Åh, klage...
Har utrolig mye å være takknemlig og glad for
Men akkurat nå føler jeg at jeg har uendelig mye å klage på også!! Hvor skal jeg begynne....?
Først og fremst kan jeg klage på at sambo reiser i natt og blir borte til onsdag kveld, men er jobb så kan liksom ikke nekte han det. Oppå det hele så skal han bare såvidt være hjemme natt til torsdag fordi han skal opp før oss da og, og skal på styremøte med jobben og blir borte helt til sent på kvelden igjen! Dvs at jeg er alene hjemme til og med fredag. Greit nok, sånn bortsett fra at det er to jenter her som skal ordnes med OG jeg er høygravid!!!
Frøkna på snart 4 har jeg veldig mye alene og det er greit nok. Men sambo har en datter på 9 som krever en del og hun skal være her neste uke (har henne 50%). Har en god relasjon til jenta, så sånn sett er det ikke noe problem! Men hun er masete, slem mot søsteren sin, lekser er et mareritt og hun er bare et krevende barn!
Og ja, det er kun en uke igjen når sambo er borte og så er jeg like langt på vei som jeg var da kommende storesøster ble født! Og om jeg går i fødsel når jeg nå er alene med begge jentene så aner jeg ikke hva jeg skal gjøre... Har ingen familie i nærheten og i grunnen ingen som det er naturlig å be om hjelp! :-(
En siste klage er at når mannen ENDELIG kommer hjem på torsdag kveld og kan slappe av så byr neste dag på tidenes stressfaktor, nemlig svigermonster....! Min svigermor og jeg går absolutt ikke over ens, noe som bare blir værre og værre... Vi takler virkelig ikke hverandre!!! Hun bor i utlandet, men kommer til Norge heeele tiden og blir alltid her i en mnd av gangen :-( Hun bor heldigvis ikke hos oss, men hun har leilighet i gåavstand fra oss og forventer å komme innom hver dag... Denne gangen har hun bestilt seg tur hit og skal bli her i to hele fuckings måneder!!!!
Jeg synes så synd på meg selv at jeg tror jeg kommer til å gå i spontan fødsel bare av stresset :'( Dagens sukk fra meg........