Spennende å lese her ja! Selv tror jeg ikke lillebror kommer helt med en gang (termin 29/6), ingen tegn enda, men ifølge legen på sykehuset ligger han med hodet godt nede i bekkenet. Så da er det spennende å følge med på dere som er enda nærmere 
Modningstegn
- Trådstarter Julemoms
- Opprettet
Ikke en kynner engang. Så her er det så rolig som det kan bli
Nei søren da, haha, nå var jeg så spent på å se om dere hadde skrevet noe mer herJaja, det har i det minste vært litt modning!! Heia heia kroppen og baby!!
Blææ! Får trøste oss med at det sannsynligvis skjer litt modning, ja
Kontroll hos jordmor i går, 40+1. Ingen underlivssjekk, men hun sa likevel at hun tror at babyen kommer i løpet av helga. Håper hun har rett, men jeg har mine tvil. Virker ikke som om lillebror har det travelt! Føler ikke at jeg har noen tegn til at fødsel nærmer seg…
Jordmorens grunner til at jeg skal føde snart: Storebror kom 2 dager før termin, magen har sunket, og babyens hode er langt nede i bekkenet og godt festet…
Jordmorens grunner til at jeg skal føde snart: Storebror kom 2 dager før termin, magen har sunket, og babyens hode er langt nede i bekkenet og godt festet…
Ikke en kynner engang. Så her er det så rolig som det kan bli
Nei søren da, haha, nå var jeg så spent på å se om dere hadde skrevet noe mer her
Dobbel
Jo, men har ikke termin før 24. juni, så kan enda være en god stund igjen til lillen vil utMensmurringer er jo bra da
Plutselig ble kynnerene sjukt vonde! Ingenting regelmessig, men kjente at noe har endret seg i kroppen. Shitt! Vet ikke helt om jeg er klar for dette. Hehe. Ikke ordnet barnevakt, bilstol eller fødebagen. Plis ikke la det skje noe i natt! Iiiiiik! I morgen må de siste tingene på plass ja!
Så spennende!!! Masse lykke til dersom noe skulle skje
Løvemamma3
Første møte med forumet
Liten sniker fra juli-gruppen her. Vet ikke om dette er riktig side å fortelle om dette, men jeg forsøker likevel, så får dere bare slette Er i dag 35+2 og tredjegangsfødene. Har hatt begge fødslene på Ahus tidligere og vært så fornøyd med jordmødrene jeg har møtt på. Denne gangen har det vært litt mer krevende.
Denne gangen har jeg et risikosvangerskap, fordi baby er litt under gjennomsnittet og jeg har høy puls, og går på medisiner pga det. Medisinene jeg går på kan påvirke vekst og jeg er utsatt for for tidlig fødsel. Min siste fødsel var også en styrtfødsel. Gikk fra 3-10cm på halvannen time. Var dog heldigvis allerede på sykehuset og alt gikk fint.
Natt til torsdag fikk jeg plutselig uregelmessige rier. Etter noen timer gikk de over til å bli regelmessige. Jeg ringte derfor inn til føden og ble bedt om å komme inn med en gang. Ble tatt i mot på føden kl 5 av en hyggelig jordmor og tildelt et rom. Fikk beskjed om at siden jeg var over 34 uker, ville de ikke gjøre noe for å stoppe fødselen og straks var jeg inne i uke 35, da er også baby ferdigutviklet. Hun sjekket livmorhalsen og åpning - 2 cm men fortsatt litt desentrert livmorhals. Etter ett par timer sjekket hun igjen og da var vi på 3 cm og livmorhalsen var sentrert, myk og enkel å komme til. Det var straks tid for vaktskifte og inn kom en ny jordmor og de tok rapport inne på fødestuen sammen med meg. Merket straks at kjemien med den nye jordmoren var veldig annerledes. Hun var ikke så veldig kommunikativ og svarte ofte «mMm» på ting jeg sa. Hun tilkalte en de nyfødtintensiven for å informere meg om forløpet og hvordan de håndterer premature fødsler. Underveis i samtalen hadde jeg rier og under en rie begynte min jordmor å spørre hvor sykepleieren hadde kjøpt skoene sine, hvilket merke det var og type. Hun var heller ikke ferdig å snakke om skoene da rien min var over. Jeg husker at jeg synes dette var skikkelig ubehagelig, men tenkte «Jaja.. det er ikke så farlig». Etter hvert kjente jeg meg så sliten at jeg spurte etter noe drikke og frokost. Det fikk jeg etter å vært på føden i 6 timer.. mat og drikke er ikke noe man automatisk tenker på når man har rier, så jeg synes det er rart at jordmoren ikke fulgte opp dette. Jordmoren tok en ny sjekk på livmorhalsen og da reagerte hun plutselig med å si «Oi… oi, oi, oi….» med et kjempealvorlig ansiktsuttrykk. Jeg ble stresset og skjønte ingenting og spurte henne hva som var galt. Da sier hun «nei, her er det ikke 3 cm, men mer 2. Du har ikke en sentrert livmorhals, den er hard og babyens hode er langt unna. Og da spurte jeg om det var mulig at åpningen kunne «krympe» igjen. Hun svarte bare «jeg vet det jeg vet og sånn er nå situasjonen blitt.» Jeg følte meg som en kjempestor skuffelse og følte at jeg stadig måtte motivere jordmoren og ikke hun meg under riene.
