjellig, men savnet og kjærligheten er det samme. Sorg-mønstrene har også likheter. Jeg tror ikke på det at jo nærmere termin man kommer, jo mer elsker man barnet sitt.. Ja, man har fått ha babyen dobbelt så lenge i magen.. men man er like fullt en mamma.