Gratulerer
Tilbakeblikk
Herlighet som tiden flyr! Det er under en uke til jentene 6 mnd!!
Jeg husker det som det skulle vært i går at jeg startet opp med hormonsprøyter for tredje gang. Håpefull, men mistet mer og mer troen på at dette skulle gå. Denne gangen prøvde vi en helt annen runde med andre medisiner. Kort protokoll som tidligere.
Jeg har hele mitt liv trent mye, men nå var kroppen min i slik storform som den aldri før hadde vært. Det som lå bak den slanke, veltrente kroppen, var en heller mørkere side. Sykmelding på sykmelding ble en del av hverdagen, samt besøk på psykiatrien. Dette var uten tvil det verste jeg noen gang hadde gått gjennom. Treningsstudio ble plassen jeg kunne få avlastning fra tankene og få ut aggresjon og håpløshet ved å løpe på mølla til jeg fysisk ikke maktet mer.
Kontrollene av eggposene, Hausken for uttak, vente til morgenen etter uttak for å få den nervepirrende telefonen om hvor mange egg som har blitt befruktet, ventingen mellom denne beskjeden og tiden frem mot innsettdagen (om vi plutselig skulle få telefon om at vi ikke trengte å komme likevel), innsettdagen, utallige tester frem mot testdato, der hver og en test (selv om den ble tatt alt for tidlig) føltes akkurat like skjebnebestemt ut, og hver eneste negative test føltes som et slag i trynet - som om det lyste "haha, du tror du skal kunne være så heldig?".
Likevel var noe annerledes ved dette forsøket. Bare ett av eggene vi fikk ut ble ikke befruktet, og det var også forventet da det ikke var modent. Hausken bestemte seg for å dyrke de til blastocyster. Tidligere har vi satt inn et todagers og ett tredagers egg (2. IVF forsøk ble vi gravide, med mistet i uke 4+3). De har prøvd å dyrke de til blastocyster for å se om vi kan få noen på frys, uten at de har overlevd så lenge. Jeg hadde derfor blandede følelser på dette, men tenkte som så - hvorfor pine seg gjennom to uker frem til testdato om egget likevel var for dårlig til å overleve? I tillegg får man se utviklingen over flere dager, og kan ved større sannsynlighet velge gullegget.
Dagene gikk, og vi hørte ikke noe fra Hausken. Vi møtte opp på innsettdagen. Selvfølgelig var de bak skjema akkurat denne dagen! Omsider fikk vi komme inn til gynekologen for å gå gjennom eggene. De har et skjema med kolonner for eggene og utviklingen for hvert enkelt nedover, og bruker ulike fargekoder for kvaliteten. Før gynekologen fikk sagt sitt, så jeg skjemaet og fikk tenkt mitt. Mye rødt, en gul og en grønn rad. "Jaja", tenkte jeg, "her blir nok ingen på frys, men vertfall et innsett. Det stemte. Jeg og samboer hadde på forhånd snakket om å kanskje spørre om vi fikk sette inn to, om det var to som hadde overlevd, og vertfall takke ja om vi fikk spørsmål om det - og det fikk vi. To egg hadde overlevd. Det beste settes alltid inn, selv om det var ikke noen supergod kvalitet på dette egget mente gynekologen at det kunne bli barn av det. "Og så", sier hun.. "Der er et egg til, som er av dårligere kvalitet, og som er for dårlig til å fryses. Om dere ønsker, kan dere få sette det inn også, siden dere har gått gjennom to mislykkede forsøk tidligere". Jeg sa umiddelbart at vi hadde snakket om dette på forhånd, og at vi veldig gjerne ønsket det. Hun informerte om risikosvangerskap med tvillinger osv, men det fikk vi ta som det kom. Akkurat nå var det å bli gravid og få barn satt høyst på listen. I tillegg ville jeg ikke for resten av mitt liv tenke på at de skulle destruere et egg som kunne bli mitt barn. Det skulle selvsagt få en sjanse i det minste! De klargjorde det andre egget også, og vi fikk satt inn begge. Det var en god følelse å reise derfra å tenke på at vi har gjort alt vi kan for å bli gravide denne runden også, og i tillegg slippe å ha den i bakhodet at det kunne blitt noe av det vi ikke satte inn. Ut over ettermiddag/kvelden kjente jeg et stikk i den ene siden av livmoren, som om det var et egg som festet seg. Noen timer senere kjente jeg et stikk på den andre siden. Jeg sa til samboer at de nok hadde festet seg begge. Fire dager og x antall tester senere ble testen positiv. Og i uke 7 fikk vi bekreftet at to foster med bankende hjerter var blitt til.
Herfra startet en ny epoke av livet vårt.
Den dag i dag får jeg tårer i øynene av å tenke på "hva om vi ikke satte inn begge". Jeg er en følsom person, som uten tvil hadde tenkt mye på det resten av mitt liv. Nå slipper jeg å se på en av jentene mine og tenke at hun kunne hatt en søster eller bror. Jeg elsker mine to døtre mer enn noe annet, og angrer selvsagt ikke på beslutningen vår!
Selv etter et mareritt av et svangerskap, kan jeg nesten ikke vente på neste. Når det går en stund vil vi nok prøve på et søsken for jentene, men akkurat nå er det nok med de
Herlighet som tiden flyr! Det er under en uke til jentene 6 mnd!!
Jeg husker det som det skulle vært i går at jeg startet opp med hormonsprøyter for tredje gang. Håpefull, men mistet mer og mer troen på at dette skulle gå. Denne gangen prøvde vi en helt annen runde med andre medisiner. Kort protokoll som tidligere.
Jeg har hele mitt liv trent mye, men nå var kroppen min i slik storform som den aldri før hadde vært. Det som lå bak den slanke, veltrente kroppen, var en heller mørkere side. Sykmelding på sykmelding ble en del av hverdagen, samt besøk på psykiatrien. Dette var uten tvil det verste jeg noen gang hadde gått gjennom. Treningsstudio ble plassen jeg kunne få avlastning fra tankene og få ut aggresjon og håpløshet ved å løpe på mølla til jeg fysisk ikke maktet mer.
Kontrollene av eggposene, Hausken for uttak, vente til morgenen etter uttak for å få den nervepirrende telefonen om hvor mange egg som har blitt befruktet, ventingen mellom denne beskjeden og tiden frem mot innsettdagen (om vi plutselig skulle få telefon om at vi ikke trengte å komme likevel), innsettdagen, utallige tester frem mot testdato, der hver og en test (selv om den ble tatt alt for tidlig) føltes akkurat like skjebnebestemt ut, og hver eneste negative test føltes som et slag i trynet - som om det lyste "haha, du tror du skal kunne være så heldig?".
Likevel var noe annerledes ved dette forsøket. Bare ett av eggene vi fikk ut ble ikke befruktet, og det var også forventet da det ikke var modent. Hausken bestemte seg for å dyrke de til blastocyster. Tidligere har vi satt inn et todagers og ett tredagers egg (2. IVF forsøk ble vi gravide, med mistet i uke 4+3). De har prøvd å dyrke de til blastocyster for å se om vi kan få noen på frys, uten at de har overlevd så lenge. Jeg hadde derfor blandede følelser på dette, men tenkte som så - hvorfor pine seg gjennom to uker frem til testdato om egget likevel var for dårlig til å overleve? I tillegg får man se utviklingen over flere dager, og kan ved større sannsynlighet velge gullegget.
Dagene gikk, og vi hørte ikke noe fra Hausken. Vi møtte opp på innsettdagen. Selvfølgelig var de bak skjema akkurat denne dagen! Omsider fikk vi komme inn til gynekologen for å gå gjennom eggene. De har et skjema med kolonner for eggene og utviklingen for hvert enkelt nedover, og bruker ulike fargekoder for kvaliteten. Før gynekologen fikk sagt sitt, så jeg skjemaet og fikk tenkt mitt. Mye rødt, en gul og en grønn rad. "Jaja", tenkte jeg, "her blir nok ingen på frys, men vertfall et innsett. Det stemte. Jeg og samboer hadde på forhånd snakket om å kanskje spørre om vi fikk sette inn to, om det var to som hadde overlevd, og vertfall takke ja om vi fikk spørsmål om det - og det fikk vi. To egg hadde overlevd. Det beste settes alltid inn, selv om det var ikke noen supergod kvalitet på dette egget mente gynekologen at det kunne bli barn av det. "Og så", sier hun.. "Der er et egg til, som er av dårligere kvalitet, og som er for dårlig til å fryses. Om dere ønsker, kan dere få sette det inn også, siden dere har gått gjennom to mislykkede forsøk tidligere". Jeg sa umiddelbart at vi hadde snakket om dette på forhånd, og at vi veldig gjerne ønsket det. Hun informerte om risikosvangerskap med tvillinger osv, men det fikk vi ta som det kom. Akkurat nå var det å bli gravid og få barn satt høyst på listen. I tillegg ville jeg ikke for resten av mitt liv tenke på at de skulle destruere et egg som kunne bli mitt barn. Det skulle selvsagt få en sjanse i det minste! De klargjorde det andre egget også, og vi fikk satt inn begge. Det var en god følelse å reise derfra å tenke på at vi har gjort alt vi kan for å bli gravide denne runden også, og i tillegg slippe å ha den i bakhodet at det kunne blitt noe av det vi ikke satte inn. Ut over ettermiddag/kvelden kjente jeg et stikk i den ene siden av livmoren, som om det var et egg som festet seg. Noen timer senere kjente jeg et stikk på den andre siden. Jeg sa til samboer at de nok hadde festet seg begge. Fire dager og x antall tester senere ble testen positiv. Og i uke 7 fikk vi bekreftet at to foster med bankende hjerter var blitt til.
Herfra startet en ny epoke av livet vårt.
Den dag i dag får jeg tårer i øynene av å tenke på "hva om vi ikke satte inn begge". Jeg er en følsom person, som uten tvil hadde tenkt mye på det resten av mitt liv. Nå slipper jeg å se på en av jentene mine og tenke at hun kunne hatt en søster eller bror. Jeg elsker mine to døtre mer enn noe annet, og angrer selvsagt ikke på beslutningen vår!
Selv etter et mareritt av et svangerskap, kan jeg nesten ikke vente på neste. Når det går en stund vil vi nok prøve på et søsken for jentene, men akkurat nå er det nok med de
Last edited:
