Her starter snart PP26(!), så min mentale helse har virkelig fått tynt seg disse årene.
Først og fremst bør du legge bort de tankene om at "alle" har det så lett.

For statistisk sett er det like mange som sliter som de som får det til på første forsøk. Men de som sliter, synes det er vondt å snakke om, så da hører man ikke noe om det. Men er bare å ta en titt her i forumet så ser du at det er mange som må prøve en stund, det er ikke så unormalt. Og det sier heller ingenting om din fertilitet heller, for biologi er så random.
Legg bort press og tidsfrister du har for deg selv, det hjelper ikke på noe annet enn at man føler seg som dritt. Og det er det siste man trenger!
Jeg snakket med en terapeut en stund, som mente at noe av det viktigste man kunne gjøre når livet var tungt og vanskelig, var å unne seg ting. Positive ting. Alt fra god mat til gode opplevelser. Hverdagsting. Ting som ikke koster så mye eller er så vanskelig å gjøre.
Det jeg gjorde var å unne meg nye treningssko, frisørtime, eller at jeg miksa meg en pina colada. Eller så tok jeg og sambo oss en roadtrip. Sånt som er gøy. Unner meg ting hele tida nå.
Når den blenda testen dukker opp og man vet at håpet er ute denne syklusen, unngå bebreidelser, sort/hvitt tanker som "det kommer aldri til å skje" eller "det er garantert noe galt", men tenk framover. På det gøye du skal gjøre som ikke har noenting med prøving å gjøre.
Min motivasjon er "jeg vet jeg skal bli mamma. Jeg vet det kommer til å skje. Jeg må bare vente og prøve litt hardere enn andre, men det kommer til å skje". Nå har jeg holdt på med ivf så lenge at jeg allerede har falt til ro med eggdonasjon og litt av hvert da. Så langt trenger du ikke tenke, men for min del gjør slike tanker prosessen litt lettere og mindre håpløs. Er det ikke sånn at 90% av alle par får baby til slutt?
Pp6 er heller ikke så lenge! Selv om jeg vet det føles slik ut.