Naboen har ivf tvillinger så hun var god å snakke med når vi holdt på med forsøkene i fjor. Har også ei i familien som fikk barn mens de ventet på forsamtalen til ivf - hun har hatt stor forståelse for vår situasjon.
Kjenner dere mange i samme situasjon?
- Trådstarter Poppi
- Opprettet
Ja - er det ikke det ene så er det det andreKjære vene
Ganske store kontraster!
Kjenner/vet om fire par som har barn ved hjelp av IVF pga infertilitetsproblematikk. Ingen av dem jeg kjenner nært og kan snakke mye med om dette, men alle disse vet at sønnen vår er unnfanget ved IVF.
Hun ene opplever jeg at egentlig har en helt annen tilnærming til hele greia enn meg. De prøvde på egenhånd i 1,5 år, så ble de utredet og hun hadde endometriose og ellers ingenting spesielt med noen av dem. Så lyktes de på første forsøk etter vanlig kø selvsagt. Vi var gravide samtidig, så jeg var litt "gira" på å ha en å snakke med innimellom i noen få sosiale settinger hvor vi møtes (først da jeg fikk vite om hennes strev, og jeg var mye syk så jeg traff henne uansett sjelden). Men hun var veldig åpen i et selskap med flere og sa at de opplevde ikke at det var noe stress med at det tok to år, og hun synes det var helt topp at alle venninnene fikk barn mens de strevde og at "sånt skal man jo ikke tenke på". Jeg ble helt paff og etter det har jeg aldri snakket med henne om det (nå venter hun nummer to som satt på egenhånd etter kort tids prøving). Mulig hun ønsket å glatte over ett eller annet, men jeg hatet jo at alle i den gjengen alltid føder barn som perler på en snor og at ingen tok noe hensyn i deres omtale av temaet (alle der visste at jeg hadde mistet, men ikke at vi hadde gått videre til IVF.)
Så jeg har absolutt mest nytte og støtte og fellesskap her inne, jeg føler meg mye mer forstått av dere andre her angående dette temaet.
Hun ene opplever jeg at egentlig har en helt annen tilnærming til hele greia enn meg. De prøvde på egenhånd i 1,5 år, så ble de utredet og hun hadde endometriose og ellers ingenting spesielt med noen av dem. Så lyktes de på første forsøk etter vanlig kø selvsagt. Vi var gravide samtidig, så jeg var litt "gira" på å ha en å snakke med innimellom i noen få sosiale settinger hvor vi møtes (først da jeg fikk vite om hennes strev, og jeg var mye syk så jeg traff henne uansett sjelden). Men hun var veldig åpen i et selskap med flere og sa at de opplevde ikke at det var noe stress med at det tok to år, og hun synes det var helt topp at alle venninnene fikk barn mens de strevde og at "sånt skal man jo ikke tenke på". Jeg ble helt paff og etter det har jeg aldri snakket med henne om det (nå venter hun nummer to som satt på egenhånd etter kort tids prøving). Mulig hun ønsket å glatte over ett eller annet, men jeg hatet jo at alle i den gjengen alltid føder barn som perler på en snor og at ingen tok noe hensyn i deres omtale av temaet (alle der visste at jeg hadde mistet, men ikke at vi hadde gått videre til IVF.)
Så jeg har absolutt mest nytte og støtte og fellesskap her inne, jeg føler meg mye mer forstått av dere andre her angående dette temaet.
Folk er forskjellige.. Høres ut som jeg er litt mer som deg der
Føler egentlig at de fleste jeg vet om er litt mer som meg.
Et av de andre parene kjøpte seg leilighet i oppgang uten heis i en kronglete gammel bygård fordi hun ikke orket å bo i en oppgang med mye barnevogner. Hun var mye mer på bølgelengde med mine tanker, men de fikk barn før vi i det hele tatt begynte med IVF (og da ble det rekkehus med trampoline i hagen på dem, for leiligheten var jo ikke barnevennlig.
) Så vi var ikke helt på samme plass noen gang, men hun forstår alltid. 
Føler egentlig at de fleste jeg vet om er litt mer som meg.
Et av de andre parene kjøpte seg leilighet i oppgang uten heis i en kronglete gammel bygård fordi hun ikke orket å bo i en oppgang med mye barnevogner. Hun var mye mer på bølgelengde med mine tanker, men de fikk barn før vi i det hele tatt begynte med IVF (og da ble det rekkehus med trampoline i hagen på dem, for leiligheten var jo ikke barnevennlig.
