Har en skikkelig crappy dag i dag. Jeg er så lei meg, sint og frustrert. Testene lyser positive mot meg, men det skal ikke vedvare og jeg skal ikke bli mamma i april. Det hele er et rent mareritt.
Jeg er gravid, men ikke på riktig plass.
Tankene kommer om: «når er jeg endelig ferdig med dette, når kan vi prøve igjen, kommer jeg noen gang til å bli mamma, skal jeg være livredd neste gang jeg blir gravid, kommer jeg til å miste den ene egglederen min!»
Livet er så SJUKT urettferdig!!!
Nå kjenner jeg på skikkelig misunnelighet ovenfor de som aldri har mistet, aldri har hatt problemer med å bli gravid. Til og med irritert over de som klager på at de ikke klarer å bli gravide med nr2,3,4. Hadde jeg fått ETT eneste barn, så skulle jeg ikke bedt om mer. Det høres sikkert fælt ut. Men hva galt har jeg gjort, som må igjennom alt dette forjævlige her?
Å være ufrivillig barnløs er en vanskelig ting å takle bare det. Men at man i tillegg skal oppleve en SA og en EXU på noen få måneder, det er ikke menneskelig.
I fem år har vi slitt. Vært igjennom IVF. Blitt gravide og lykkelige to ganger, men som igjen har knust oss fullstendig.
Jeg vet ting blir bedre når man får det litt på avstand. Men dette kan man aldri få på avstand, da det er det vi kjemper for.
At mange rundt meg blir gravide, planlagt, uplanlagt eller at de sliter. Jeg heier på dere.
Men det er ikke sikkert at jeg alltid kommer til å være overlykkelig over når dere annonserer det. Jeg kjemper min kamp, og jeg kjemper for å holde styr på mine følelser.
Men vi gir ikke opp. Aldri!