kjærlighetsbarnet
- Trådstarter turteldue
- Opprettet
Jeg ble satt i gang med foleykateter, en svært irriterende dings de satt opp i livmor for å forsøke å framprovosere fødslen. De satt det inn 24.01.11 ca i 18. tiden.
Dagen etter i 12 tiden datt det ut av seg selv. Mor satt på do og lurte på om hun skulle forsøke å knipe igjen og dytte det opp igjen. Hun ble tatt litt på sengen med andre ord.
Men for en god følelse no var det ingen teite ballonger i skjeden som irriterte verken mor eller lille barnet til mor.
Det gikk en liten stund før det virkelig gikk opp for meg at hei kateteret datt ut. Det var ikke noen andre ting. Så fikk ringe på jormødrene og gi beskjed. Ny sparketest, og litt grusomt og sitte med sparketesten og være sulten samtidig. Egentlig var jo det lunch tid og det var gått MANGE timer siden jeg hadde spist så no var det søren meg på tide at jeg skulle ha noe matlyst. Men så sta gutt som jeg har i magen så ble jeg sittende der i en god stund... han våknet nemmelig ikke til før helt på slutten av testen, og jeg fikk akkurat opp «tilfredstilt kriterier» før de tok den av og «gav opp».
Nei, det var ikke helt enkelt.
Heldigvis holdt jormødrene igjen noe mat på kjøkkenet til meg sånn at jeg fikk i meg noe mat etter testen. Og legen ville ha ny urinprøve. Fikk vasket meg skikkelig nedentil, og fikk ut en liten dose med urin til prøven. Så no skal jeg bare slappe helt av og forsøke å kose meg til de har udnersøkt meg neden til igjen.
Nå på dette tidspunktet kan det gå to veier.
Vei nr 1 og den jeg håper på, de tar vannet og riene kommer ganske raskt etter vannet er tatt.
Vei nr 2 de må sette meg på kur (modningspille opp i vagina for å modne litt mere) før de eventuelt kan ta vannet.
Med min flaks så får jeg vei nr 2. den lengste veien til målet.
Men målet er å få deg, min kjære gutt.
Det ble vei nr 2. men vei nr 2 ble ikke så langt som forventet. Det kunne ta timer, det kunne ta dager. Og kunne ta flere kurer.
Hos meg så ble det en kur, og vandring i gangen etter kuren. Fikk også med meg håndballkampen Norge-Tyskland. Gøy kamp å se på. Etter kampen her så skulle jeg undersøkes på nytt med ny runde CTG, og sjekk nedentil.
Det viste seg at det var kommet så langt at det var modnet skikkelig til. ALT var klart for at vannet skulle taes. De trodde nemmelig ikke at det ville gå av seg selv. Fikk spise kvelds, og kose meg litt med mannen rundt kveldsbordet. Og då var det gjort. Før vannet gikk kjente jeg ikke noe til sammentrekkninger eller noe ubehag. Etter vannet gikk så kom disse riene, og de var jaggu ubehagelig.
Vannet gikk ca 20.30
Fikk satt klyster, og jaggu kom ikke de tettere enn jeg noen sinne skulle forestille meg i hvilefasen mellom riene lå jeg å skalv over hle kroppen. Og spesielt etter at anestesi legen hadde satt en syk epidural på meg. Fikk den TUNGE typen, hvor beina mine var helt følelsesløse tilslutt.
Når jeg fikk pressrier gikk det ikke mer enn 17 minutter til min lille stjerne kom ut.
Fra jeg gikk inn i aktiv fødsel til han kom ut gikk det rundt 4 og en halv time.
Selve fødslen var grei nok, riene kom med raske mellomrom, og jeg kjente at jeg måtte puste selv med epiduralen. De pushet inn nesten hele epiduralen på disse ca fire timene, jaggu hadde jeg ikke følelser i ene benet etter fødslen var over. Huff.
Revnet ganske langt inn over men kun annen gradsrift. Dvs riften gikk ikke lengre ned i kjøttet enn til mellomkjøttet. Tarmen var helt fin og lukke muskelen til tarmen var i orden.
Riften hadde ikke noe med trykkingen å gjøre, men at lille gutt hadde gjerne plassert hånden sin litt feil under utdrivelsen, i tillegg til dette har han lange negler.
Legen viste ikke hvor mange sting hun hadde sydd til slutt. Og hadde stoppet og telle etter hvert som hun sydde rundt om kring.
