Hvordan er det å være guttemamma?

Baby_2019

Glad i forumet
Septemberskattene 2023
Hei,
Har ei jente på snart 2 fra før og fikk i går vite at jeg venter en gutt (!!) i juni. Jeg har alltid ønsket meg å være jentemamma og ble overlykkelig da første viste seg å være jente.

Vi har i 1.5 uke ventet på svar fra Nipt-test som i går heldigvis kunne fortelle at alt var bra med den lille :Heartblue Samtidig fikk vi vite at vi må venter en gutt :wideyed: Jeg kjenner at nå som den utrolige gleden over at barnet var friskt har lagt seg litt kommer nervøsiteten over å skulle bli guttemamma. Mine erfaringer med guttunger (som forøvrig er svært begrenset) er at det er full fart hele tiden med roping og action og hopping i møbler, samt mye usjarmerende oppførsel. Kan ikke noen berolige meg litt på hvordan det er å være guttemamma? :p

Jeg kjenner også litt på tristheten over at jenta mi ikke får ei søster, noe jeg selv alltid har ønsket meg. Jeg er enebarn. Noen andre med en av hver der ute? Eller som kun har en bror selv? Hvordan er forholdet mellom dem/dere? :dummy::dummy1:

Ønsker ikke en diskusjon på hvorvidt det er ok å ønske seg kjønn. Følelser kan man gjøre lite med.
 
Jeg er guttemamma:) Har to gutter på 15 mnd og 5 år. Det går bra;) Jenter er minst like bråkete som gutter. Det er nok mer personlighet det går på. Og hva foreldrene tillater.
 
Jeg er guttemamma, har bare en gutt og det er supert :D han er en litt rolig gutt, litt sensitiv, men han er skikkelig guttegutt. Elsker alt som går på hjul og lego. Han kan fint lage en del bråk, men hos oss er det ikke lov til å hoppe i sofaen, løpe inne eller skrike og hyle for morro skyld. Vi har klare og tydelige regler og forventinger om oppførsel, uavhengig av kjønn. Vi/jeg ønsker et høflig barn, som "kan" oppføre seg til de settingene vi er i. Han er forøvring 4,5 år nå.
Så mye kommer jo an på personlighet, og foreldrenes oppdragelse oppå dette.

Men ja, jenter kan da bråke de også. To av guttugens bestevenner, er tvillinger, en gutt og ei jente og jenta kan da fint være med på å løfte taket :p

Men ja, jeg har også møtt en del usjarmerende gutter og det går et par av dem i bhg til guttungen, så kan se hvor du kommer ifra. Men de aller fleste er ikke sånn. Men litt mer bråkete lek, kan du nok belage deg på :p uten at det er hopping i sofaen og herjing, tenkte mest på biler og da særlig div uttrykingskjøretøy :p
 
Jeg har en av hver og det er helt fantastisk! Han er 7 år og hun er 3,5 år :happy: Han er en omsorgsfull, snill og flink gutt som er verdens beste storebror for lillesøsteren sin. Passer på henne og hjelper henne med alt. Kan selvfølgelig komme mye lyd og energi ut av den lille kroppen hans, men stort sett leker han fint og kan sitte i timesvis med tegning, legobygging og andre ting han interesserer seg for. Og jenta vår kan være vel så høyt opp under taket som sin storebror bare for å få sagt det. Men setter man grenser og har enkle regler de kan forholde seg til så går det nok veldig bra :happy: Syns det er veldig stas å være både guttemamma og jentemamma :Heartblue:Heartred
 
Jeg har 2 gutter. Ene på 2 år og andre på 4 mnd. Det er full fart og rulle med eldstemann nå. Og det er veldig mye glede og kos med gutter å. Og dine to blir nok gode venner skal du se.
 
Har en fantastisk gutt på 2,5 år, elsker å være guttemamma! Han er en snill, kosete og omsorgsfull gutt, har alltid en klem eller trøst til andre, finner smokken til babyene i barnehagen og elsker å sitte i fanget. Av leker liker han alt, like selvsagt å lese en bok som å leke med biler. Og joda, han kan både rope og løpe og hoppe i møbler, men der er ikke venninnene hans noe roligere :p Han elsker bamser og har dukkevogn og syns det er gøy med både rosa klær og kjoler :p Hans jevngamle venninne går ham foreløpig en høy gang i prompehumor og høylydt roping :p

Har selv en storebror, vi kranglet så busta føyk som små, men er gode venner nå :)

Stort sett er de individuelle forskjellene innad i kjønnet større enn mellom kjønn. Så er jo ikke formen på kjønnsorganet som bestemmer personligheten fullt ut heldigvis :) Du gjør det artigere for deg selv om du ikke går inn med ulike forventninger basert på kjønn, jenter trenger ikke bli rolige pyntedukker og gutter trenger ikke bli uregjerlige bråkmakere med mindre du legger opp til det ;) De kan ha like forventninger og krav og få bli slik de vil :)
 
Jeg har to brødre selv, og elsker de begge. De "bråkte" nok mer enn meg som små (i den forstand at de lekte litt mer bråkete leker, der jeg satt stille med dukker), men jeg skal love deg at mamma hadde byttet meg mot tjue guttunger i tenårene, for da var _jeg_ fæl!

