Bubbly
ønsker meg en liten skatt
Jeg har alltid likt barn, og alltid ønsket meg barn. Dessverre ønsket ikke sambo barn og det ble litt turbulent. Jeg ventet og ventet og 5 år etter vi ble sammen ble han endelig klar for familie.
Vi har prøvd siden januar 2013 og er nå akkurat startet på pp6.
Jeg er veldig klar over at de færreste får til å lage baby på første forsøk, ei heller på andre forsøk. Det jeg ikke var klar over var hvor vondt det var hver gang tanta kom på besøk istedenfor at en liten spire lå inni der.... Hver eneste måned etter el og før ikm venter man i spenning. Man klarer ikke tenke på noe annet enn babyen som kanskje er der. Man holder seg unna alkohol, knasker vitamintabletter og prøver å spise sundt. Men så kommer den tanta gang på gang, måned etter måned. Også tenker man at tiden flyr. Jeg er 28 år, mannen er 30. Vi har bare 12 forsøk i året, 5 av dem er allerede brukt opp. Vil vi klare det i løpet av de neste 7 forsøkene?
Vi må jo treffe el... tenker på det hele tiden også. Jeg må tempe, hver morgen til samme tid. Tisse på pinne, fra dag 13 noen ganger til dag 20... Sjekke slimet... Tafse på tappen... Det er jo uansett ingen logikk i den dumme kroppen min. Traff vi el? Nei, vi må vente 2 (!) hele uker for å se om vi traff og det ble vellykka! Hvorfor må det ta så lang tid?
Jeg har venta i 5 år på at typen skal bli klar, nå må jeg vente på at kroppene våres skal klare å produsere riktig egg, sæd og få dem sammen på riktig tidspunkt og den må klare å holde seg fast.
Hva kan jeg gjøre for å hjelpe? Alle sier man må slappe av... lettere sagt enn gjort. Vitaminer tar jeg. Forrige måned startet jeg å drikke grapefruktjuice.
Det er ikke lett å være prøver. Det tror jeg alle prøvere har til felles. Alle syns det er lenge å vente, alle vil gjøre alt for å få det til å klaffe.
Vel, nå som jeg er kommet nesten halvveis i året har jeg da bestemt meg for å skrive dagbok. Jeg har også bestilt flere el-tester og har også bestilt sædvennlig glidemiddel, håper det hjelper! Håper virkelig det lille mirakler klarer å holde seg fast denne gangen.
Vi har prøvd siden januar 2013 og er nå akkurat startet på pp6.
Jeg er veldig klar over at de færreste får til å lage baby på første forsøk, ei heller på andre forsøk. Det jeg ikke var klar over var hvor vondt det var hver gang tanta kom på besøk istedenfor at en liten spire lå inni der.... Hver eneste måned etter el og før ikm venter man i spenning. Man klarer ikke tenke på noe annet enn babyen som kanskje er der. Man holder seg unna alkohol, knasker vitamintabletter og prøver å spise sundt. Men så kommer den tanta gang på gang, måned etter måned. Også tenker man at tiden flyr. Jeg er 28 år, mannen er 30. Vi har bare 12 forsøk i året, 5 av dem er allerede brukt opp. Vil vi klare det i løpet av de neste 7 forsøkene?
Vi må jo treffe el... tenker på det hele tiden også. Jeg må tempe, hver morgen til samme tid. Tisse på pinne, fra dag 13 noen ganger til dag 20... Sjekke slimet... Tafse på tappen... Det er jo uansett ingen logikk i den dumme kroppen min. Traff vi el? Nei, vi må vente 2 (!) hele uker for å se om vi traff og det ble vellykka! Hvorfor må det ta så lang tid?
Jeg har venta i 5 år på at typen skal bli klar, nå må jeg vente på at kroppene våres skal klare å produsere riktig egg, sæd og få dem sammen på riktig tidspunkt og den må klare å holde seg fast.
Hva kan jeg gjøre for å hjelpe? Alle sier man må slappe av... lettere sagt enn gjort. Vitaminer tar jeg. Forrige måned startet jeg å drikke grapefruktjuice.
Det er ikke lett å være prøver. Det tror jeg alle prøvere har til felles. Alle syns det er lenge å vente, alle vil gjøre alt for å få det til å klaffe.
Vel, nå som jeg er kommet nesten halvveis i året har jeg da bestemt meg for å skrive dagbok. Jeg har også bestilt flere el-tester og har også bestilt sædvennlig glidemiddel, håper det hjelper! Håper virkelig det lille mirakler klarer å holde seg fast denne gangen.