Hvis du hadde vist før du fikk barn?

Ammingen definitivt.... Og bare bli påmint om å nyte første tiden i stedet for å stresse med alt, spesielt ammingen!
 
Skulle ønske at iallfall en person fortalte meg at det kunne være en fin opplevelse å føde! Og at man kan kose seg med baby og ikke må ha rutiner fra dag en.

Jeg skulle ønske meg at jeg ikke fikk høre en million ganger at smokk og flaske gjorde at ammingen gikk til helvete. Heldigvis skar mannen gjennom og kjøpte flaske og mme. Ingen fikk en flaske og jeg fikk sove. Hadde melk i 18mnd etterpå likevel
 
Jeg var egentlig forbedret på at alle hadde en mening om alt, men LIKEVEL! det jeg tenkte bare var positivt, reagerte folk negativt på;

Jeg leste masse og holdt meg godt informert(hovedsakelig faglitteratur, ikke blogger) for å være litt forberedt, men "det trengte aldri jeg" eller "det blir som det blir uansett" før de ristet på hodet av meg.

Og så tenkte vi at mannen min faktisk skulle ta ut halve permisjonen. Både fordi det var mest praktisk for oss, men aller mest fordi vi er to som blir foreldre, og ikke bare jeg som blir mor. Men det var mange som reagerte på at hun kom til å få "frarøvet" moren sin så tidlig.
 
At amming er så innmari vanskelig! Hadde kjempet for mere hjelp og veiledning på barsel :/
 
Det eneste som "overrasket" meg, var/er hvor lite altfor mange i støtteapparatet (helsestasjon, leger osv.) vet om amming og barn generelt..
Alt annet var vi heldigvis godt forberedt på, selv om det ble veldig mye tyngre enn vi hadde håpet.
 
Jeg skulle ønske jeg visste at det ikke skulle gjøre sååå vondt etter fødselen pga en liten rift. Ville ikke være den bæsete pingla, så jeg snakket ikke med noen om det, og etter fem uker klarte jeg knapt å gå. Hadde fått en ille betennelse i såret, som måtte behandles. Etter et par dager begynte smertene og gå over og jeg innså at det kunne jo skjedd flere uker tidligere hvis jeg bare hadde snakket med noen om det...
 
At det fantes ammejelpere så jeg ikke trengte lene meg sånn på helsestasjon og jordmødre på barsel. Jeg fikk ikke til å fullamme og fikk beskjed om at jeg var "ei av dem som bare ikke produserte melk" men jeg fikk jo ut når jeg håndmelka og hørte hu drakk litt.. vi sjekka leppe og tungebånd pg ifølge de var det normalt. Jeg delamma hele veien og ammer enda 16 mnd. Forrige uke var vi på sjekk hos tannlege etter et fall hvor tannlegen var overrasket over at leppebåndet ikke var klipt for det var åpenbart stramt..
 
Skulle ønske jeg visste hvor vanskelig det var å få til amming. Jeg synes det var litt vrient. Men fikk det til, og ammer fortsatt.

Det med søvn - skulle ønske jeg visste at man ikke trenger å stresse så færlt med å få det til i begynnelsen. Det kommer av seg selv.

Følelser: at jeg kom til å føle meg som "matfatet" og nærmest tok meg litt nær av å ikke få feedback av baby. Det at spedbarnperioden kun er mat, bleie, sove, gråte. Ved ca 3mnd kom det frem at han faktisk likte meg ;) satt på spissen da
 
At ammingen er vanskelig! Og litt vond!

Det hadde jeg så klart hørt og lest, men tenkte at sårhet og vondt kunne skje for noen uheldige få, men mitt inntrykk nå er mer eller mindre alle sliter med en del vondt, spesielt i starten.
 
Og så tenkte vi at mannen min faktisk skulle ta ut halve permisjonen. Både fordi det var mest praktisk for oss, men aller mest fordi vi er to som blir foreldre, og ikke bare jeg som blir mor. Men det var mange som reagerte på at hun kom til å få "frarøvet" moren sin så tidlig.

Har också planlagt att far skall ha 50% av permissionen - mötte ni bara problematiska reaktioner eller var det svårt att genomföra i praksis?
 
Skule ønske noen fortalte meg at lite søvn betydde kun 45 - 60 miutt av gangen! Dritsliten av å aldri få sove lenger i strekk, og aldri få oppleve god, dyp søvn...

