Jeg er bekymret, og trenger å få ut frustrasjon.

[Milliemoren]

Hei!

Jeg er en 27 år gammel jente/dame som er samboer med mann 39 år vi har ett felles barn på 2 1/2 år og han har en fra før på 11 år.

Min mann driver eget firma hvor jeg jobber 90% og hvor jobben opptar hodet hans mye, så mye at han slipper alt husarbeid og tid med barna.

Jeg står alltid opp med barna, jeg gjør alt husarbeid, matlaging, vasker klær, lager matpakker, osv.. ALT, mens han sitter på sofaen og ser TV, han rydder ikke inni oppvaskemaskinen, rer ikke opp sengen, hiver klær på gulvet, osv. Jeg er sliten..

MEN jeg tør ikke å gi beskjed til han for han blir så sint på meg, og sier at han gjør så mye på jobben. Han kjefter mye på meg og hans 11 år gamle datter, og vi tør ikke si våre meninger i frykt for å få kjeft. Han er ikke fysisk, men kan holde oss fast om det blir for gale(var verre før, men nå oppfører jeg meg alltid "bra" i frykt for å krangle foran barna)...

Jeg må også få med at han har gått i sinneterapi, og at han har problemer med at når han mister kontroll blir han sint, når han er redd for å miste noen blir han sint, og det er veldig sårt for han at har har det sånn.. Så jeg syns veldig synd på han også.

Vi går i parterapi hos familievernkontoret, men jeg tør ikke å ta opp de virkelige problemene der og hva jeg virkelig føler, for da er jeg redd for å få kjeft.. Han er veldig snill der og forteller til de hvor snill jeg er og at han skjlnner at han kan være sint til tider, og at han bare vil at jeg skal ha det bra.. Men føler at uansett hvor mye han sier dette stoler jeg ikke på han, siden han så fort blir rasende og mister kontrollen og lar sinnet sitt ta overhånd hjemme, da føler jeg det bare helt tomt inni meg og jeg blir iskald og får vondt i magen.

Han liker ikke at jeg begynner å grine, eller om jeg gjør om på planer(da er jeg vinglete), han liker ikke når jeg har humørsvingninger, eller er FOR mye mamma(noe som er det viktigste for meg), han liker ikke at jeg er trøtt(sier at jeg er trøtt), han kan fint krangle foran barna og skylder på meg fora t det blir krangling foran dem. jeg kan ikke bemerke noen tingføler jeg uten at det blir krangling)

VELDIG viktig å påpeke at hverken meg eller hans datter er redd når vi får kjeft, men når vi venter på at vi skal få kjeft, om dere skjønner..

Han er utrolig flink å skrive fine meldinger til meg hvor høyt han elsker meg og hvor mye jeg betyr for han osv, så jeg kjenner en enorm kjærlighet fra han også. Han skryter av meg til alle han kjenner, og jeg går med klump av dårlig samvittighet på hvordan jeg egentlig føler det...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler det er satt seg en frykt inni meg hvor jeg går rundt å er redd for å gjøre feil og få kjeft.Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler det er satt seg en frykt inni meg hvor jeg går rundt å er redd for å gjøre feil og få kjeft.

OM jeg velger å gå fra han har jeg ingen jobb(siden jeg jobber for han), ingen utdannelse, ingen penger - da jeg har betalt mye for felleskostnader(mat, o.l) hver mnd og ikke har fått spart opp penger..

Har også gått fra han mange ganger og alltid kommet tilbake til han, fordi jeg har angret sånn, og tenkt at jeg har overdrevet hvordan jeg har det hjemme. Har så lyst at mitt barn skal vokse opp med "mamma og pappa" sammen, og bare tanken på at min lille prinsesse ikke skal få vokse opp sammen med mamma og pappa gjør at jeg får vondt i hjertet!

Hva ville dere gjort?

Uansett om jeg overdriver/overreagerer, så er det vel ikke normalt å gå med en uro/engstelse i kroppen?

 

[Sara]

Det sier litt når du ikke tør ta opp de egentlige problemene i parterapi... hva gjør terapien for dere da?

Dette må dere snakke om, veldig gjerne på familieernkontoret ja

Han jobber mye, men "slipper" tid med barna?

