Hjelper det noe hvis jeg sier at vi er damer, vi er bygd for å tåle dette?
Jeg har hatt to kollikkbarn, og to tilhørende skilsmisser. Det er smertefullt, fortvilende og langt ifra idyllisk.
Er nå på barn tre som er ei fantastisk snill jente, men fortsatt drar jeg hele lasset. Denne mannen min prøver i hvertfall, selv om jeg gjerne ville hatt større bidrag innimellom.
Men, jeg vet at 'dette fikser jeg'. Uansett hvor sliten jeg er klarer jeg å sette barnas behov foran mine. Det vil komme ei tid der vi også får tilbake søvnen vår, egentid og egne interesser... Men mor forblir mor, uansett hvor moderne samfunnet vårt er. Det er ytterst få menn som klarer det kvinner kan. Ha troa på dere selv. Vi er bygd for dette!
Ikke glem at dette er en form for unntakstilstand. Det er en svært kort periode i livet der alt dreier seg om søvn, mat og bæsj. Det blir bedre, og annerledes.
I kveld snakket jeg med viktigheten av å skatte av lønnen sin med 11-åringen. Store kontraster til byssingen jeg gjorde en time tidligere.
Hold ut. Elsk barna deres, stol på at det kommer dager dere kan få energien og kjærligheten tilbake.
Og snakk med mennene deres når dere klarer å snakke med dem uten å grine av utmattelse.
Klemmer til alle som strever.