Det ble igjen et vaktskifte på ettermiddagen og inn kom det en helt fantastisk dame. Trygg, varm, raus og ikke minst motiverende. Hun tok en ny sjekk og sa jeg var 3-4cm og at det mest sannsynlig ble fødsel i dag. Hun betrygget meg hele veien, ga oss masse informasjon, sørget for at jeg hadde det komfortabelt, osv - altså en drøm av en jordmor. Jeg hadde tidlig gitt beskjed om at jeg ønsket å vente så lenge som mulig med epidural for jeg var redd dette kunne henne riene, slik det hadde skjedd ved mine to tidligere fødsler. Jeg hadde holdt på i over 14 timer uten pause og jordmor foreslo at vi skulle se på alternativer til smertestillende, slik at jeg kunne få sove og hentet inn krefter. Hun snakket med overlegen og de var enige om at epidural var det bedte alternativet for meg og at jeg var kommet såpass langt i graviditeten at baby veide nok og vi skulle fortsette fødselen selv om det var slik at epiduralen hemmet riene.
Jeg fikk epidural, fikk spist og bedt om å slappe av i noen timer. Da var det blitt kveld og tid for et nytt vaktskifte. Jordmor sa hun hadde informert neste jordmor om alt og at de setter igang igjen etter at jeg får hvilt. Vi ble flyttet på et mindre rom uten noe plass til å gå. I naborommet (skyvedør i mellom) hørte vi en stakkars dame i skrik og smerte hele natten. Jordmoren min var svært opptatt med 2 andre fødsler så hun sendte 2. hver time inn noen som skulle kateterisere meg. Det var 4 forskjellige personer innom den natten. Jordmor var innom én gang i begynnelsen av vakten og da lå pulsen min på 130-150 og blodtrykket på 84/60. Jeg ventet på at noe skulle skje snart, for nå hadde jeg jo hvilt nok? Samtidig ville jeg ikke forstyrre jordmor med noe som kunne vente. Hun hadde aktive fødsler og kapasiteten var helt sprengt. Kl 7 kom hun inn for å ta en ny ctg. Da oppdaget hun også at veneflonen min ikke fungerte. Hun fikk en annen jordmor til å komme å sette inn en ny veneflon og sa hun skulle komme tilbake til meg straks. Det skjedde aldri.. det ble igjen et nytt vaktskifte på morningen, men nå kom aldri jordmoren inn - eller noen andre forsovet. Kl 9:30 tilkalte jeg noen og først da kom jordmor .. til min store frykt var det hun som jeg hadde hatt så dårlig kjemi med. Jeg spurte om litt frokost og om hun kunne forklare veien videre. Hun sa hun skulle be en annen ordne frokost og så komme inn når hun ble ferdig med noe. Etter 30 minutter kom det en annen jordmor som skulle sjekke åpningen - den var fortsatt 3-4 men livmorhalsen var desentrert igjen. Hun koblet meg av epiduralen og sa at jeg mest sannsynlig blir sendt hjem om det ikke kommer noen flere rier. Vi ble veldig overrasket for dette var en helt annen beskjed enn hva vi hadde fått tidligere og jeg følte at alt arbeidet som var lagt ned var forgjeves. Vi tilkalte vår egen jordmor som også tok med seg en annen lege. Jeg uttrykte at jeg synes dette var fryktelig tungt, da de bare kunne gitt meg riehemmende istedenfor at jeg har gått med rier i så mange timer for ingenting! Jeg fikk hverken hjelp til å komme i gang igjen eller noe som kunne stoppe riene. Der stod jeg med uregelmessige rier, uten noen form for forståelse eller hjelp. Husker jeg til og med spurte om jeg kunne gå på do og da presterer hun siste jordmoren med å si «du var på do for 30 minutter siden. Tviler på at du må det. Det er kroppen som lurer deg». Ettersom jeg var dehydrert hadde jeg også blitt forstoppet pg jeg spurte om jeg kunne få klyx. Det kunne de heller ikke, for det kunne fremskynde fødselen. Kjente meg helt matt og låst på dette tidspunktet.
