Ingen som sier det ikke er lov er det vel, jeg ønsker ikke å være en sånn som kjefter og smellet å det er mitt valg. Helt uten at noen sier det ikke er lov, handler ikke om det i det hele tatt.
M
My heart
Guest
I går fikk mine skikkelig kjeft. På stranda. Høylytt. Så mange hørte det og snudde seg. Og pekte. Og hvisket.
Ene barnet mitt kastet stein på det andre. I vannet. De hadde kranglet en stund og jeg prøvde å skille dem først. Så kastet den ene stein. Da sprakk det for meg og h*n ble tatt i armen, dratt opp av vannet mens jeg kjeftet høyt.
Vi satte oss ned der jeg prøvde å ha en samtale med dem og gå dem en sjanse til å ordne opp og si unnskyld. De fortsatte å krangle... jeg reiser meg opp pekte mot bilen og nærmest skrek VI DRAR!!!! mens jeg røsket med meg sakene våre og trampet bort til bilen. Ingen sa ett ord på vei hjem.. etter en dusj og litt mat hadde vi en rolig samtale og alle ble venner igjen. Ingen krangling eller tull i dag..
Mine er 11 og 13, og dette er heldigvis ikke hverdagskost, men tenkte å fortelle uansett for jeg er nok ikke alene om å ha det slik noen ganger. Og nei, ikke var det pedagogisk riktig av meg heller. Og ikke er jeg stolt av det. Men noen ganger får jeg også nok. Drittsekkoppførsel finner jeg meg ikke i fra egne barn.
Og nei, barnevernet har ikke vært på døren i dag, så jeg slapp unna denne gangen også
Synes det var en riktig reaksjon.. og pedagogisk faktisk. Det er slik de lærer! Flink mamma
Jeg var så pedagogisk her for leden at jeg brølte til datteren min på 2,5. Skikkelig monstermamma. Hun hadde skreket meg i ansiktet en gang for mye - og etter to uker med all verdens forsøk så sprakk jeg. Og det skal sies at hun har ordforråd som en 4-åring så hun klarer fint å fortelle hva hun vil. Etter dette har ingen av oss skreket og vi avsluttet det hele med en klem hvor vi fortalte hverandre at vi elsker hverandre. Jeg orker ikke å bli hyla til fordi skoen har feil farge eller form, og hun var enig i at det ikke var særlig hyggelig når jeg skrek heller. Sånn er vi [emoji4]
Jeg har også vært så pedagogisk at jeg har brølt til frøkna som ble 2 i april
når hun gjør noe og får et "nei, det er ikke lov", og hun gjentar og gjentar mens hun gliser (man ser at hun skjønner, hun bare tester) . Da har jeg sprukket
Så enig!
I
Ingenbruker
Guest
Jeg er hu som kjefter, eneste som hjelper her[emoji23]
I går fikk mine skikkelig kjeft. På stranda. Høylytt. Så mange hørte det og snudde seg. Og pekte. Og hvisket.
Ene barnet mitt kastet stein på det andre. I vannet. De hadde kranglet en stund og jeg prøvde å skille dem først. Så kastet den ene stein. Da sprakk det for meg og h*n ble tatt i armen, dratt opp av vannet mens jeg kjeftet høyt.
Vi satte oss ned der jeg prøvde å ha en samtale med dem og gå dem en sjanse til å ordne opp og si unnskyld. De fortsatte å krangle... jeg reiser meg opp pekte mot bilen og nærmest skrek VI DRAR!!!! mens jeg røsket med meg sakene våre og trampet bort til bilen. Ingen sa ett ord på vei hjem.. etter en dusj og litt mat hadde vi en rolig samtale og alle ble venner igjen. Ingen krangling eller tull i dag..
Mine er 11 og 13, og dette er heldigvis ikke hverdagskost, men tenkte å fortelle uansett for jeg er nok ikke alene om å ha det slik noen ganger. Og nei, ikke var det pedagogisk riktig av meg heller. Og ikke er jeg stolt av det. Men noen ganger får jeg også nok. Drittsekkoppførsel finner jeg meg ikke i fra egne barn.
Og nei, barnevernet har ikke vært på døren i dag, så jeg slapp unna denne gangen også
Synes jaggu meg du gjorde d rette jeg!! Barn bør få normal adekvat tilbakemelding på det som blir gjort, og det du reagerte bedre enn mange andre foreldre!
I
Ingenbruker
Guest
Syns dagns samfunn er rimelig motsatt jeg da[emoji23]
Les i denne tråden du
og vel egentlig er det alltid det samme i disse trådene. Vi bor definitivt på forskjellige plasser hvertfall , for det er mye brøling rundt oss
Krösa Maja
Forumet er livet
Heller motsatt vil jeg si, og jeg er faktisk overbevist at barna som vokser opp i dag får problemer med å takle følelsene sine fordi foreldrene mener sint er en følelse man ikke skal vise. Og jeg lurer på hvordan barn skal godta en følelse som aldri vises fra de voksene? Hjelper ikke å si det er greit å være sint om de voksne rundt aldri viser de følelsene.
Og hvorfor skal man ikke hylles når man viser følelser? Hvorfor skal vi bare hylle de personene som snakker med barn stille og rolig, mens de mener at alle andre gjør feil for de den måten de gjør det er riktig.