Kan ikke si at jeg har hatt en spesielt hard fødsel då jeg ikke har noe å sammen linke fødslen med.
Basale mål: 3700 gram, 52 cm lang, og det som gjør min lille skatt så STOR gutt er hodet målet på 36 cm. Ellers er resten av målene helt 100% på gjennomsnittet.
FØR SVANGERSKAPET
Pr dagsdato er jeg ganske sikker på at jeg kunne skrevet en hel bok om mitt første svangerskap som gikk som det skulle. Verdensmester følelsen etter positiv test, kvalmen, erfaringene jeg fikk, og elendigheten i fra hvordan jeg så på svangerskapet.
Hadde jeg vist om at slitet, og alle infeksjonene før jeg ble gravid, hadde jeg nok ventet litt til med å bli gravid.
Det startet med at vi testet positivt i august 09, denne viste seg senere å bare være en "bløff" i oktober 09 ble vi kalt inn på ultralyd uten å finne noen spor av verken en liten jente eller en liten gutt. hadde fostersekk og noe fostervann, men ingen foster. Knust av den beskjeden fikk vi også beskjed om å følge med på når jeg startet å få mensen igjen.
Jeg husker at jeg hatet synet av gravide, hatet å se barnevogner med nyfødte barn i, kunne ikke fordra statusoppdateringer om graviditet fra oktober09 til vi fikk ny positiv test mai10. Jeg kunne ikke fordra at andre fikk det til og jeg var udugelig og ikke fikk til å gjøre min samboer og mann til far.
Endelig etter mye krangling med en vikarlege som jeg ikke var så begeistret for å sendte han endelig hennvisning til spesialist i byn. i starten av mars 10 fikk jeg time til gyn og fikk en annen sjokk beskjed sendt rett i fleisen. jeg hadde PCOS, et poly cyste ovalie syndrom som gjorde det vanskligere å bli gravid. Så skulle starte med primolutt, et hormonbasert legemiddel som skulle nullstille kroppen.
Etter den kuren var kroppen «rensket».
Gikk rett på pergotime kur nr 1. denne var veldig spennende både for meg og mannen, hvordan ville jeg reagere på denne hormonbaserte hjelpen? Første kur lærte vi mye om når det var smart å innta denne pillen. Vi alle kjenner oss som verdens mestre på feltet etter bruk at pergotime, men det er jo langt i fra sant. Kur nr 1. var beintøff for meg, og mannen var drittlei legemiddelbestyret som jeg var kommet inn på, kur nr 1 kom mensen som «planlagt», og vi mtåte videre på kur nr 2. Kur nr2 skulle likevel gjennomføres uansett slitet igjennom første kur.
GRAIVD:
Til vår store glede etter lang tids prøving, og kjemping mot en vikarlege som jeg ikke helt var så fornøyd med fikk vi vår positive test. ENDELIG, tenkte jeg med oppkaste i vrangstrupen.
Pga hormonkurene jeg hadde vært på før jeg ble gravid så hang noe av kvalmen fra disse kurene igjen i kroppen trodde jeg.
Dagene gikk og ukene kom. Kvalmen ble sterkere og sterkere til slutt ble jeg sykemeldt pga ekstrem oppkaste, og fare for forverring av tilstand ved arbeid. Fikk heller ikke lov å jobbe av avdelingsleder på jobben. Det var for uhygenisk at jeg fortsatte, noe jeg virkelig forstår. Skal ikke jobbe blandt de helt nyopererte og reduserte menneskene som havnet på min avdeling. Selv om det hele var et stort nederlag, må jeg virkelig innrømme at det var luksus og våkne opp om morgenen uten kvalmen i vrangstrupen før jeg var kommet på badet.
På slutten av trimesteret kom D-dagen, den dagen jeg fryktet skulle komme. I 12 uker uten mensen men med kun spotteblødning fikk jeg en stor blødning. Reiste rett på legevakten og satt der med min mann og gråt, livredd for at den lille var vekke. Livredd for å være englemamma. Traff på en hyggelig dame på legevakten som viste oss inn på et undersøkelsesrom. Og en stresset lege som fant ut at selv om det var tidlig så skulle hun forsøke å lytte etter hjertelyden til den lille.