Ble etter hvert flyttet på observasjonsposten. Fikk heldigvis et enerom siden jeg fortsatt hadde rier og var så sliten. Samboer fikk være på obs-posten til 21, som er normal praksis.
Dagen etter hadde det ikke skjedd noen endring og jeg spurte derfor om jeg kunne dra hjem. Det kunne jeg, men de måtte ta en ny sjekk igjen. Da de sjekket sa jordmors at livmorhalsen var sentrert og at legen hadde besluttet at jeg skulle bli. Jeg tenkte «endelig.. nå jobber kroppen i riktig retning igjen». Det gikk en time og jordmor og en assistent kommer inn og sier jeg må flytte. Jeg skjønte ingenting. De begynte å sette tingene mine på en tralle og sa vi skulle til gyn-posten. Jeg spurte om besøkstidene der og det visste hun ikke noe om, men at jeg fortsatt tilhørte føden. Pga sprengt kapasitet måtte de flytte på pasienter. På gyn har de ingen jordmødre og ingen regelmessige undersøkelser. I det jeg kommer inn på gynposten og spør sykepleieren der hva besøkstidene er, så sier hun 1 time om dagen. Jeg sa jeg tilhørte føden, men kun var her midlertidig og hadde rier og ville gjerne ha mannen min her. Det kunne hun ikke ta hensyn til , alt var likt for alle her. Jeg kjente tårene presset på og følte meg veldig isolert og sa da til sykepleieren at jeg heller kunne dra hjem. Hun ringte tilbake til føden og ga beskjed om at jeg ikke ønsket å være der. Da ba føden meg komme å skrive under et papir hvor jeg frigjør sykehuset fra ansvaret og at jeg tar risikoen på egenhånd. Dette ville jeg selvsagt ikke gjøre uten å konsultere med mannen min. Med rier, gråt og masse bagasje står sykepleieren over meg og sier «du må ringe nå. Vi må ha beskjed nå!» Jeg ringer mannen og klarer så vidt å få noen ord ut av munnen fordi jeg gråter hysterisk. Både av smerter og av å være en kasteball i norsk helsevesen. Han reiser rett bort og henter meg på gyn-avdelingen og vi går bort til observasjonposten. Der diskuterer han med legen og legen ber oss gjentatte ganger om å bli, men at vi ikke har plass på posten. Jeg sa til legen at jeg synes var ekstremt krevende og at jeg fortsatt har rier, men ikke får lov til å ha mannen min tilstede. Måtte jeg gjennom dette alene? Jeg var på 3. døgnet uten søvn, vært på føden, hatt regelmessige og uregelmessige rier. Jeg ville bare hjem om de ikke kunne gjøre noe for meg. Hun snakket med en annen sykepleier på gynposten som ga beskjed om at jeg kun e ha mannen min der til kl 18. Jeg bestemte meg for å bli igjen .. mannen min hentet barna våre så vi kunne være sammen i noen timer. Vi var nede i gangen for der var jo ikke tillat med annen besøk. I det barna og mannen må reise hjem så ringer føde-obersvasjonsposten meg oG spør om jeg kan komme opp for en samtale med legen. Vi drar opp og der forteller legen at de er enige om at jeg skal få reise hjem. Det var ingen grunn til å holde meg igjen uten en plan. Fødselen kunne starte om en time eller 2 uker, og det var lite hensiktsmessig å holde meg igjen.
Jeg vet ikke om noen har vært i en lignende situasjon nå eller tidligere, men jeg kjenner jeg gruer meg veldig til å gå i fødsel. Hele opplevelsen har vært traumatiserende og jeg håper den lille vil holde seg inne i magen til termin.