Selv har jeg tre av hver, og selv om jeg skjønner bekymringen din, så vil det falle deg like naturlig å være guttemamma som jentemamma, og en lillebror kan være superstas!

PS; Spør du de to eldste jentene mine vil de si at søstre er oppskrytt! I går satt hun på 16 og gråt ved middagsbordet, fordi hun på 13 kom med en veldig unødvendig og bitchy kommentar *sukk*
 
Akkurat det samme som å være mamma til en jente. Jeg fikk også jente først, også gutt. Det er ingen forskjeller på ungene, sånn utover at de har sine egne personligheter, og (dessverre) blir påvirket ulikt av omgivelsene.
Barnet blir slik det blir oppdratt, og når de er små er det ingen forskjeller.
Et godt søskenforhold avhenger ikke av kjønn, og hun kommer garantert ikke til å føle noe savn fordi hun ikke får en søster.
Man kan ikke gjøre noe med at følelser kommer, men man kan jo bearbeide dem. ;)
 
Jeg er guttemamma:) Har to gutter på 15 mnd og 5 år. Det går bra;) Jenter er minst like bråkete som gutter. Det er nok mer personlighet det går på. Og hva foreldrene tillater.
Jeg er så enig i dette :p nå er gutten min bare 1år,men ser ikke for meg at han skal bli mer bråkete enn storesøster på 2,5. Hun er til tider en ordentlig villbass som har sine sjarmerende, men også de ikke så sjarmerende, sider:p
 
Jeg er guttemamma, har bare en gutt og det er supert :D han er en litt rolig gutt, litt sensitiv, men han er skikkelig guttegutt. Elsker alt som går på hjul og lego. Han kan fint lage en del bråk, men hos oss er det ikke lov til å hoppe i sofaen, løpe inne eller skrike og hyle for morro skyld. Vi har klare og tydelige regler og forventinger om oppførsel, uavhengig av kjønn. Vi/jeg ønsker et høflig barn, som "kan" oppføre seg til de settingene vi er i. Han er forøvring 4,5 år nå.
Så mye kommer jo an på personlighet, og foreldrenes oppdragelse oppå dette.

Men ja, jenter kan da bråke de også. To av guttugens bestevenner, er tvillinger, en gutt og ei jente og jenta kan da fint være med på å løfte taket :p

Men ja, jeg har også møtt en del usjarmerende gutter og det går et par av dem i bhg til guttungen, så kan se hvor du kommer ifra. Men de aller fleste er ikke sånn. Men litt mer bråkete lek, kan du nok belage deg på :p uten at det er hopping i sofaen og herjing, tenkte mest på biler og da særlig div uttrykingskjøretøy :p
Jeg har ei slik jente som elsker slike kjøretøy du snakker om, jo mer lyder, jo bedre :p hun elsker egentlig alt av leker, de sier i bhg at hun er veldig allsidig når det gjelder hva hun leker med :pikke noe spesielt favorittleker, men merker at hun syns det er mer og mer gøy med disse togbanene i tre:happy:
 
Jeg har en av hver (jente på 2,5 og gutt på 1år), begge deler er helt fantastisk :Heartred
 
Jeg har en gutt og en jente. Har alltid sett for meg å være jente mamma. Når nr 1 viste seg å være gutt satt jeg å gråt i bilen på p plassen utenfor sykehuset. Var helt utrøstelig (hormonene spilte nok litt inn der). Så gikk det et par mnd, fikk sortert litt tanker og følelser, så begynte jeg å glede meg til å treffe gutten min. Når jeg ble gravid med nr 2 krysset jeg alt jeg hadde for at det var en jente, og jente ble det. Da klarte jeg ikke å holde tårene tilbake under oul.
Nå er mine snart 2.5 og 1.5 og gutten er helt klart den roligste. Begge to er rolige barn, men jenta har både mer temperament og er mye mer utforskende. Hun har alltid blåmerker. Gutten min har knapt hatt et blåmerke i sitt liv. Han elsker å sitte å tegne, pussle, bygge togbane. Mens jenta mi elsker å kjøre rundt med dukkevogna, kjøre rundt med biler og klatre opp og ned av sofaen. Så min erfaring er at personlighet spiller mye større rolle enn kjønn!

Mine to er veldig knyttet til hverandre selv om de har ulikt kjønn. De liker ikke være lenge fra hverandre. Går på samme avd i barnehagen og må alltid vite hvor den andre er.

Vi er nå igang med prøving på nr 3. Innerst inne ønsker jeg meg en jente til, men hvis vi får en gutt til så blir det ingen tårer for har erfart at jeg klarer helt fint å være en god guttemamma.
 