Du kan kanskje oppleve denne tråden annerledes, men det er kanskje fordi det er eneste gangen flere er ærlige om at i blant så koker det over. Ellers kan man egentlig kun lese om veloppdragne barn på bv som man kun trenger å si vi snakke stille og rolig til med et smil om munnen.
Ikke bare i denne tråden, må man hylle noen, kan man ikke bare godta at man er forskjellige uten at det betyr at noen er bedre enn den andre.
Tror ikke jeg kjenner noen som mener det ikke er lov jeg
Krösa Maja
Forumet er livet
Nå er det ingen i denne tråden som hyller noen, de fleste bare skriver om at det er godt å lese om at det er flere som koker over i blant.
Joda vi er forskjellige, problemet er at vi alle er mennesker, og i mennesker så er det følelser.
Hvordan viser du følelsen sint om du aldri har sint stemme, barnet får konsekvenser, og kun snakker pedagogisk til barnet? Slik å forstå uti fra dine innlegg om oppdragelse?
Pedagogikk er ikke en følelse, og det viser heller ikke følelser. Så om man er pedagogisk til fingerspissene alltid med barnet, når vises følelsesspekteret hos menneskene da.
Hvorfor er glad en følelse vi kan vise, men ikle sint? Hva er galt med følelsen sint?
Hvem har sagt jeg ikke har sint stemme, an kan fint snakke strengt med lav stemme uten å rope.
Du leser mye utval noe jeg ikke har skrevet , vi har hatt denne diskusjonen før og er veldig uenige så jeg ser i grunn ikke noe poeng i å diskutere det mer med deg.
Vi er forskjellige, så enkelt er det
Krösa Maja
Forumet er livet
Det er slik jeg leser innleggene dine, for alle her skriver at de har sint stemme, viser at de er sinte, men du skriver at du ikke gjør det sånn som de fleste her. Sint stemme for meg er ikke å rope, rope er ikke sint heller for meg.
Heve stemmen er heller ikke å rope, så jeg tror rett og slett at vi misforstår hverandre her for du og jeg har forskjellige tolkninger av å heve stemmen, vise at man er sint.
Hvordan viser du at du er sint?
For det å ha sint stemme, snakke lavt og ha fullstendig kontroll er ikke en følelse for meg, det er å ha fullstendig kontroll over følelsen i alle fall i min verden. Jeg kan forresten ikke huske at du og jeg har hatt denne diskusjonen før for jeg pleier å ikke svare så mye i disse trådene for det blir sett ned på av andre her på bv at man viser sine følelser til barna .
Jeg brøler til mine også.
Overhode ikke noe kult eller noe en vil, men iblant klarer jeg ikke beherske meg. Strikken strekkes daglig!
Brøler og kjefter er det jeg sier jeg ikke gjør, det er ikke sånn jeg vil ha det i min familie. Jeg kan fint være streng men det helt uten å brøle og kjefte.
Enig med du. Man bør kunne godta at man er forskjellige, har forskjellige barn og mener forskjellige ting [emoji4] Helt uten at noen trenger å mene at man er bedre eller dårligere.
6åringen må sitte i trappa hvis hun ikke oppfører seg ved bordet. Dvs skriker «ææææææææsj! Jeg hater/liker ikke/vil ikke» - rett og slett respektløs oppførsel ovenfor den som har laget maten og for oss som skal spise den.
Der har jeg så og si null tålmodighet fordi det er noe som skjer hver eneste dag vi ikke har pannekaker eller pasta til middag.
Sånn ellers så tar vi nettbrett/skjermtid fra både 6åring og 12-åring.
Det er vel stort sett det det går i. Det har aldri fungert å sende dem på rommet - da må jeg fysisk slepe dem opp trappa.
Ellers så kjefter jeg. Har jeg overreagert så tar vi en prat etterpå hvor jeg ber om unnskyldning.
Der har jeg så og si null tålmodighet fordi det er noe som skjer hver eneste dag vi ikke har pannekaker eller pasta til middag.
Sånn ellers så tar vi nettbrett/skjermtid fra både 6åring og 12-åring.
Det er vel stort sett det det går i. Det har aldri fungert å sende dem på rommet - da må jeg fysisk slepe dem opp trappa.
Ellers så kjefter jeg. Har jeg overreagert så tar vi en prat etterpå hvor jeg ber om unnskyldning.
Vesten
Forumet er livet
Kidden på 8 år stakk av hjemmefra i fjor..sa han sku til nærmeste kompis ..løy..å for avgårde rundt i nabolaget- leita lenge etter han..fikk 1 ukes husarrest .
Om gutta blir opphengt i et spill på iPad eller Playstation ..sånn at de ikke gidder å svare/ svare frekt/ bare vil spille ..så blir d forbud en uke.
Ellers blir jeg lett en brølete monstermamma når klokka er masse om morgenen, jeg skal rekke jobb og gutta ligger i full krangel på gulvet i gangen ..eller nekte å høre. " mamma! Du sa et banneord!!! "..( javell so what )
Om gutta blir opphengt i et spill på iPad eller Playstation ..sånn at de ikke gidder å svare/ svare frekt/ bare vil spille ..så blir d forbud en uke.
Ellers blir jeg lett en brølete monstermamma når klokka er masse om morgenen, jeg skal rekke jobb og gutta ligger i full krangel på gulvet i gangen ..eller nekte å høre. " mamma! Du sa et banneord!!! "..( javell so what )