Og alle klarer å sette inn i oppvaskmaskinen etter seg, så mye jobb i hodet har man ikke når man er hjemme, og å kaste klær på gulvet hr slett ikke med hvor mye jobb man har i hodet å gjøre,d et tar ikke vesentlig lenger tid å legge det der det skal være.

 

[lykke_liten]

Hadde tatt opp alle problemene i terapien. Hadde ikke det hjulpet så hadde jeg pakket sakene mine å reist.
Det er verre for barna og bo med mamma og pappa når mamma og pappa krangler å ikke har det bra, enn å ha glade foreldre som bor hver for seg.

 

[Sylvanas]

Hva med å ta en time alene uten han? Så kan du snakke med terapeuten uten å være redd, slik at dere kan snakke med mannen sammen?
Uansett så høres det ikke bra ut dette, og det påvirker barna.

 

[Milliemoren]

Hva med å ta en time alene uten han? Så kan du snakke med terapeuten uten å være redd, slik at dere kan snakke med mannen sammen?
Uansett så høres det ikke bra ut dette, og det påvirker barna.

Det har jeg også vurdert, men er så redd for konsekvensen, kan jeg fortelle hva jeg føler til terapautene uten at de sier det videre til han? HVa skal jeg si til han? Bare at jeg ønsker en time uten han tilstede, det tenker jeg virker mistenkelig.. Han er også superflink når vi går i parterapi og bare sier at han vil at jeg skal ha det bra osv.. Men føler ikke han mener det når han viser raseri og sinneutbrudd hjemme, da føler jeg det bare tomt inni meg..

 

[smiley :)]

Synes du skal snakke åpent om at du gjerne vil være åpen men er redd for raseriutbruddet som kan komme etterpå. Men at om du ikke kan snakke åpent, er det jo ikke noe vits med å dra på disse møtene! Synes du skal kunne si hvor redd du er for reaksjonen hans etterpå også <3

Dette er din sjanse til å si dine ting. Når ellers vil du kunne få anledning til å kunne snakke ut og få hjelp til problemene?
Dessuten har jeg vært i samme situasjon som deg før og det er alltid så mye mer som ligger bak enn det lille man forteller. Råder deg til å ikke slite deg ut i situasjonen og snakke ut uansett hvor ubehagelig det er men si ting som de er; at du er redd for å snakke pga reaksjonen hans etterpå. Hvis han sier han ikke vil bli sint (når dere er der til timen men du vet bedre så spørr videre) Hva skal du gjøre om han bli sint rett etter timen; rett og slett se ham på ham og spørre ham så han må svare deg mens dere er der til timen.
Jeg vet det ikke er behagelig, men noen ganger er man bare nødt til å ta tak i det for det går ikke i lengden.

 

[Kengu]

Det har jeg også vurdert, men er så redd for konsekvensen, kan jeg fortelle hva jeg føler til terapautene uten at de sier det videre til han? HVa skal jeg si til han? Bare at jeg ønsker en time uten han tilstede, det tenker jeg virker mistenkelig.. Han er også superflink når vi går i parterapi og bare sier at han vil at jeg skal ha det bra osv.. Men føler ikke han mener det når han viser raseri og sinneutbrudd hjemme, da føler jeg det bare tomt inni meg..

Ja det kan du og de har taushetsplikt sp det du tar opp kan dw ikke si videre

 

[Milliemoren]

Er så utrolig vanskelig.. Er så frustrert! Kjenner meg så liten og dum..

 

[Veivalsa]

Er så utrolig vanskelig.. Er så frustrert! Kjenner meg så liten og dum..

Sånn skal det ikke være i et forhold
Du må og kan fortelle om dette i familieterapi, også får du vurdere om det er best å gjøre det alene eller på time med han. Det er jo derfor dere er der. Om du ikke forteller hva problemene deres virkelig er kan ingen hjelpe dere og du må da finne deg i at ting forblir akkurat slik de er nå. Og det høres for meg ut som en uakseptabel situasjon som du ikke fortjener å være i

 

[Veivalsa]

Det har jeg også vurdert, men er så redd for konsekvensen, kan jeg fortelle hva jeg føler til terapautene uten at de sier det videre til han? HVa skal jeg si til han? Bare at jeg ønsker en time uten han tilstede, det tenker jeg virker mistenkelig.. Han er også superflink når vi går i parterapi og bare sier at han vil at jeg skal ha det bra osv.. Men føler ikke han mener det når han viser raseri og sinneutbrudd hjemme, da føler jeg det bare tomt inni meg..