Jeg har en gutt og en jente. Har alltid sett for meg å være jente mamma. Når nr 1 viste seg å være gutt satt jeg å gråt i bilen på p plassen utenfor sykehuset. Var helt utrøstelig (hormonene spilte nok litt inn der). Så gikk det et par mnd, fikk sortert litt tanker og følelser, så begynte jeg å glede meg til å treffe gutten min. Når jeg ble gravid med nr 2 krysset jeg alt jeg hadde for at det var en jente, og jente ble det. Da klarte jeg ikke å holde tårene tilbake under oul.
Nå er mine snart 2.5 og 1.5 og gutten er helt klart den roligste. Begge to er rolige barn, men jenta har både mer temperament og er mye mer utforskende. Hun har alltid blåmerker. Gutten min har knapt hatt et blåmerke i sitt liv. Han elsker å sitte å tegne, pussle, bygge togbane. Mens jenta mi elsker å kjøre rundt med dukkevogna, kjøre rundt med biler og klatre opp og ned av sofaen. Så min erfaring er at personlighet spiller mye større rolle enn kjønn!

Mine to er veldig knyttet til hverandre selv om de har ulikt kjønn. De liker ikke være lenge fra hverandre. Går på samme avd i barnehagen og må alltid vite hvor den andre er.

Vi er nå igang med prøving på nr 3. Innerst inne ønsker jeg meg en jente til, men hvis vi får en gutt til så blir det ingen tårer for har erfart at jeg klarer helt fint å være en god guttemamma.

Takk for et ærlig og godt svar :Heartred
 
Jeg tenker at dette er noe du er vant til, det å være jentemamma. Min første er gutt og nr. 2 er jente. Jeg trengte tid til å forberede meg på å bli jentemamma.

Ingen barn er like. Har vært mye apestreker med min gutt og er det enda, oppdragelse eller ikke, hvem vet hva Emil hadde blitt stemplet som i dag? Men det er et sidespor. Min gutt er nok mer lik sølvguttene mesteparten av tiden:p

Håper jeg slipper at jenta mi lager sytestemme og lyder, for det er noe som jeg seriøst sliter med å takle. Men det skal nok gå bra, får prøve å oppdra henne til å la være. Så får jeg heller fange villgutten min når det trengs. :)
 
Jeg har to jenter på 9 år og 4 år. De er minst like gale som folk skal ha det til at gutter er. :p Så det går nok helt fint altså. Jenter sitter ikke bare i fine kjoler, leker teselskap og liksommater dukkene og bamsene sine.

Og jeg regner med at bittelillebror blir like bøs som søstrene sine ;)
 
Jeg har en gutt på 1.5 år. Så også for meg å være jentemamma, men nå venter vi gutt nr 2. Har gått over all forventning, og lillegutt er tidenes mammadalt og bare helt skjønn, selv om han setter stor pris på løpeleker og herjing. Men det ser jeg for meg at jenter også hadde satt pris på. Vokste sjøl opp med en to år yngre lillebror, og vi var kjempeavhengige av hverandre som barn :) krangla mye også, men hadde utrolig mye glede av hverandre :)
 
Jeg har to jenter på 9 år og 4 år. De er minst like gale som folk skal ha det til at gutter er. :p Så det går nok helt fint altså. Jenter sitter ikke bare i fine kjoler, leker teselskap og liksommater dukkene og bamsene sine.

Og jeg regner med at bittelillebror blir like bøs som søstrene sine ;)

Og guttungen min sto i 20 minutter i en lekebutikk og liksommatet en dukke og stelte den på stellebordet, selv med alskens bråkete leker rundt :hilarious: Barn er jo så ulike, uavhengig av kjønn ja!
 
Det er helt nydelig å være guttemamma! Har en av hver, og begge barna mine er vakre, energiske, morsomme, pratsomme og kjærlige. Jenta er mye villere enn gutten, vi har vært et par turer med henne på legevakta fordi hun ikke er så flink til å vurdere risiko :p
Gutten er mer følsom og forsiktig av seg, så det er som så mange andre sier her, ikke kjønnet som bestemmer personligheten.

PS: Jeg har selv tre brødre, og har aldri savnet en søster. Ser på det som en kjempefordel å ha vokst opp med gutter, det letter kommunikasjonen både i parforholdet (ettersom jeg er hetero) og i arbeidssammenheng (i en mannsdominert bransje).
 
Last edited:
Og guttungen min sto i 20 minutter i en lekebutikk og liksommatet en dukke og stelte den på stellebordet, selv med alskens bråkete leker rundt :hilarious: Barn er jo så ulike, uavhengig av kjønn ja!
Herlig da :D
 
Jeg var som deg. Eldste er jente og yngste er gutt. Sjokket var stort når vi ventet gutt og vi var nok litt skuffet. Men han er helt fantastisk. Jeg kunne skrivd en lang regle men får heller bare si at det ordner seg. Man blir like glad i barna uansett. Jeg har to søstre og en bror. Min mann har to brødre og en søster i himmelen. Jeg kan ikke si at jeg hadde noen spesielle ønsker ang søsken når jeg var liten. Er nok bare litt med vanen. Min sønn er straks 3 år og en fantastisk liten gutt. Ja han er rampete men det er personligheten hans/ arvelig belastet av sin farfar og morfar. Hehe.
 
Back
Topp