Starbucks
Forumet er livet
Velkommen til min dagbok
Litt om oss:
Mannen min og jeg møttes på nyåret i 2006. Det må ha vært den kleineste middagsdaten i manns minne. (Laaang historie!)
1 år etter flyttet vi sammen og året etter der, i august 2008, sluttet jeg på prevensjon. Vi tenkte som de fleste andre at vi ville bli gravide når det skjedde som alle andre folk tenker. Vi hadde ingen stor planlegging rundt det å bli gravid.
Året etter forlovet vi oss og året etter der giftet vi oss (2010). Alle rundt oss virket som de tenkte samme tanke. "Når man gifter seg er det jo nærmest en 'plikt' å bli gravid innen et år!".
Heldigvis var det ingen i familien som maste på oss, men venner og kollegaer hadde tydeligvis en veldig interesse i vårt privatliv, og da vi flyttet inn i rekkehus ble maset om at 'nå blir det vel en haug med unger snart??', enda større.
Det enkleste er jo å smile tilbake og si at joda, kanskje senere, men ikke nå.
Da var det 2 år siden jeg sluttet på p-pillen og jeg begynte jo selv å tenke om det kunne være noe galt med en av oss. Mistanken rettet jeg mot meg selv med én gang, men ettet å ha lest andres historier om sykluser som ble satt helt ut av spill etter mange år med pillen, så beroliget jeg meg med at det måtte være det. Jeg hadde jo hatt sykluser som ikke var regelmessig...
Ikke før i 2012 tok jeg motet til meg og sjekket meg på Volvat. Jeg var så redd for at de skulle fortelle meg at jeg ikke kunne få barn, så jeg torde ikke bestille time før. Takket være en venninne som kjeftet på meg og maste til jeg hadde bestilt time.
Jeg fikk påvist PCO (Polycystisk Ovarie) i september 2012, og jeg var utrolig "lettet". Jeg kom hjem med 10.000 spm om hva dette var, og ikke ETT av de klarte jeg å spørre gynokologen om før jeg dro. Jeg fikk med meg et lite hefte, og google ble hyppig brukt
Vi trodde vi endelig hadde funnet ut av det, men det var ikke før i våres at jeg gikk tilbake og begynte på Pergotime. I mellomtiden leverte mannen min en prøve på riksen. Etter 2 mnd på kur og et meget stressende sexliv fikk vi svar på prøven. Det var ikke vits i å fortsette med Pergotime...Kvaliteten var klinisk dårlig. Få og late svømmere var beskjeden. Vi måtte bare komme inn igjen for en samtale om å prøve IVF.
Etter hva som føles som et hav av prøver og samtaler fikk vi endelig et brev i posten om at søknaden var sendt til offentlig prøving. Dette var 1 uke siden, og jeg kjente meg helt varm. Endelig! Nå skal vi få prøve!
Så da er det vel bare å krysse alt vi har.
I mellomtiden har 6 av mine venninner blitt gravide og født barn. Jeg er overlykkelig på deres vegne, men hver gang føles likevel som et slag i bakhodet og man går fullstendig i kjelleren. Selvfølgelig når ingen andre ser. Man kan jo ikke vise sånt offentlig.... Det er jo tross alt sånn samfunnet er...
Men men. Jeg ser lyst på fremtiden, og i morgen sender vi også inn søknad til IVF-klinikken og Fertilitetssenteret
KRYSS FINGRENE!
Litt om oss:
Mannen min og jeg møttes på nyåret i 2006. Det må ha vært den kleineste middagsdaten i manns minne. (Laaang historie!)
1 år etter flyttet vi sammen og året etter der, i august 2008, sluttet jeg på prevensjon. Vi tenkte som de fleste andre at vi ville bli gravide når det skjedde som alle andre folk tenker. Vi hadde ingen stor planlegging rundt det å bli gravid.
Året etter forlovet vi oss og året etter der giftet vi oss (2010). Alle rundt oss virket som de tenkte samme tanke. "Når man gifter seg er det jo nærmest en 'plikt' å bli gravid innen et år!".
Heldigvis var det ingen i familien som maste på oss, men venner og kollegaer hadde tydeligvis en veldig interesse i vårt privatliv, og da vi flyttet inn i rekkehus ble maset om at 'nå blir det vel en haug med unger snart??', enda større.
Det enkleste er jo å smile tilbake og si at joda, kanskje senere, men ikke nå.
Da var det 2 år siden jeg sluttet på p-pillen og jeg begynte jo selv å tenke om det kunne være noe galt med en av oss. Mistanken rettet jeg mot meg selv med én gang, men ettet å ha lest andres historier om sykluser som ble satt helt ut av spill etter mange år med pillen, så beroliget jeg meg med at det måtte være det. Jeg hadde jo hatt sykluser som ikke var regelmessig...
Ikke før i 2012 tok jeg motet til meg og sjekket meg på Volvat. Jeg var så redd for at de skulle fortelle meg at jeg ikke kunne få barn, så jeg torde ikke bestille time før. Takket være en venninne som kjeftet på meg og maste til jeg hadde bestilt time.
Jeg fikk påvist PCO (Polycystisk Ovarie) i september 2012, og jeg var utrolig "lettet". Jeg kom hjem med 10.000 spm om hva dette var, og ikke ETT av de klarte jeg å spørre gynokologen om før jeg dro. Jeg fikk med meg et lite hefte, og google ble hyppig brukt
Vi trodde vi endelig hadde funnet ut av det, men det var ikke før i våres at jeg gikk tilbake og begynte på Pergotime. I mellomtiden leverte mannen min en prøve på riksen. Etter 2 mnd på kur og et meget stressende sexliv fikk vi svar på prøven. Det var ikke vits i å fortsette med Pergotime...Kvaliteten var klinisk dårlig. Få og late svømmere var beskjeden. Vi måtte bare komme inn igjen for en samtale om å prøve IVF.
Etter hva som føles som et hav av prøver og samtaler fikk vi endelig et brev i posten om at søknaden var sendt til offentlig prøving. Dette var 1 uke siden, og jeg kjente meg helt varm. Endelig! Nå skal vi få prøve!
Så da er det vel bare å krysse alt vi har.
I mellomtiden har 6 av mine venninner blitt gravide og født barn. Jeg er overlykkelig på deres vegne, men hver gang føles likevel som et slag i bakhodet og man går fullstendig i kjelleren. Selvfølgelig når ingen andre ser. Man kan jo ikke vise sånt offentlig.... Det er jo tross alt sånn samfunnet er...
Men men. Jeg ser lyst på fremtiden, og i morgen sender vi også inn søknad til IVF-klinikken og Fertilitetssenteret
KRYSS FINGRENE!
Last edited:
