Klagetråd

[Minefine]

Klager over konstant hodeverk i flere uker i strekk nå. Trykkende bankene vert i hele hode. Presser ned alt jeg klarer av væske og mat, men blir bare kvalm. Så sliten og lei. Skal til legen på tirsdag og håper kan har noe råd å komme med. Slet ikke med det i de 2 andre svangerskapene.

 

[Vintermamsen]

Har vært igjennom 1 ufrivillig abort, deretter fått et friskt barn, og etter det hatt to selvvalgte aborter. Er nå gravid igjen, og er så utrolig bekymret for at vi ikke skal få et friskt barn denne gangen. Jeg tenker mye på de to abortene, men det var flere grunner til at det ble som det ble, men tanken på at det sikkert var to helt friske barn, tærer på meg, og tanken på at det skal være noe galt med den lille jeg har i magen nå, klarer jeg ikke legge på hylla. Karma tenker jeg. Kan det virkelig gå så bra at vi skal få et friskt barn nå, etter å ha tatt to aborter?
Føler ikke jeg kan snakke om dette med jordmor, da jeg føler at hun kanskje er litt dømmende. Ikke fikk jeg tidlig UL i uke 11-14 som kan sansynliggjøre sjansen for å se avvik ifht trisomi... Jeg hadde tul i uke 10, og da så alt fint ut. Men jeg er så bekymret, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Har OUL om 3 uker, og da får jeg se om det er noe liv i magen (har ikke kjent noe liv enda). Men likevel, med tanke på trisomi, så er det ikke alltid dette oppdages på oul... Føler meg helt hjelpesløs...

 

[LilleTrilleKrusPersille]

Off dette er nok en utrolig vond situasjon
Vi har også mine/dine og snart våre barn. Hans sønn er her 30% og min er her 70%. Vi (foreldre) har alltid hatt en veldig klar og tydelig holdning om hvordan vi skal ha det i vårt hjem og en slik utfrysning som du prater om hadde vært uakseptabel både fra min og min samboer sin side.
Jeg hadde forventet at samboer hadde satt seg ned og pratet med sønnen sin dersom han viste slik oppførsel, gjerne med meg til stede også. Kommer jo litt ann på om det jadde skjedd før eller etter at sønnen fant ut at vi venter barn nr 2. Kan jo være 1000 grunner til at det har blitt slik, men å la det gå uten konsekvenser er jo ikke greit en plass. Da hadde jeg og grått ved hver minste anledning. Håper du kan få litt støtte av din mann og at dere får ordnet opp i sønnens problem med deg
sender en klem på veien!

Tusen takk!!
Får støtte, men føler bare til en hvis grad. Samboer ser hvor mye det sårer meg og går inn på meg. Det er likevel ikke prioritert, da det er andre "issues" med samme sønn som må hanskes med samtidig, og jeg prøver å hjelpe og vise dem begge to at jeg er der for å hjelpe og bryr meg- tror jeg bare gjør vondt verre. Hvilket sårer enda mer, for jeg vet ikke lengre min arme råd. Jeg har ikke så mange å prate med om dette fordi de aller fleste jeg kjenner er i et tradisjonelt forhold og jeg ser på dem at de ikke forstår hva jeg prøver å formidle. (de mener selvsagt ikke noe vondt, men det gjør det veldig vanskelig å lufte mine problemer og synspunkter fordi en vanlig holdning der er at "min situasjon er helt utenkelig og derfor vanskelig å gi råd"...

Det er helt forferdelig å si dette, men jeg gruer meg til hver gang ungene skal være her nå, fordi jeg vet at det kommer til å ende opp med at jeg og eldste mann går i tottene på hverandre. (han liker ikke å få beskjeder og blir helt tullete hvilket ekslaerer fordi og jeg er veldig klar på hvordan jeg vil ha det i mitt hjem og lar meg ikke pille på nesen så lett. Samboer er tolmodigheten selv når det kommer til å mas, advarsler osv, og det har ikke jeg og etter graviditeten har det ikke blitt bedre. Jeg prøver så godt jeg kan å svelge kamel etter kamel for å ikke være den slemme/strenge og samboer blir helt gal av at jeg går via han når jeg mener det er nok, som selsvagt er 2 timer tidligere enn hva han mener er innafor...jeg jobber intenst med meg selv for å ikke være den slemme/strenge og det ender med at jeg må ned i vaskekjelleren eller låse meg inn på badet for å roe meg ned. Hvilket selvsagt går utover de to andre barna i flokken også.