Per i dag har jeg fortsatt rier, men de er helt uregelmessige og har ulik styrke. Slimproppen gikk for flere dager siden. Har hatt nedpress lenge og er kvalm fra tid til en annen.
Denne gangen har jeg et risikosvangerskap, fordi baby er litt under gjennomsnittet og jeg har høy puls, og går på medisiner pga det. Medisinene jeg går på kan påvirke vekst og jeg er utsatt for for tidlig fødsel. Min siste fødsel var også en styrtfødsel. Gikk fra 3-10cm på halvannen time. Var dog heldigvis allerede på sykehuset og alt gikk fint.
Natt til torsdag fikk jeg plutselig uregelmessige rier. Etter noen timer gikk de over til å bli regelmessige. Jeg ringte derfor inn til føden og ble bedt om å komme inn med en gang. Ble tatt i mot på føden kl 5 av en hyggelig jordmor og tildelt et rom. Fikk beskjed om at siden jeg var over 34 uker, ville de ikke gjøre noe for å stoppe fødselen og straks var jeg inne i uke 35, da er også baby ferdigutviklet. Hun sjekket livmorhalsen og åpning - 2 cm men fortsatt litt desentrert livmorhals. Etter ett par timer sjekket hun igjen og da var vi på 3 cm og livmorhalsen var sentrert, myk og enkel å komme til. Det var straks tid for vaktskifte og inn kom en ny jordmor og de tok rapport inne på fødestuen sammen med meg. Merket straks at kjemien med den nye jordmoren var veldig annerledes. Hun var ikke så veldig kommunikativ og svarte ofte «mMm» på ting jeg sa. Hun tilkalte en de nyfødtintensiven for å informere meg om forløpet og hvordan de håndterer premature fødsler. Underveis i samtalen hadde jeg rier og under en rie begynte min jordmor å spørre hvor sykepleieren hadde kjøpt skoene sine, hvilket merke det var og type. Hun var heller ikke ferdig å snakke om skoene da rien min var over. Jeg husker at jeg synes dette var skikkelig ubehagelig, men tenkte «Jaja.. det er ikke så farlig». Etter hvert kjente jeg meg så sliten at jeg spurte etter noe drikke og frokost. Det fikk jeg etter å vært på føden i 6 timer.. mat og drikke er ikke noe man automatisk tenker på når man har rier, så jeg synes det er rart at jordmoren ikke fulgte opp dette. Jordmoren tok en ny sjekk på livmorhalsen og da reagerte hun plutselig med å si «Oi… oi, oi, oi….» med et kjempealvorlig ansiktsuttrykk. Jeg ble stresset og skjønte ingenting og spurte henne hva som var galt. Da sier hun «nei, her er det ikke 3 cm, men mer 2. Du har ikke en sentrert livmorhals, den er hard og babyens hode er langt unna. Og da spurte jeg om det var mulig at åpningen kunne «krympe» igjen. Hun svarte bare «jeg vet det jeg vet og sånn er nå situasjonen blitt.» Jeg følte meg som en kjempestor skuffelse og følte at jeg stadig måtte motivere jordmoren og ikke hun meg under riene.
Det ble igjen et vaktskifte på ettermiddagen og inn kom det en helt fantastisk dame. Trygg, varm, raus og ikke minst motiverende. Hun tok en ny sjekk og sa jeg var 3-4cm og at det mest sannsynlig ble fødsel i dag. Hun betrygget meg hele veien, ga oss masse informasjon, sørget for at jeg hadde det komfortabelt, osv - altså en drøm av en jordmor. Jeg hadde tidlig gitt beskjed om at jeg ønsket å vente så lenge som mulig med epidural for jeg var redd dette kunne henne riene, slik det hadde skjedd ved mine to tidligere fødsler. Jeg hadde holdt på i over 14 timer uten pause og jordmor foreslo at vi skulle se på alternativer til smertestillende, slik at jeg kunne få sove og hentet inn krefter. Hun snakket med overlegen og de var enige om at epidural var det bedte alternativet for meg og at jeg var kommet såpass langt i graviditeten at baby veide nok og vi skulle fortsette fødselen selv om det var slik at epiduralen hemmet riene.
