Eksempel (jeg har ikke gjort dette):
Vi får besøk av en familie med ett barn. Barnet vil naturlig nok leke med min sønns (de er jevngamle) leker, men han vil ikke dele lekene med barnet. Han sier "Nei! Min!", rister på hodet og nekter.
Jeg sier til ham: "Vil du sitte i gangen, kanskje? Du vet at du må det hvis du ikke deler lekene dine med barnet."
Hva syns dere om dette?
[8D]
Edit:
her er poenget mitt/hva JEG syns om dette:
I dette tilfellet undergraver man barnet. Ja, ikke bare barnets følelser, men selve barnet, det å være et barn. For når et barn på to år reagerer slik (ha eierforhold til lekene sine), så er det så normalt som det kan få bli. Det er et "sunnhetstegn"; et tegn på normalutvikling hos barnet. Om man praktiserer timeout her, sier man til barnet at det å være et normalt barn på to år er feil, og det skal straffes for å være et barn. Jess, faktisk!
Eksempelet er hentet fra virkeligheten (men moren var ikke meg), og jeg mener at svært mye annen time-out skiller seg vesentlig lite fra denne (selv med forklaringer). Ofte ignoreres barnets alder og modningsnivå, og man glemmer også at svært mange barn får raseriutbrudd ol. når de er f.eks trøtte og slitne. Sender man de da ut i timeout, viser man ingen aksept for at barnet er trøtt og sliten, altså ingen aksept for barnets tilstand, form og følelser.
Et så lite barn har ingen forutsetninger for å sitte alene og reflektere over situasjonen. I de aller fleste tilfeller reagerer barnet også helt normalt, om enn i en intensitet og et omfang vi ikke liker. Da er det VÅR jobb å vise at vi forstår barnet, og lære barnet å håndtere situasjonen annerledes.
Jeg er ingen fanatiker og har ingen tro på at begrenset grad av timeout gir traumer. Men jeg syns det likevel er noe stort jalla - jalla. DET syns jeg.
Barn er barn. Glem det ikke.
Vi får besøk av en familie med ett barn. Barnet vil naturlig nok leke med min sønns (de er jevngamle) leker, men han vil ikke dele lekene med barnet. Han sier "Nei! Min!", rister på hodet og nekter.
Jeg sier til ham: "Vil du sitte i gangen, kanskje? Du vet at du må det hvis du ikke deler lekene dine med barnet."
Hva syns dere om dette?
[8D]
Edit:
her er poenget mitt/hva JEG syns om dette:
I dette tilfellet undergraver man barnet. Ja, ikke bare barnets følelser, men selve barnet, det å være et barn. For når et barn på to år reagerer slik (ha eierforhold til lekene sine), så er det så normalt som det kan få bli. Det er et "sunnhetstegn"; et tegn på normalutvikling hos barnet. Om man praktiserer timeout her, sier man til barnet at det å være et normalt barn på to år er feil, og det skal straffes for å være et barn. Jess, faktisk!
Eksempelet er hentet fra virkeligheten (men moren var ikke meg), og jeg mener at svært mye annen time-out skiller seg vesentlig lite fra denne (selv med forklaringer). Ofte ignoreres barnets alder og modningsnivå, og man glemmer også at svært mange barn får raseriutbrudd ol. når de er f.eks trøtte og slitne. Sender man de da ut i timeout, viser man ingen aksept for at barnet er trøtt og sliten, altså ingen aksept for barnets tilstand, form og følelser.
Et så lite barn har ingen forutsetninger for å sitte alene og reflektere over situasjonen. I de aller fleste tilfeller reagerer barnet også helt normalt, om enn i en intensitet og et omfang vi ikke liker. Da er det VÅR jobb å vise at vi forstår barnet, og lære barnet å håndtere situasjonen annerledes.
Jeg er ingen fanatiker og har ingen tro på at begrenset grad av timeout gir traumer. Men jeg syns det likevel er noe stort jalla - jalla. DET syns jeg.
Barn er barn. Glem det ikke.