Jeg sliter også med nå, om det som jeg beskriver over er bare min skyld. Jeg mener ikke da, siden han er stor nok til å forstå det som blir sagt til han, men det er nett som det bare siver rett inn det ene øret og rett ut det andre. Svarer frekt og nekter å lye, det er en holdning jeg ikke aksepterer. Samboer tar over kampen, men 30 min etterpå sitter de og ler og spiller tvspill sammen som om ingenting har skjedd og ikke en eneste konsekvens har blitt gjennomført. Tar dette opp med samboer etterpå, da er jeg den fæle som ikke kan la ting gå...

Mente selv før graviditet at jeg hadde god selvinnsikt og har jenket på husregler kraftig, og prøver å være den kjekke også, med dessert til kvelds, små overraskelser ila dagen osv osv, men det er alltid faren som får den positive oppmerksomheten selv om de ser at det er jeg som har stelt istand.
Men folkens, helt ærlig, er dette rablingen til en hormonbombe og jeg må ta meg sammen eller kan dette være en grunn til at jeg er konstant sliten og vondt i nakken grunnet stress?

 

[Streken 2021]

Tusen takk!!
Får støtte, men føler bare til en hvis grad. Samboer ser hvor mye det sårer meg og går inn på meg. Det er likevel ikke prioritert, da det er andre "issues" med samme sønn som må hanskes med samtidig, og jeg prøver å hjelpe og vise dem begge to at jeg er der for å hjelpe og bryr meg- tror jeg bare gjør vondt verre. Hvilket sårer enda mer, for jeg vet ikke lengre min arme råd. Jeg har ikke så mange å prate med om dette fordi de aller fleste jeg kjenner er i et tradisjonelt forhold og jeg ser på dem at de ikke forstår hva jeg prøver å formidle. (de mener selvsagt ikke noe vondt, men det gjør det veldig vanskelig å lufte mine problemer og synspunkter fordi en vanlig holdning der er at "min situasjon er helt utenkelig og derfor vanskelig å gi råd"...

Det er helt forferdelig å si dette, men jeg gruer meg til hver gang ungene skal være her nå, fordi jeg vet at det kommer til å ende opp med at jeg og eldste mann går i tottene på hverandre. (han liker ikke å få beskjeder og blir helt tullete hvilket ekslaerer fordi og jeg er veldig klar på hvordan jeg vil ha det i mitt hjem og lar meg ikke pille på nesen så lett. Samboer er tolmodigheten selv når det kommer til å mas, advarsler osv, og det har ikke jeg og etter graviditeten har det ikke blitt bedre. Jeg prøver så godt jeg kan å svelge kamel etter kamel for å ikke være den slemme/strenge og samboer blir helt gal av at jeg går via han når jeg mener det er nok, som selsvagt er 2 timer tidligere enn hva han mener er innafor...jeg jobber intenst med meg selv for å ikke være den slemme/strenge og det ender med at jeg må ned i vaskekjelleren eller låse meg inn på badet for å roe meg ned. Hvilket selvsagt går utover de to andre barna i flokken også.

Jeg sliter også med nå, om det som jeg beskriver over er bare min skyld. Jeg mener ikke da, siden han er stor nok til å forstå det som blir sagt til han, men det er nett som det bare siver rett inn det ene øret og rett ut det andre. Svarer frekt og nekter å lye, det er en holdning jeg ikke aksepterer. Samboer tar over kampen, men 30 min etterpå sitter de og ler og spiller tvspill sammen som om ingenting har skjedd og ikke en eneste konsekvens har blitt gjennomført. Tar dette opp med samboer etterpå, da er jeg den fæle som ikke kan la ting gå...

Mente selv før graviditet at jeg hadde god selvinnsikt og har jenket på husregler kraftig, og prøver å være den kjekke også, med dessert til kvelds, små overraskelser ila dagen osv osv, men det er alltid faren som får den positive oppmerksomheten selv om de ser at det er jeg som har stelt istand.
Men folkens, helt ærlig, er dette rablingen til en hormonbombe og jeg må ta meg sammen eller kan dette være en grunn til at jeg er konstant sliten og vondt i nakken grunnet stress?

Min helt ærlige mening er at du og din mann må komme på samme bølgelengde når det kommer til å oppdra barn så er det mange veier å gå, men begge foreldrene (eller de voksne som bor under samme tak) bør jo ha samme eller tilnærmet lik strategi i oppdragelsen
Synes det er fryktelig trist å høre hvordan du har det, for hadde det vært her i huset så hadde vi sannsynligvis ikke vært sammen den dag i dag. Det er jo skrekkelig vanskelig å være helt bastant i det man sier siden jeg ikke kjenner deg og din situasjon. Hormoner bidrar jo ikke til noe konstruktivt, en overreagerer ofte og tåler gjerne mindre, men det at din mann ikke backer deg opp høres skikkelig kjipt ut!

 

[Streken 2021]

Har vært igjennom 1 ufrivillig abort, deretter fått et friskt barn, og etter det hatt to selvvalgte aborter. Er nå gravid igjen, og er så utrolig bekymret for at vi ikke skal få et friskt barn denne gangen. Jeg tenker mye på de to abortene, men det var flere grunner til at det ble som det ble, men tanken på at det sikkert var to helt friske barn, tærer på meg, og tanken på at det skal være noe galt med den lille jeg har i magen nå, klarer jeg ikke legge på hylla. Karma tenker jeg. Kan det virkelig gå så bra at vi skal få et friskt barn nå, etter å ha tatt to aborter?
Føler ikke jeg kan snakke om dette med jordmor, da jeg føler at hun kanskje er litt dømmende. Ikke fikk jeg tidlig UL i uke 11-14 som kan sansynliggjøre sjansen for å se avvik ifht trisomi... Jeg hadde tul i uke 10, og da så alt fint ut. Men jeg er så bekymret, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Har OUL om 3 uker, og da får jeg se om det er noe liv i magen (har ikke kjent noe liv enda). Men likevel, med tanke på trisomi, så er det ikke alltid dette oppdages på oul... Føler meg helt hjelpesløs...

Har du noen grunn til å misstenke trisomi?

 

[Vaffelrøre]

.

 

[Streken 2021]

Off, må klage over hormoner jeg.
Guttungen på 3,5 har begynt med økenavn og slik. Her i huset er det 0 toleranse på stygge økenavn og i dag ble kveldsmaten brutt og det bar rett i seng etter han fikk tilsnakk på dette første gangen. Det ender jo selvfølgelig i gråt og trasig stemning og jeg begynner selv å grine fordi jeg får vondt av han, samtidig som det er viktig at dette sitter like godt som at vi ikke slår /sparker/biter / kaster ting på andre.
*hjertesukk*

 

[Vintermamsen]

Har du noen grunn til å misstenke trisomi?

Nei

 

[Streken 2021]

Nei

Da synes jeg at du skal prøve å legge bekymringen din bak deg vet det er tilnærmet umulig altså! Jeg gikk hele mitt første svangerskap og var livredd for at det skulle være noe galt med babyen min.
Dette svangerskapet går det litt i bølger, noe jeg tror er litt mer normalt?
Du tror ikke det er verdt forsøket å prate med jordmor ang dine to tidligere aborter? Selv om det er selvvalgte så gjør jo alle aborter noe med psyken spesielt ved neste svangerskap.
Leser at du synes hun virker kald, men kanskje du tok feil? Eventuelt om du kan prate med noen andre ang det, for det er ikke noe godt å gå rundt å være så redd og det virker ikke som om du tror du blir beroliget av OUL.

 

[Vintermamsen]

Da synes jeg at du skal prøve å legge bekymringen din bak deg vet det er tilnærmet umulig altså! Jeg gikk hele mitt første svangerskap og var livredd for at det skulle være noe galt med babyen min.
Dette svangerskapet går det litt i bølger, noe jeg tror er litt mer normalt?
Du tror ikke det er verdt forsøket å prate med jordmor ang dine to tidligere aborter? Selv om det er selvvalgte så gjør jo alle aborter noe med psyken spesielt ved neste svangerskap.
Leser at du synes hun virker kald, men kanskje du tok feil? Eventuelt om du kan prate med noen andre ang det, for det er ikke noe godt å gå rundt å være så redd og det virker ikke som om du tror du blir beroliget av OUL.

Ja må kanskje bare prate med henne om det, men samtidig er jeg en person som ikke lar meg berolige av ord, jeg må ha bevis.... Så vet ikke egentlig om det vil hjelpe, men kan jo forsøke. Tror at jeg blir ligg roligere hvis alt er normalf på OUL, selv om bekymringen vil være der helt til fødsel....

 

[An.]

18 uker imorgen og går fortsatt rundt og brekker meg