Jeg fikk epidural, fikk spist og bedt om å slappe av i noen timer. Da var det blitt kveld og tid for et nytt vaktskifte. Jordmor sa hun hadde informert neste jordmor om alt og at de setter igang igjen etter at jeg får hvilt. Vi ble flyttet på et mindre rom uten noe plass til å gå. I naborommet (skyvedør i mellom) hørte vi en stakkars dame i skrik og smerte hele natten. Jordmoren min var svært opptatt med 2 andre fødsler så hun sendte 2. hver time inn noen som skulle kateterisere meg. Det var 4 forskjellige personer innom den natten. Jordmor var innom én gang i begynnelsen av vakten og da lå pulsen min på 130-150 og blodtrykket på 84/60. Jeg ventet på at noe skulle skje snart, for nå hadde jeg jo hvilt nok? Samtidig ville jeg ikke forstyrre jordmor med noe som kunne vente. Hun hadde aktive fødsler og kapasiteten var helt sprengt. Kl 7 kom hun inn for å ta en ny ctg. Da oppdaget hun også at veneflonen min ikke fungerte. Hun fikk en annen jordmor til å komme å sette inn en ny veneflon og sa hun skulle komme tilbake til meg straks. Det skjedde aldri.. det ble igjen et nytt vaktskifte på morningen, men nå kom aldri jordmoren inn - eller noen andre forsovet. Kl 9:30 tilkalte jeg noen og først da kom jordmor .. til min store frykt var det hun som jeg hadde hatt så dårlig kjemi med. Jeg spurte om litt frokost og om hun kunne forklare veien videre. Hun sa hun skulle be en annen ordne frokost og så komme inn når hun ble ferdig med noe. Etter 30 minutter kom det en annen jordmor som skulle sjekke åpningen - den var fortsatt 3-4 men livmorhalsen var desentrert igjen. Hun koblet meg av epiduralen og sa at jeg mest sannsynlig blir sendt hjem om det ikke kommer noen flere rier. Vi ble veldig overrasket for dette var en helt annen beskjed enn hva vi hadde fått tidligere og jeg følte at alt arbeidet som var lagt ned var forgjeves. Vi tilkalte vår egen jordmor som også tok med seg en annen lege. Jeg uttrykte at jeg synes dette var fryktelig tungt, da de bare kunne gitt meg riehemmende istedenfor at jeg har gått med rier i så mange timer for ingenting! Jeg fikk hverken hjelp til å komme i gang igjen eller noe som kunne stoppe riene. Der stod jeg med uregelmessige rier, uten noen form for forståelse eller hjelp. Husker jeg til og med spurte om jeg kunne gå på do og da presterer hun siste jordmoren med å si «du var på do for 30 minutter siden. Tviler på at du må det. Det er kroppen som lurer deg». Ettersom jeg var dehydrert hadde jeg også blitt forstoppet pg jeg spurte om jeg kunne få klyx. Det kunne de heller ikke, for det kunne fremskynde fødselen. Kjente meg helt matt og låst på dette tidspunktet.
Ble etter hvert flyttet på observasjonsposten. Fikk heldigvis et enerom siden jeg fortsatt hadde rier og var så sliten. Samboer fikk være på obs-posten til 21, som er normal praksis.