Til vår store fornøyelse fant hun den. Verdens herligste lyd, jeg lå på benken og følte meg som verdens heldigste dame. Funnet drømme mannen, venter et lite barn og tross motgang til då var den mot alle odds fremdeles med oss.
Hele trimester 1 gikk med å være kvlam og uggen. Reiste til tyrkia med mannen for å slappe av, og komme meg i varmen etter en sommer uten sol her hjemme. Vi reiste fra 15 grader og kom ned og havnet ned i 30 grader. Herremin hatt for en forskjell det var i temperaturen de første 5 minuttene.
Det gikk ikke mere enn 1 dag før reisefølget var blitt solbrente. Slet med skuldrene i over en uke før vi innså at hei, jeg hadde ikke noen 1. gradsforbrenning. Men en 3 grad. Opp på nærmeste apotek, få kjøpt kortison krem, sunblock og det som tilsutt ble min reddnig sølvsalve og kompresser.
Det ble en fin blanding av kortison kremen og sølvsalven som ble smurt på. I løpet av to dager var huden hel igjen, og jeg kunne endelig bade UTEN t-sjorte og uten kompresser. Selv om jeg ble super brent og noen dager på hotellet pga varmen, så var jeg aldri så frisk som jeg var der nede.
Tid for ultralyd, kom opp på ultralydtimen vi hadde fått fra helse-bergen, og skulle endelig få treffe på igjen vår lille skatt. Vår lilleskatt har en vilje for selg selv alt då. Når jm skulle måle hjertet ville han ikke vise det og gjemte seg bak navlen til mor, den gav akkuratt skygge nok til at jm ikke greide de målene hun skulle ta. Det vi fikk se då, var at vi ventet en liten gutt.
Far var henrykt over synet av sin kommende sønn. Vi fortalte resten av verden at no skulle vi endelig bli foreldre, til en liten gutt. Far fikk velge navnet på sin kommende sønn. Og valgte å kalle han for Martinius Olai. Venne gjengen og andre var veldig positivt innstilt på vår vakre beskjed.
Endelig var strevet blitt lønnsomt.
Kom hjem og endelig fikk jeg jobbe igjen. 2 uker etter at jeg startet å jobbe begynte kroppen og reagere på alt, jeg startet å hoste så mye og så kraftig at jeg kastet opp igjen.
Min lege var på seminar den uken så orket ikke noen vikar lege på legekontoret. Det ble en time på legevakten i stedenfor, hadde med meg alt av papirer som jeg kunne tenke på at jeg burde ta med.
På legevakten tok de en rask crp, og urinprøve. Urinprøven var fin, blodtrykket var fint. Men legen likte ikke svaret fra crpen, selv om dette ikke var den høyeste crpen som var blitt målt i historien. Så var det det faktum at jeg hadde en innfeksjon i kroppen og var gravid som gav meg en ny sykemeldingsperiode. Og denne viste seg at skulle vare fram til permisjonen.
I utgangspunktet så trodde de jeg kun hadde fått en akutt bronkitt. Noe som kanskje kunne stemme, husker ikke hvordan de andre gangene akutt bronkitt har utfoldet seg i kroppen min. Og tenkte at det var kanskje litt annerledes denne gangen enn de forje gangene pga min lille gutt i magen. En ting var sikkert jeg ble ikke frisk fort.
Det gikk nesten 4 uker før blodprøver ble tatt, og jeg ble satt på antibiotika, det var på tide å bli frisk mente min fastlege då. Antibiotikaen hadde sin virkning i de 10 dagene jeg var på den, og i 5 dager etterpå, før kroppen var like elendig igjen.
Heldigvis stod bryllupet til meg og min mann bare 2 dager etter antibiotika slutt, så jeg fikk oppleve hvordan det var å være i god form forran bryllupet. For meg var dette en stor overraskelse over hvor bra min kjære hadde planlagt, og hvr greit med hjelp han hadde fått fra familiene våre.
Bryllupet vårt var supert, det hadde så utrolig flotte kontraster. Bare dager før bryllupet var det nemmelig kommet snø. JA snø i Bergen by kaos på veiene. På selve dagen vår så var noe av snøen vekke, og det ble shita glatt på veiene også. Men då kom gresset fram igjen, og langt ut i oktober hadde vi bryllupet på den perfekte dag. Vi hadde sol akkurat på denne dagen.
