Lenge siden jeg har vært her inne og vil bare si at tiden går så altfor fort. Melvin er snart 8 mnd og verdens herligste. Livet generelt går så fort at jeg blir dårlig inni meg, for ønsker at timene og dagene skal gå mye saktere. Jeg begynner å jobbe igjen den 20 februar og er ikke klar for det i det hele tatt. Ammer fortsatt og Melvin er super avhengig av meg, så spent på hvordan det blir når jeg ikke får dratt hjem for å amme. Jobben er for langt unna til å få tid til desverre. Heldigvis bare i ti uker før jeg skal gå i ulønnet perm i over 3 mnd minst.
Melvin har begynt å sitte idag faktisk, og åler seg rundt. Nærmer seg mer og mer krabbing og er kry som bare det av alt han får til. Lillemann er nysgjerrig, utforskende, målbevisst, glad og lykkelig over det minste. Han ler masse og smilene deles ut til stadig. Søstrene elsker pjokken og han elsker dem. Syns synd på
Min lille skatt som sliter med refluks, så medsiner må til og nå må vi også snart få utredning på matallergier. Mistenker noe mer enn bare refluks, siden fast føde er vanskelig for han med masse magevondt.
Siden jeg fortsatt har to på frys, så syns jeg det er vemodig å kaste dem eller ikke bruke dem, men mannen har ikke vært helt klar for det. Vi har kommet til en enighet at før de skal bli kastet av sykehuset så prøver vi å lykkes med dem. Så i 2019 skal vi gi dem en sjans som gjorde meg overlykkelig! Gode og snille mannen har forstått hvor mye det betyr for meg å få barn og jeg ikke føler meg helt ferdig før jeg har gitt de to eggene en sjans. Så kanskje blir det fire barn eller ikke, tiden vil vise og jeg får en mer indre ro. Ønsket mitt er fire barn, så da får vi se. Føler meg uendelig heldig, for uansett så har faktisk IVF gitt oss to barn.
Ikke gi opp damer! For sjansen ligger der for dere
støtter og forstår følelsene og frustrasjonen dette spillet kan gjøre.