Du trenger ikke si det når du er på timen, du kan bare ringe dit etter timen og si at du vil ha time alene

 

[Milliemoren]

Sånn skal det ikke være i et forhold
Du må og kan fortelle om dette i familieterapi, også får du vurdere om det er best å gjøre det alene eller på time med han. Det er jo derfor dere er der. Om du ikke forteller hva problemene deres virkelig er kan ingen hjelpe dere og du må da finne deg i at ting forblir akkurat slik de er nå. Og det høres for meg ut som en uakseptabel situasjon som du ikke fortjener å være i

Det eneste som holder meg igjen er barnet mitt! Jeg er redd han skal få 50% samvær med henne, siden jeg står uten jobb og utdanning om jeg velger å bryte..

 

[Sylvanas]

Det har jeg også vurdert, men er så redd for konsekvensen, kan jeg fortelle hva jeg føler til terapautene uten at de sier det videre til han? HVa skal jeg si til han? Bare at jeg ønsker en time uten han tilstede, det tenker jeg virker mistenkelig.. Han er også superflink når vi går i parterapi og bare sier at han vil at jeg skal ha det bra osv.. Men føler ikke han mener det når han viser raseri og sinneutbrudd hjemme, da føler jeg det bare tomt inni meg..

Det er ikke slik det skal være i et sunt forhold

 

[smiley :)]

Det eneste som holder meg igjen er barnet mitt! Jeg er redd han skal få 50% samvær med henne, siden jeg står uten jobb og utdanning om jeg velger å bryte..

Med tanke på samvær dersom det skulle skjære seg helt, er det også greit dere har snakket om dette for da kan det registreres at det ikke er snakk om vanlig sinne.

 

[Lino]

Jeg synes du skal lese denne: Hva er vold?

Etterpå håper jeg du tar kontakt med foreningen Alternativ til vold eller med et krisesenter. Det trenger ikke være slik at du er utsatt for akutt vold og har et behov for å rømme nå for å ta kontakt, de kan også hjelpe deg med å sortere følelser og tanker, og med de spørsmålene du har rundt samværsrett og andre ting dersom det blir brudd. Basert på det du forteller her er det helt udiskutabelt at han utsetter deg og barnet sitt for vold.

 

[Sara]

Det eldre barnet han har fra før, har det en fungerende mor?

 

[Rybia]

Har du fortalt ham hvordan du føler det når han kjefter og er sint. Det høres ut for meg som om han kan drepe kjærligheten du har til ham ved sin oppførsel. Er han klar over det? Hvis han snakker sant til venner og familie om deg, så høres det ut som om han er glad i deg og for deg. Kanskje han blir motivert til endring hvis han skjønner at han kan miste deg? Kunne det vært et tema på parterapien?

 

[:)Solsikke:)]

Hva med å ringe og be om egen time uten å fortelle ham, legge en plan i lag på hvordan møte dette på en time, enten må dere finne en løsning ellers ødelegger du deg...

 

[Gora]

krisesenter!

 

[FruMarihøne]

Hei!

Jeg er en 27 år gammel jente/dame som er samboer med mann 39 år vi har ett felles barn på 2 1/2 år og han har en fra før på 11 år.

Min mann driver eget firma hvor jeg jobber 90% og hvor jobben opptar hodet hans mye, så mye at han slipper alt husarbeid og tid med barna.

Jeg står alltid opp med barna, jeg gjør alt husarbeid, matlaging, vasker klær, lager matpakker, osv.. ALT, mens han sitter på sofaen og ser TV, han rydder ikke inni oppvaskemaskinen, rer ikke opp sengen, hiver klær på gulvet, osv. Jeg er sliten..

MEN jeg tør ikke å gi beskjed til han for han blir så sint på meg, og sier at han gjør så mye på jobben. Han kjefter mye på meg og hans 11 år gamle datter, og vi tør ikke si våre meninger i frykt for å få kjeft. Han er ikke fysisk, men kan holde oss fast om det blir for gale(var verre før, men nå oppfører jeg meg alltid "bra" i frykt for å krangle foran barna)...

