Ja, men de bor langt vekke i tillegg, så ser de kanskje én gang i åretÅå, ja det blir ganske stor forskjell. Mye hjelp i de eldste dajeg har ei kusine på 12 som hjelper oss masse!
Follow along with the video below to see how to install our site as a web app on your home screen.
Notat: this_feature_currently_requires_accessing_site_using_safari
Ja, men de bor langt vekke i tillegg, så ser de kanskje én gang i åretÅå, ja det blir ganske stor forskjell. Mye hjelp i de eldste dajeg har ei kusine på 12 som hjelper oss masse!

Skjønner. Koselig at dere har mange rundt dere selv om det ikke er familie!! Det er viktigJa, men de bor langt vekke i tillegg, så ser de kanskje én gang i åretdessverre. Men har mange andre gode folk rundt oss!
bare ikke slektninger på hennes alder
![]()

Er familie, men vi bor nærme min og ikke mannen sin. Og broren min er mye yngre. Derav ikke barn ennåSkjønner. Koselig at dere har mange rundt dere selv om det ikke er familie!! Det er viktig![]()
Jeg føler det helt likt!må innrømme at jeg håper litt på jente siden det er det vi allerede har og jeg kjenner til. Veldig rart, for når jeg var yngre var jeg sikker på jeg ville ha én av hver. Nå er jeg litt redd jeg blir litt skuffa om det blir gutt. Er det lov å si? Jeg vet den skuffelsen kommer til å gå over og jeg kommer til å elske det like høyt som datteren min. Men det er en merkelig
Kjenner meg veldig igjen i disse følelsene! Har ønsket meg en jente fra første fødsel i 2007. Men har bare blitt gutter. Både i 2010 og 2017 også. Nr.4 var egentlig ikke planlagt så det er desidert siste mulighet for en datter. Nesten så jeg ikke orker å vite kjønn på UL, for er så redd for den skuffelsen. Selv om jeg er en skikkelig guttemamma og elsker dem veldig høyt. Men er noe med å aldri få en datter... som eneste jente i søskenflokken (og i svigerfamilien) ser jeg jo at det er jenta som ordner det praktiske mtp gaver osv. Velkjent fra mange andre også som jeg snakker med. Og når svigermor fikk kreft savnet hun en datter som kunne følge henne opp litt. Guttene har ikke helt det "omsorgsgenet", selv om det selvfølgelig finnes unntakJeg føler det helt likt!må innrømme at jeg håper litt på jente siden det er det vi allerede har og jeg kjenner til. Veldig rart, for når jeg var yngre var jeg sikker på jeg ville ha én av hver. Nå er jeg litt redd jeg blir litt skuffa om det blir gutt. Er det lov å si? Jeg vet den skuffelsen kommer til å gå over og jeg kommer til å elske det like høyt som datteren min. Men det er en merkelig følelse å kjenne på
Tenker det er følelser det må våre lov å kjenne på. Selv om man blir skuffet vil det jo ikke si at man ikke blir like glad i det barnet. Skuffelsen går jo over. Men er lov å føle denKjenner meg veldig igjen i disse følelsene! Har ønsket meg en jente fra første fødsel i 2007. Men har bare blitt gutter. Både i 2010 og 2017 også. Nr.4 var egentlig ikke planlagt så det er desidert siste mulighet for en datter. Nesten så jeg ikke orker å vite kjønn på UL, for er så redd for den skuffelsen. Selv om jeg er en skikkelig guttemamma og elsker dem veldig høyt. Men er noe med å aldri få en datter... som eneste jente i søskenflokken (og i svigerfamilien) ser jeg jo at det er jenta som ordner det praktiske mtp gaver osv. Velkjent fra mange andre også som jeg snakker med. Og når svigermor fikk kreft savnet hun en datter som kunne følge henne opp litt. Guttene har ikke helt det "omsorgsgenet", selv om det selvfølgelig finnes unntak![]()



Har litt den følelsen å 