Jeg er nok også mer som deg[emoji6] Vi flyttet faktisk fra hus til leilighet igjen. Det var flere grunner til det enn bare barnløsheten, men det var nok den utløsende faktoren. Jeg ble bare enda mer lei meg av å bo i hus med KUN barnefamilier rundt meg år etter år. Vi drømte jo om familie da vi kjøpte det, jeg så for meg barn som skulle sitte og gjøre lekser ved kjøkkenbordet og hoppe på trampoline i hagen og alt det. Så det ble bare for mye for meg med den daglige påminnelsen om alt jeg ikke hadde. Nå var leiligheten vi kjøpte veldig barnevennlig også da, mer som et rekkehus i leilighetsform, men et sted med mer variert befolkning og mye annet spennende i nærheten[emoji4] Ville ikke måtte flytte med en gang hvis vi plutselig skulle lykkes, selv om det føltes som det aldri skulle skje. Og det gjorde vi jo under et år etter at vi flyttet! Trives her fortsatt nå som vi har en liten frøken også heldigvis[emoji173]️
Kjenner faktisk «mange» som har vært igjennom det samme. Blant annet to kollegaer. Ene har et barn, mens hun andre fikk det dessverre aldri til og ventet veldig mange år på adoptert barn. Hun snakker jeg mest med og vet «alt» hva jeg går igjennom. Ellers er det i kretsen jeg omgås i som er mer bekjente
Enkefalos
Forumet er livet
VIP
Assistert-jentene
Aprillykke 2017
Septemberbarna 2019
Oktoberlykke 2019
Jeg kjenner vel egentlig ingen som har hatt vært gjennom IVF. Har et par venninner som har brukt litt tid på å få barn (1-2 år), en og annen spontanabort og sånn, men ikke i den grad at prøvingen har vært så altoppslukende og mørk som jeg følte det var her på et tidspunkt. Og de har vært mer sånn at de har tatt prøvingen litt som det kommer, ikke vært så farlig. Så nei.. Jeg har sagt det før, og jeg mener det fortsatt: Dette forumet er det som har "kept me sane" i den perioden. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten dere [emoji3590]
Babybabywish
Elsker forumet
Kjenner ingen, så ganske ensomt av og til, men da er det jo kjempegreit med et forum man kan gå til 
Jeg kjenner heller ingen, men får stadig høre gjennom kjente at de kjenner noen som har vært igjennom det samme. Så har dessverre ikke hatt noen å prate med om dette som kan sette seg helt inn i situasjonen. Nå derimot så viser det seg at søsteren min har fått henvisning til en fertilitetsklinikk så håper at jeg kan være god støtte og samtalepartner for henne gjennom denne reisen[emoji173]️
I dag møtte jeg en dame på åpen barnehage som fortalte rett ut at deres datter er en IVF skatt, laget etter 9 (!) tunge år.
Jeg fortalte også om vår vei og at den var lang.
Ironisk; vi bor 200 meter fra hverandre og døtrene våre er 8 og 9 mnd gamle
Jeg fortalte også om vår vei og at den var lang.
Ironisk; vi bor 200 meter fra hverandre og døtrene våre er 8 og 9 mnd gamle
I dag møtte jeg en dame på åpen barnehage som fortalte rett ut at deres datter er en IVF skatt, laget etter 9 (!) tunge år.
Jeg fortalte også om vår vei og at den var lang.
Ironisk; vi bor 200 meter fra hverandre og døtrene våre er 8 og 9 mnd gamle
Jøss! Jeg lurer til stadighet på på om jeg burde bli mer åpen om at vi har gått gjennom ivf. Sier det hvis andre åpner seg men syntes fortsatt det er litt ubehagelig å dele, får klump i halsen av det.. Uten at jeg burde syntes at det er ubehagelig i grunn!!
I dag møtte jeg en dame på åpen barnehage som fortalte rett ut at deres datter er en IVF skatt, laget etter 9 (!) tunge år.
Jeg fortalte også om vår vei og at den var lang.
Ironisk; vi bor 200 meter fra hverandre og døtrene våre er 8 og 9 mnd gamle
Så fint at flere deler[emoji173]️
Og morsomt at dere er naboer[emoji23][emoji108]
Det er rart å tenke på at midt oppi det hele føltes det så ensomt, og som om vi var de eneste i denne byen i denne situasjonen, men klart, det er jo flere der ute, nærmere enn man tror
Det er rart å tenke på at midt oppi det hele føltes det så ensomt, og som om vi var de eneste i denne byen i denne situasjonen, men klart, det er jo flere der ute, nærmere enn man tror
Ja ikke sant! Har en i barselgruppa som også er ivf-baby[emoji173]️ Jeg sa under første presentasjon på barseltreffet at min var det, så sa hun det etterhvert[emoji6]
Men ja, derfor deler jeg det så ofte det passer, så kan andre velge å dele tilbake eller ikke alt ettersom, men uansett ikke føle seg alene[emoji4]
Det er så fint å dele
Veldig[emoji173]️ (selv om jeg skjønner at alle ikke orker det selvfølgelig, og det er jo mye lettere når man endelig har lykkes...)
Mannen er også åpen om det til enhver det måtte passe i samtalen til, og både kjente og nærmest ukjente har åpnet opp i retur, og han har hatt inntrykk av at endelig fikk de noen å prate om det med liksom. Vi jentene prater jo mye om barn osv så lettere at det dukker opp i samtalen, mens jeg tror ikke det er like lett for gutta å tilfeldig komme inn på det, og hvertfall ikke faktisk snakke ordentlig om det. Det har ikke vært like tungt for han som for meg, men likevel. Så føler han gjør en fin jobb med å åpne litt opp om det på guttesiden også[emoji170]