Jeg må også få med at han har gått i sinneterapi, og at han har problemer med at når han mister kontroll blir han sint, når han er redd for å miste noen blir han sint, og det er veldig sårt for han at har har det sånn.. Så jeg syns veldig synd på han også.

Vi går i parterapi hos familievernkontoret, men jeg tør ikke å ta opp de virkelige problemene der og hva jeg virkelig føler, for da er jeg redd for å få kjeft.. Han er veldig snill der og forteller til de hvor snill jeg er og at han skjlnner at han kan være sint til tider, og at han bare vil at jeg skal ha det bra.. Men føler at uansett hvor mye han sier dette stoler jeg ikke på han, siden han så fort blir rasende og mister kontrollen og lar sinnet sitt ta overhånd hjemme, da føler jeg det bare helt tomt inni meg og jeg blir iskald og får vondt i magen.

Han liker ikke at jeg begynner å grine, eller om jeg gjør om på planer(da er jeg vinglete), han liker ikke når jeg har humørsvingninger, eller er FOR mye mamma(noe som er det viktigste for meg), han liker ikke at jeg er trøtt(sier at jeg er trøtt), han kan fint krangle foran barna og skylder på meg fora t det blir krangling foran dem. jeg kan ikke bemerke noen tingføler jeg uten at det blir krangling)

VELDIG viktig å påpeke at hverken meg eller hans datter er redd når vi får kjeft, men når vi venter på at vi skal få kjeft, om dere skjønner..

Han er utrolig flink å skrive fine meldinger til meg hvor høyt han elsker meg og hvor mye jeg betyr for han osv, så jeg kjenner en enorm kjærlighet fra han også. Han skryter av meg til alle han kjenner, og jeg går med klump av dårlig samvittighet på hvordan jeg egentlig føler det...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler det er satt seg en frykt inni meg hvor jeg går rundt å er redd for å gjøre feil og få kjeft.Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler det er satt seg en frykt inni meg hvor jeg går rundt å er redd for å gjøre feil og få kjeft.

OM jeg velger å gå fra han har jeg ingen jobb(siden jeg jobber for han), ingen utdannelse, ingen penger - da jeg har betalt mye for felleskostnader(mat, o.l) hver mnd og ikke har fått spart opp penger..

Har også gått fra han mange ganger og alltid kommet tilbake til han, fordi jeg har angret sånn, og tenkt at jeg har overdrevet hvordan jeg har det hjemme. Har så lyst at mitt barn skal vokse opp med "mamma og pappa" sammen, og bare tanken på at min lille prinsesse ikke skal få vokse opp sammen med mamma og pappa gjør at jeg får vondt i hjertet!

Hva ville dere gjort?

Uansett om jeg overdriver/overreagerer, så er det vel ikke normalt å gå med en uro/engstelse i kroppen?

Jeg har lovt megselv at jeg aldri skal være redd i mitt eget hjem. Du skriver at dere ikke er redde, men når alt ungås -for å ikke få kjeft, så regner jeg det som redd.

Min mann hadde og et eksplosivt sinne, som har blitt så og si borte. De få gangene han har eksplodert fullstendig -har jeg sagt til han i ettertid at om han truer eller legger hånd på meg når han er så sint så kan ikke jeg leve med det.

Jeg elsker han av hele mitt hjerte, og det hadde jeg nok fortsatt med i mange år, men jeg skal ikke være redd hjemme. Det er uaktuelt.

 

[Milliemoren]

Jeg har lovt megselv at jeg aldri skal være redd i mitt eget hjem. Du skriver at dere ikke er redde, men når alt ungås -for å ikke få kjeft, så regner jeg det som redd.

Min mann hadde og et eksplosivt sinne, som har blitt så og si borte. De få gangene han har eksplodert fullstendig -har jeg sagt til han i ettertid at om han truer eller legger hånd på meg når han er så sint så kan ikke jeg leve med det.

Jeg elsker han av hele mitt hjerte, og det hadde jeg nok fortsatt med i mange år, men jeg skal ikke være redd hjemme. Det er uaktuelt.

Tusen takk for det fine svaret <3