Jeg var på ultralyd onsdag. Og det gikk ikke bra. Ikke i det hele tatt.
Jeg hadde jo tenkt mye på forhånd, at det kunne hende den lille ikke levde for eksempel (vi er jo alle så opptatt av denne hjertelyden!). Men jeg gledet meg sånn til å se den lille inni magen! Og jeg hadde ikke EGENTLIG trodd at noe kunne være galt. Så da vi endelig fikk komme inn til jordmor, og jeg lå der på benken, og så den lille sprell levende krabaten som kravla rundt, så ble jeg så rørt!
Det neste som skjedde var at jordmor viste oss ben, armer og hvor de forskjellige tingene lå. Hun viste oss at morkaken lå foran.
Deretter skulle hun ta noen mål. Og jeg så jo at hodet så litt rart ut på skjermen, men tenkte det bare var noe med bildet. Så sier hun "jeg må nesten si dette med en gang". Og hjertet mitt frøs til is.
Hun viste oss at hodet var misformet, og at det var en stor væskeansamling bak hodet/nakken. Tårene mine bare trillet. Det var helt helt forferdelig at hun måtte fortsette undersøkelsen, den føltes plutselig så hardhendt. Videre fortalte hun at hun ikke visste hva dette betydde, og at hun skjeldent var borti slike feil, men skulle henvise oss til spesialist så fort som mulig. Hun fortalte også at sannsynligvis vil ikke fosteret overleve, og at vi vil få valget mellom først fostervannsprøve, eller å ta abort med en gang etter møtet med spesialisten.
Da jeg endelig kom meg hjem den dagen tenkte jeg at jeg aldri, aldri har kjent noe som lukter så godt som makrell i tomat-ånden til min lille store 2-åring.
Nå er jeg endelig tom for tårer. Og i morgen møter vi spesialisten.
Masse masse masse lykke til til dere alle sammen, det har vært så fint å få være her sammen med dere! Jeg håper av hele mitt hjerte at ingen fler må gjennom noe lignende og at dere alle sammen får friske hylende babyer i mai 2012! Jeg kommer til å tenke mye på dere, og sannsynligvis snike litt på dere innimellom
-------------
OPPDATERT 16.12.11:
Tusen tusen takk for alle trøstende ord. Jeg hadde null håp da vi dro til sykehuset i dag, forventet bare å få bekreftet det jeg ble fortalt onsdag.
Men det skulle vise seg at det ikke ble helt slik!
Legen kikka og kikka og kikka. Og jo da, hodet er misformet, såkalt lemon shape. Og det er en stor væskeansamling bak hodet/nakke, såkalt cystisk hygrom. Men det så ikke ut til å være noe feil med hjertet eller hjernen. Så nå har vi tatt fostervannsprøve, og må vente til torsdag neste uke får vi får vite noe mer.
Jeg synes dette er helt utrolig, jeg gikk inn der med null håp, og kom ut med et bittelite lysende håp langt der inne. Vi har gitt den lille prinsessa (!) vår navn i dag, men holder det hemmelig enn så lenge.
Igjen: tusen takk til alle sammen, dere rører meg veldig. Og jo, jeg har noen tårer igjen. I dag har noen av dem fått være gledestårer også.
Jeg hadde jo tenkt mye på forhånd, at det kunne hende den lille ikke levde for eksempel (vi er jo alle så opptatt av denne hjertelyden!). Men jeg gledet meg sånn til å se den lille inni magen! Og jeg hadde ikke EGENTLIG trodd at noe kunne være galt. Så da vi endelig fikk komme inn til jordmor, og jeg lå der på benken, og så den lille sprell levende krabaten som kravla rundt, så ble jeg så rørt!
Det neste som skjedde var at jordmor viste oss ben, armer og hvor de forskjellige tingene lå. Hun viste oss at morkaken lå foran.
Deretter skulle hun ta noen mål. Og jeg så jo at hodet så litt rart ut på skjermen, men tenkte det bare var noe med bildet. Så sier hun "jeg må nesten si dette med en gang". Og hjertet mitt frøs til is.
Hun viste oss at hodet var misformet, og at det var en stor væskeansamling bak hodet/nakken. Tårene mine bare trillet. Det var helt helt forferdelig at hun måtte fortsette undersøkelsen, den føltes plutselig så hardhendt. Videre fortalte hun at hun ikke visste hva dette betydde, og at hun skjeldent var borti slike feil, men skulle henvise oss til spesialist så fort som mulig. Hun fortalte også at sannsynligvis vil ikke fosteret overleve, og at vi vil få valget mellom først fostervannsprøve, eller å ta abort med en gang etter møtet med spesialisten.
Da jeg endelig kom meg hjem den dagen tenkte jeg at jeg aldri, aldri har kjent noe som lukter så godt som makrell i tomat-ånden til min lille store 2-åring.
Nå er jeg endelig tom for tårer. Og i morgen møter vi spesialisten.
Masse masse masse lykke til til dere alle sammen, det har vært så fint å få være her sammen med dere! Jeg håper av hele mitt hjerte at ingen fler må gjennom noe lignende og at dere alle sammen får friske hylende babyer i mai 2012! Jeg kommer til å tenke mye på dere, og sannsynligvis snike litt på dere innimellom
-------------
OPPDATERT 16.12.11:
Tusen tusen takk for alle trøstende ord. Jeg hadde null håp da vi dro til sykehuset i dag, forventet bare å få bekreftet det jeg ble fortalt onsdag.
Men det skulle vise seg at det ikke ble helt slik!
Legen kikka og kikka og kikka. Og jo da, hodet er misformet, såkalt lemon shape. Og det er en stor væskeansamling bak hodet/nakke, såkalt cystisk hygrom. Men det så ikke ut til å være noe feil med hjertet eller hjernen. Så nå har vi tatt fostervannsprøve, og må vente til torsdag neste uke får vi får vite noe mer.
Jeg synes dette er helt utrolig, jeg gikk inn der med null håp, og kom ut med et bittelite lysende håp langt der inne. Vi har gitt den lille prinsessa (!) vår navn i dag, men holder det hemmelig enn så lenge.
Igjen: tusen takk til alle sammen, dere rører meg veldig. Og jo, jeg har noen tårer igjen. I dag har noen av dem fått være gledestårer også.
Jeg kan bare tenke meg hvordan det må føles, og sender mange, varme tanker til deg! Masse lykke til, og om du orker setter vi pris på en oppdatering etter at du har vært til spesialist. 
