Hva synes du om at barnet kaller stemoren for mamma?

Jeg tror det er veldig situasjonsavhengig. Det spørs hvor stabilt forholdet er, hvor lenge vedkommende har vert steforeldre. Og relasjonen dems i mellom. Min datters farfar er hennes fars stefar. Hun bærer hans etternavn og hun har kun han. Faren til min datter har ikke hatt en far siden han var 12 og har ingen kontakt med sin fars familie så det er veldig naturlig. Men min samboer kom inn i livet hennes når hun var 8. Hun refererer til han som bonuspappaen hennes. Og det er kun han som har en tydelig farsrolle for henne. Likevel omtaler hun han med navn. Så tenker det også må være veldig opp til barnet...
 
Det synes jeg bare hadde vært koselig! -Men det kan bare være EN mamma og pappa, så da måtte noen bli hetende mor og far
 
Helt ok for meg. Hun kan uansett ikke få/ta den plassen jeg har i livet til barna uansett om barna kaller henne mor/mamma osv.
 
Jeg synes at vi som voksne bør sette vår egne følelser til side og la barna kjenne og bestemme på hva som er rett for de.
Mange barn har nok steforeldre de føler sterkere tilknytning til enn sine biologiske, men likevel kaller de bare med navn. Relasjonen er der likevel like sterkt eller svak uansett hva man kalles. Og ved å nekte barna eller gi de skyldfølelse over å skulle kalle noen andre mamma eller pappa så synes jeg man svikter relasjonene man selv har til sitt barn.
Men ja, det ville nok vært utrolig sårt.
 
Hva skjer om barnet kaller steforeldre mamma/pappa, og forholdet går i dass? Jeg hadde en aldeles fantastisk stemor i hele barndommen min, men hun ønsket seg egne barn, og pappa hadde mer enn nok med de fem han hadde. De gikk hvert til sitt når jeg var rundt fjorten, og hun etablerte en ny familie med egne barn etter relativt kort tid. Vi mistet helt kontakten etter det, så jeg hadde i praksis mistet en mor i det scenariet, om ikke det hele tiden hadde blitt skilt på mamma og *navn*.

Søsteren min vokste opp med en annen mann i livet sitt, og kalte han pappa. Jeg husker enda hvilket inntrykk det gjorde på meg å se de sårede øynene på pappa når han hørte det. Jeg var da ni år gammel, og gikk rett bort og ga han en lang klem. Det forholdet gikk også ad undas, og søsteren min sier det var som om noen døde. Han gikk videre med sitt liv, og glemte henne helt når han etablerte seg på nytt.
 
Det mener jeg at barnet bør få bestemme selv. Så får man som foreldre være glad for at barnet har en så god kontakt med bonusforeldrene. Og om man sliter med det selv så bør man jobbe med seg selv.
 
Siadle skrev:
Hva skjer om barnet kaller steforeldre mamma/pappa, og forholdet går i dass? Jeg hadde en aldeles fantastisk stemor i hele barndommen min, men hun ønsket seg egne barn, og pappa hadde mer enn nok med de fem han hadde. De gikk hvert til sitt når jeg var rundt fjorten, og hun etablerte en ny familie med egne barn etter relativt kort tid. Vi mistet helt kontakten etter det, så jeg hadde i praksis mistet en mor i det scenariet, om ikke det hele tiden hadde blitt skilt på mamma og *navn*.

Søsteren min vokste opp med en annen mann i livet sitt, og kalte han pappa. Jeg husker enda hvilket inntrykk det gjorde på meg å se de sårede øynene på pappa når han hørte det. Jeg var da ni år gammel, og gikk rett bort og ga han en lang klem. Det forholdet gikk også ad undas, og søsteren min sier det var som om noen døde. Han gikk videre med sitt liv, og glemte henne helt når han etablerte seg på nytt.
Klikk for å utvide …

Men at hun kalte han pappa var vel bare et "symptom" på forholdet hun hadde til han. Om hun hadde kalt han ved navn så hadde vel ikke forholdet vært noe annerledes?
 
Siadle skrev:
Hva skjer om barnet kaller steforeldre mamma/pappa, og forholdet går i dass? Jeg hadde en aldeles fantastisk stemor i hele barndommen min, men hun ønsket seg egne barn, og pappa hadde mer enn nok med de fem han hadde. De gikk hvert til sitt når jeg var rundt fjorten, og hun etablerte en ny familie med egne barn etter relativt kort tid. Vi mistet helt kontakten etter det, så jeg hadde i praksis mistet en mor i det scenariet, om ikke det hele tiden hadde blitt skilt på mamma og *navn*.

Søsteren min vokste opp med en annen mann i livet sitt, og kalte han pappa. Jeg husker enda hvilket inntrykk det gjorde på meg å se de sårede øynene på pappa når han hørte det. Jeg var da ni år gammel, og gikk rett bort og ga han en lang klem. Det forholdet gikk også ad undas, og søsteren min sier det var som om noen døde. Han gikk videre med sitt liv, og glemte henne helt når han etablerte seg på nytt.
Klikk for å utvide …
Selv om forholdet ikke varer så betyr jo ikkr det at man ikke kan ha kontakt videre , finnes jo flere som har det.
 
Kommer helt an på situasjonen. Ikke alle biologiske foreldre som fortjener betegnelsen namna/pappa. Om barnet da har lyst til å kalle steforeldrene mamma/pappa så synes jeg de skal det.

Her kaller vi stebestemor for bestemor selv om bestemor er i live. Føles helt naturlig for oss. Hun er en like god bestemor som den biologiske bestemoren som i stedet for går under navnet farmor.
 
Jeg synes ikke noe om det. Så lenge begge foreldrene lever og barnet har god kontakt med begge to er det normalt i mitt hodet at de har en mor og far. Resten kalles ved navn.
Voksent noen opp med en stefar, der de ikke har kontakt med biologisk far blir det noe annet.

Mine barn sliter med å kalle tanta for tante.. av den grunn at tanta har kommet inn i bildet når barna var så store som over 10 år.

Jeg har også en onkel som giftet seg etter jeg ble voksne, jeg kaller ikke henne for tante.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp