Skal mye til før jeg kaster opp også. Og det er så ille for det blir vanligvis bedre etterpå selv om det er skikkelig fælt å kaste opp. Er jo verst rett for, med kvalmen.
Men oppkast under fødselen plaget meg nesten ikke. Smertene var så altoppslukende. Grudde meg til å kanskje måtte kaste opp i tillegg, som om rier ikke var nok liksom. Men det gikk veldig greit. Var liksom ikke de samme "harde krampene" som tok kroppen, som ved omgangssyken. Og var så "borte i riesmerter" at jeg merket ikke at jeg måtte spy før rett før, var ikke langvarig kvalme eller noe. Og det å kaste opp var ganske lett og smertefritt. Selv om det er ekkelt uansett altså.
Siste gangen lå jeg på ryggen og spydde, fordi jeg lå på operasjonsbordet klart til ks. Det var ekkelt mtp at jeg ikke fikk sette meg opp og bøye meg framover, men det gikk greit:
Omgangssyken jeg fikk 2 år etterpå var verre enn "fødespyingen", men bedre enn jeg husker omgangssyken før. Hadde spydd så mye at jeg var mer "vant til det". Var mye roligere. Før synes jeg det var så ekkelt å ikke få puste, men nå var jeg mer avslappet og bare "ventet til kroppen var ferdig".