Dagen etter hadde det ikke skjedd noen endring og jeg spurte derfor om jeg kunne dra hjem. Det kunne jeg, men de måtte ta en ny sjekk igjen. Da de sjekket sa jordmors at livmorhalsen var sentrert og at legen hadde besluttet at jeg skulle bli. Jeg tenkte «endelig.. nå jobber kroppen i riktig retning igjen». Det gikk en time og jordmor og en assistent kommer inn og sier jeg må flytte. Jeg skjønte ingenting. De begynte å sette tingene mine på en tralle og sa vi skulle til gyn-posten. Jeg spurte om besøkstidene der og det visste hun ikke noe om, men at jeg fortsatt tilhørte føden. Pga sprengt kapasitet måtte de flytte på pasienter. På gyn har de ingen jordmødre og ingen regelmessige undersøkelser. I det jeg kommer inn på gynposten og spør sykepleieren der hva besøkstidene er, så sier hun 1 time om dagen. Jeg sa jeg tilhørte føden, men kun var her midlertidig og hadde rier og ville gjerne ha mannen min her. Det kunne hun ikke ta hensyn til , alt var likt for alle her. Jeg kjente tårene presset på og følte meg veldig isolert og sa da til sykepleieren at jeg heller kunne dra hjem. Hun ringte tilbake til føden og ga beskjed om at jeg ikke ønsket å være der. Da ba føden meg komme å skrive under et papir hvor jeg frigjør sykehuset fra ansvaret og at jeg tar risikoen på egenhånd. Dette ville jeg selvsagt ikke gjøre uten å konsultere med mannen min. Med rier, gråt og masse bagasje står sykepleieren over meg og sier «du må ringe nå. Vi må ha beskjed nå!» Jeg ringer mannen og klarer så vidt å få noen ord ut av munnen fordi jeg gråter hysterisk. Både av smerter og av å være en kasteball i norsk helsevesen. Han reiser rett bort og henter meg på gyn-avdelingen og vi går bort til observasjonposten. Der diskuterer han med legen og legen ber oss gjentatte ganger om å bli, men at vi ikke har plass på posten. Jeg sa til legen at jeg synes var ekstremt krevende og at jeg fortsatt har rier, men ikke får lov til å ha mannen min tilstede. Måtte jeg gjennom dette alene? Jeg var på 3. døgnet uten søvn, vært på føden, hatt regelmessige og uregelmessige rier. Jeg ville bare hjem om de ikke kunne gjøre noe for meg. Hun snakket med en annen sykepleier på gynposten som ga beskjed om at jeg kun e ha mannen min der til kl 18. Jeg bestemte meg for å bli igjen .. mannen min hentet barna våre så vi kunne være sammen i noen timer. Vi var nede i gangen for der var jo ikke tillat med annen besøk. I det barna og mannen må reise hjem så ringer føde-obersvasjonsposten meg oG spør om jeg kan komme opp for en samtale med legen. Vi drar opp og der forteller legen at de er enige om at jeg skal få reise hjem. Det var ingen grunn til å holde meg igjen uten en plan. Fødselen kunne starte om en time eller 2 uker, og det var lite hensiktsmessig å holde meg igjen.
Jeg vet ikke om noen har vært i en lignende situasjon nå eller tidligere, men jeg kjenner jeg gruer meg veldig til å gå i fødsel. Hele opplevelsen har vært traumatiserende og jeg håper den lille vil holde seg inne i magen til termin.
Per i dag har jeg fortsatt rier, men de er helt uregelmessige og har ulik styrke. Slimproppen gikk for flere dager siden. Har hatt nedpress lenge og er kvalm fra tid til en annen.
God morgen!
Hatt det jeg antar er rier nederst i magen med varighet ca 1 min et par ganger i timen gjennom hele natten - har fått sove mellom slagene. Forrige gang satt riene i rumpa og opplevelsen av en helt annen! Glad det ikke utviklet seg noe mer i løpet av natten. Nå er det på tide å stå opp å organisere litt gitt! Ikke helt klar for dette siden det er to uker til termin. Hehe. Men spennende er det <3
Hatt det jeg antar er rier nederst i magen med varighet ca 1 min et par ganger i timen gjennom hele natten - har fått sove mellom slagene. Forrige gang satt riene i rumpa og opplevelsen av en helt annen! Glad det ikke utviklet seg noe mer i løpet av natten. Nå er det på tide å stå opp å organisere litt gitt! Ikke helt klar for dette siden det er to uker til termin. Hehe. Men spennende er det <3
Last edited:
Så spennende! Hvor langt er du på vei nå?
Er 38+5 i dag. Ser kanskje ut som det har roet seg nå etter jeg sto opp - blir en spennende dag <3Så spennende! Hvor langt er du på vei nå?
Og der kom det litt blod! Its on <3
Lykke til!
Jeg er helt satt ut. Jeg har ikke fødet før, men dette høres ut som et mareritt. Kan du forhøre deg med jordmoren din om dette imorgen?
Høres absolutt ut som det er noe som skjer!
Dette var helt forferdelig å lese. Blir både sint og lei meg! Jeg leste forresten for ikke lenge siden om fenomenet at man faktisk kan få mindre åpning av å føle seg utrygg/dårlig ivaretatt osv. Ikke usannsynlig at det er det som har skjedd da hun fryktelige jordmoren kom. Nei, fy søren, jeg blir så opprørt. Det kan ikke være sånn som dette i Norge (eller noe sted, egentlig)