Ellers føler jeg at jeg ble fortalt hvor mye styr det kunne bli med ammingen, og at det blir lite søvn, men jeg tok det ikke helt til meg før jeg opplevde det selv. Så den er på min kappe ;)
 
Jeg gikk på ammekurs før jeg fødte så jeg føler at jeg var godt forberedt i henhold til amming.

Jeg er allikevel glad at jeg hadde forhørt meg rundt men allikevel valgte ut fra egen magefølelse. Barnet lå på brystet det meste av de første 6mnd. Kanskje noen ville si jeg skulle nekte det men det barnet trenger det trenger barnet. Et spedbarns ønsker dreier seg jo om BEHOV de er ikke så kompliserte som oss voksne.

Nå som ett åring og hele tiden før det har barnet vært rolig, balansert, flott utvikling både motorisk og språk og annet, spiser godt, sover godt, glad, smilende, ler mye. Jeg tror all nærheten er avgjørende. Sammen med å bli møtt med tålmodighet, bli sett, bli hørt, bli trøstet, få rene bleier, nok mat og drikke m.m. Burde være en selvfølge men det finnes nok noen tilfeller hvor babyer ikke får dette. Trist å tenke på.

Du vet en baby kan dø hvis de ikke får fysisk kontakt. Så å ligge trygt inntil mammaen sin ofte og aldri bli avvist når de trenger nærhet det tror jeg har sååå mye og si for hvordan barnet har det med selvfølelse og hvor avbalansert barnet blir..

Hva tror dere?

Det som jeg skulle ønske noen sa til meg som jeg har gjort likevel var.

Føl deg frem, ta deg tid, nyt barseltiden, når barnet gir uttrykk for et ønske husk det er et behov i så tidlig alder. Ikke stress med ammetider bare ikke la det gå for mange timer mellom maks 3-4 og hold øye med vektoppgang, husk du kan veie på helsestasjonen så ofte du vil. Se etter tegn til om barnet fryser eller er for varmt. Rett og slett observer hvordan barnet har det, forhør deg med helsestasjonen om det er noe, ikke la andre foreldre fortelle deg hvordan du skal behandle ditt barn, rådfør deg heller med helsestasjonen.

Mvh Undre.

https://www.nrk.no/livsstil/vaer-pa-vakt-nar-barnet-gjor-dette-1.8313873

http://www.klikk.no/foreldre/baby/slik-ser-du-at-babyen-har-det-bra-1419106.ece
 
Last edited:
Jeg var egentlig forbedret på at alle hadde en mening om alt, men LIKEVEL! det jeg tenkte bare var positivt, reagerte folk negativt på;

Jeg leste masse og holdt meg godt informert(hovedsakelig faglitteratur, ikke blogger) for å være litt forberedt, men "det trengte aldri jeg" eller "det blir som det blir uansett" før de ristet på hodet av meg.

Og så tenkte vi at mannen min faktisk skulle ta ut halve permisjonen. Både fordi det var mest praktisk for oss, men aller mest fordi vi er to som blir foreldre, og ikke bare jeg som blir mor. Men det var mange som reagerte på at hun kom til å få "frarøvet" moren sin så tidlig.


Mannen hadde 1/3 del av barselspermisjonens totale tid. Jeg hadde 2/3 deler.

Selv om ammetid paragraf 12-8 er lagt inn i arbeidsmiljøloven med 1time ammefri med full lønn hver dag ved arbeidsdag på minimum 7timer så ble det så mye stress med at jeg skulle rekke alt på en times mindre arbeidsdag som jeg rakk ellers at jeg mistet melken.

Jeg er helt for å dele permisjonen det eneste jeg er litt betenkt over er at man kan komme ut for at det er mindre bra for barnet grunnet morsmelken.

Derfor tenker jeg at babyen bør være minst 6mnd før mor går ut i jobb ettersom det trenger morsmelk i stor grad minimum første 6mnd.

I mitt tilfelle resulterte det iallefall til tap av morsmelk og oppstart av morsmelkerstatning grunnet stress i forhold til ammetid. Melken renner ikke av seg selv, stress gjør at det kan være problematisk å få melken til å renne. Når det ikke kommer noe i løpet av de 8-9timene man er borte fra hjemmet per dag og i flere uker og mnd så opphører melken til slutt av seg selv..

Det er det enste...

Når fødte dere og når startet din mann opp med permisjonsdelen? Hvordan har det gått i forhold til morsmelken din og ammetid på jobben din hvis dere har kommet så langt?

Mvh Undre.
 
Back
Topp