Jeg tenker mye for tiden.. Det er litt over to måneder siden jeg mistet. Jeg skulle vært 5 måneder på vei nå. Jeg skulle ha kjent spark, visst kjønn, kjøpt klær, irritert meg over bekkensmerter, kost meg med den voksende magen.. Og i stedet sitter jeg her og er frustrert over en syklus som er helt på viddene, og en kropp som er alt annet enn gravid. Jeg synes det er så urettferdig
Naboen har termin snart tror jeg. Jeg er så glad for at vi nesten ikke ser noe til naboene våre på vinteren. Jeg har ikke sett henne gravid i det hele tatt, og heldigvis flytter de i juni. Sorry altså, men jeg klarer ikke å være glad på deres vegne (vi er ikke veldig buddies med dem fra før da). Jeg er bare så vanvittig misunnelig, og det er hinsides sårt å skulle se henne. Vi lå ganske likt i svangerskapet i forhold til når vi giftet oss (de i begynnelsen av juli og vi i slutten av august), og nå ville det bare vært en påminnelse om at de har lykkes og vi ikke..
Drit og møkk, ikke visste jeg at denne prøvingen skulle ta sånn på! Nå lå det ikke en SA i planene mine heller da, så..
Og det ble dagens utblåsning fra meg
Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app
Haha, så i starten av tråden at jeg skulle vente til 1. april, men hvem prøver jeg å lure? Det går jo ikke
