14+3
Dårlige nyheter I går fant gynekologen to nye hematomer. Disse ligger inne i fosterhulen rett utenfor fostersekken. Jeg googlet dette og det ser ut til at det er en sjelden type blødning med dårlige prognoser. Gynekologen virket ikke bekymret fordi disse var små, men jeg kjenner jeg blir dratt lenger og lenger ned jo mer jeg tenker på det fordi sannsynligvis er de voksende. Jeg blir kastet ut av systemet også, får ingen oppfølging av dette (ultralyder fort å følge utviklingen) fordi det fortsatt er tidlig i graviditeten. Jeg fikk beskjed om å ta kontakt ved smerter eller blødning fordi jeg må legges inn hvis dette ender i spontanabort. Neste ultralyd er oul og det er fire uker til. Det spørs om jeg kommer så langt.
Hvorfor oss? Hvorfor skal det være så vanskelig for oss? Det føles som vi er plukket ut som kandidater som skal oppleve alt vondt. Attpåtil vil ikke sykehuset følge dette opp. Jeg føler meg som ubetydelig søppel, ikke verdt å få hjelp eller støtte av det offentlige fordi det er viktigst for dem er å spare på ressurser. Og nå føler jeg meg bare som en belastning for de rundt meg. Sitter alene i stua å gråter så stille jeg klarer fordi samboer og datter sover. Plutselig ble det så reelt at dette kan gå skikkelig galt. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg i dag.
Dårlige nyheter I går fant gynekologen to nye hematomer. Disse ligger inne i fosterhulen rett utenfor fostersekken. Jeg googlet dette og det ser ut til at det er en sjelden type blødning med dårlige prognoser. Gynekologen virket ikke bekymret fordi disse var små, men jeg kjenner jeg blir dratt lenger og lenger ned jo mer jeg tenker på det fordi sannsynligvis er de voksende. Jeg blir kastet ut av systemet også, får ingen oppfølging av dette (ultralyder fort å følge utviklingen) fordi det fortsatt er tidlig i graviditeten. Jeg fikk beskjed om å ta kontakt ved smerter eller blødning fordi jeg må legges inn hvis dette ender i spontanabort. Neste ultralyd er oul og det er fire uker til. Det spørs om jeg kommer så langt.
Hvorfor oss? Hvorfor skal det være så vanskelig for oss? Det føles som vi er plukket ut som kandidater som skal oppleve alt vondt. Attpåtil vil ikke sykehuset følge dette opp. Jeg føler meg som ubetydelig søppel, ikke verdt å få hjelp eller støtte av det offentlige fordi det er viktigst for dem er å spare på ressurser. Og nå føler jeg meg bare som en belastning for de rundt meg. Sitter alene i stua å gråter så stille jeg klarer fordi samboer og datter sover. Plutselig ble det så reelt at dette kan gå skikkelig galt. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg i dag.
nå er det nok motgang. Så mye redsel, så mye venting. Helt hårreisende at du ikke får mer oppfølging. Akkurat som om mors helse, både mentale og fysiske, ikke betyr noe. Man er bare en rugemaskin, og nåde en selv dersom ikke kroppen oppfører seg «normalt». Jeg blir tom for ord… Måtte det være en ubegrunnet bekymring, og måtte lille klamre seg fast i mange uker til
Og selv om det «bare er noe hen sier», så hadde de jo ikke latt deg fortsette graviditeten dersom det ikke var liv laget