Kontrastene rådet dagen, snø på takene, gresset var grønt, og blå himmel. Det hadde vi aldri trodd. Med bekkenlåsning ble dagen litt klippet, jeg orket kun min dans med det som nettopp hadde blitt min kjære ektemann.
Selv om antibiotikaen hadde fungert delvis som den skulle var jeg ennå ikke frisk. Friskmeldingen kom i desember. Etter harde kamper og gode og dårlige dager om hverandre.
En liten uke før julaften hadde jeg plutselig veldig dotter i ørene, voldsomt tenkte no jeg. Jaja, gikk til legen og fikk skylt ut dottene, og ble satt på antibiotika igjen, ble ferdig med antibiotikaen i god tid før julaften.
Nyttårsaften kom vi var kommet til årsskiftet og 2010 gikk over i 2011. Mannen lå syk hjemme denne nyttårsaften og orket ikke det som han egentlig hadde planlagt, nemmelig å kose seg i sentrum med meg og noen av vår nærmeste venner. Jaja tross amputert feiring som siste feiring før barnet vårt kommer det gikk greit.
To dager etter nyttårsaften var vi invitert opp til mine svigerforeldre, det gikk jo «supert» natt til den dagen ble jeg innlakt. Først pga at lilleskatten til mor og far var blitt så stille. Han var ikke sin sanne «jeg» den dagen. Opp til rutine undersøkelse på kk.
Ble tatt med inn på et CTG-rom og fikk beskjed om at no skulle jeg ta sparketest.
Sparketest ja, første gang jeg skulle igjennom en sånn test. Hadde aldri vært borti sånn maskin før, Dette ble en ny opplevelse. Han våknet brått til når dopler sonden kom på magen, nei dette ville han ikke være med på.
Som en del av undersøkelsene de tok så måtte jeg levere urinprøve, og måle blodtrykket. Noe som viste seg at jeg hadde fått svangerskapsforgiftning. Klokken alt for tidlig på morgenen om søndagen ble jeg lakt inn blodprøver skulle taes på morgenkvisten.
Sendte mannen hjem då, han var så sliten og så trøtt då at jeg er sikker på at om han hadde vært der i et sekund lengre hadde han gått i bakken.
Kjedelig å være alene og nærmeste underholdning var veggen på værelset jeg fikk. Heldigvis fikk jeg komme hjem denne dagen. Og pleie mine trøtte bein, og min slitne kropp. Både meg og mannen lå den dagen under hver sin dyne og sov den dagen.
Siden det ble jeg tatt inn til gjevnlige kontroller. Eller skulle det. Etter kontroll nr 2 på poloklinikk så ville legen at jeg ikke skulle tilbake dit. Men heller gå to dager i uken til min egen lege eller jordmor for å sjekke urin og blodtrykk.
Min lege ble helt forferdet når han fikk høre hva som hadde skjedd på den kontrollen og fikk sendt ny hennvnisng om at de tok min sak seriøst. Ble tatt inn på fredagen og fikk ny kontroll. Heldigvis var alt greit då. Så kunne komme over ukesskiftet før neste kontroll igjen, som ble satt til rett over helgen.
Denne kontrollen gikk derimot ikke like bra, blodtrykket var økt, proteinet i urinen var økt og lillegutt hadde plutselig ikke like mye fostervann som tidligere. Jeg ble sendt ned på observasjons posten og ligger no her.
Med foleykateter opp i livmor for å forsøke å framprovosere fødselen.
Lille gutt, du er så høyt elsket og du er så høy ønsket. Du er ferdig no, så no er det på tide at du kommer.
FØDSELEN:
dere tenker vel at ja fødslen startet med at vannet gikk, og vi reiste opp på føden og fødte. Nei tro om igjen.
Jeg ble satt i gang med foleykateter, en svært irriterende dings de satt opp i livmor for å forsøke å framprovosere fødslen. De satt det inn 24.01.11 ca i 18. tiden.
Dagen etter i 12 tiden datt det ut av seg selv. Mor satt på do og lurte på om hun skulle forsøke å knipe igjen og dytte det opp igjen. Hun ble tatt litt på sengen med andre ord.
Men for en god følelse no var det ingen teite ballonger i skjeden som irriterte verken mor eller lille barnet til mor.
Det gikk en liten stund før det virkelig gikk opp for meg at hei kateteret datt ut. Det var ikke noen andre ting. Så fikk ringe på jormødrene og gi beskjed. Ny sparketest, og litt grusomt og sitte med sparketesten og være sulten samtidig. Egentlig var jo det lunch tid og det var gått MANGE timer siden jeg hadde spist så no var det søren meg på tide at jeg skulle ha noe matlyst. Men så sta gutt som jeg har i magen så ble jeg sittende der i en god stund... han våknet nemmelig ikke til før helt på slutten av testen, og jeg fikk akkurat opp «tilfredstilt kriterier» før de tok den av og «gav opp».
Nei, det var ikke helt enkelt.
Heldigvis holdt jormødrene igjen noe mat på kjøkkenet til meg sånn at jeg fikk i meg noe mat etter testen. Og legen ville ha ny urinprøve. Fikk vasket meg skikkelig nedentil, og fikk ut en liten dose med urin til prøven. Så no skal jeg bare slappe helt av og forsøke å kose meg til de har udnersøkt meg neden til igjen.
Nå på dette tidspunktet kan det gå to veier.
Vei nr 1 og den jeg håper på, de tar vannet og riene kommer ganske raskt etter vannet er tatt.
Vei nr 2 de må sette meg på kur (modningspille opp i vagina for å modne litt mere) før de eventuelt kan ta vannet.
Med min flaks så får jeg vei nr 2. den lengste veien til målet.
Men målet er å få deg, min kjære gutt.
Det ble vei nr 2. men vei nr 2 ble ikke så langt som forventet. Det kunne ta timer, det kunne ta dager. Og kunne ta flere kurer.
Hos meg så ble det en kur, og vandring i gangen etter kuren. Fikk også med meg håndballkampen Norge-Tyskland. Gøy kamp å se på. Etter kampen her så skulle jeg undersøkes på nytt med ny runde CTG, og sjekk nedentil.
Det viste seg at det var kommet så langt at det var modnet skikkelig til. ALT var klart for at vannet skulle taes. De trodde nemmelig ikke at det ville gå av seg selv. Fikk spise kvelds, og kose meg litt med mannen rundt kveldsbordet. Og då var det gjort. Før vannet gikk kjente jeg ikke noe til sammentrekkninger eller noe ubehag. Etter vannet gikk så kom disse riene, og de var jaggu ubehagelig.
Vannet gikk ca 20.30
Fikk satt klyster, og jaggu kom ikke de tettere enn jeg noen sinne skulle forestille meg i hvilefasen mellom riene lå jeg å skalv over hle kroppen. Og spesielt etter at anestesi legen hadde satt en syk epidural på meg. Fikk den TUNGE typen, hvor beina mine var helt følelsesløse tilslutt.
Når jeg fikk pressrier gikk det ikke mer enn 17 minutter til min lille stjerne kom ut.
Fra jeg gikk inn i aktiv fødsel til han kom ut gikk det rundt 4 og en halv time.
Selve fødslen var grei nok, riene kom med raske mellomrom, og jeg kjente at jeg måtte puste selv med epiduralen. De pushet inn nesten hele epiduralen på disse ca fire timene, jaggu hadde jeg ikke følelser i ene benet etter fødslen var over. Huff.
Revnet ganske langt inn over men kun annen gradsrift. Dvs riften gikk ikke lengre ned i kjøttet enn til mellomkjøttet. Tarmen var helt fin og lukke muskelen til tarmen var i orden.
Riften hadde ikke noe med trykkingen å gjøre, men at lille gutt hadde gjerne plassert hånden sin litt feil under utdrivelsen, i tillegg til dette har han lange negler.
Legen viste ikke hvor mange sting hun hadde sydd til slutt. Og hadde stoppet og telle etter hvert som hun sydde rundt om kring.
Kan ikke si at jeg har hatt en spesielt hard fødsel då jeg ikke har noe å sammen linke fødslen med.
Basale mål: 3700 gram, 52 cm lang, og det som gjør min lille skatt så STOR gutt er hodet målet på 36 cm. Ellers er resten av målene helt 100% på gjennomsnittet. Født 26.01.11
Når jeg skrev dette satt jeg på føden og enten ventet på at ting skulle skje eller i de små pausene jeg hadde for "meg selv"
Det er virkelig merkelig det er nå over 3 mnd siden fødselen, og ser tilbake på et tøft men godt svangerskap, og en lett fødsel.
Jeg kunne ikke vært verken erfaringen ved å teste positivt uten at det var noe, eller dette svangerskapet foruten.