Første kapittel, kan ikke love at det blir flere. Tenkte det kunne være greit å ha dette nedskrevet slik at jeg kan lese det senere og eventuelt gjenfortelle deler av det til den lille. 
Jeg og samboeren har vært sammen i 11 år nå. Begge har vært litt fram og tilbake på å bli klare for å bli foreldre. Jeg har selv aldri hatt veldig lyst på barn tidligere, og så synes jeg det er mange ting å tenke over. Det er jo ikke nødvendigvis slik at alle skal ha barn. Vi sluttet etterhvert å bruke prevensjon, jeg vil gjette for 7-8 år siden, for å la ting skje naturlig, ikke noe hastverk. For 3 år siden startet vi utredning hos gynekolog da ingenting hadde skjedd. Vi kom ikke så langt; jeg skulle til å begynne på hormoner, men så dukket det opp en ikke-relatert fysisk utfordring som vi måtte finne ut av først.
Nå i høst er ting blitt mer avklart, så for noen uker siden begynte jeg å sette meg inn i adopsjon fra utlandet. Kunne gjerne tenkt meg det! Men fy så tungvint det virker. :-/ For fire dager siden (torsdag) ringte jeg gynekologen for å spørre om vi kunne starte opp igjen det tidligere forløpet, men fikk beskjed om at jeg trengte ny henvisning.
Jeg skulle hatt mensen for nesten to uker siden. Jeg hadde PMS som vanlig (eitrende forbanna en hel dag) og fikk menssmerter også som vanlig, men ingen mensen. Gikk rundt med bind i en uke fordi det virkelig kjentes ut som om den var på gang, men nada! Hva i all verden... Søkte på symptomer, og fant ut at det kunne være cyster på eggstokkene som forsinket mensen. Så jeg begynte å bekymre meg en god del. Utsatte å bestille legetime fordi jeg rett og slett var redd.
Ut av det blå på fredag kveld, skjønner ikke hvorfor jeg ikke hadde tenkt på det før, kom jeg på at jeg burde ta en gammel test som vi har liggende. Den hadde gått ut på dato, men viste tydelig positiv. Tvert! Ble helt sjokkert, og ble liggende våken og gruble. Neste dag tok jeg andre test i pakken, som også viste positiv. Samboeren stolte ikke på resultatet og kjørte 2 mil til nærmeste apotek for å kjøpe test og folat; også positiv!
Jeg synes det er HELT VILT at etter alle disse årene, med det samme jeg føler meg klar for å starte opp igjen, så skjer det helt av seg selv! Jeg tror nesten ikke helt på det selv, jeg trodde ikke jeg kunne få barn uten hjelp.
Så nå er jeg her da. Jeg hadde som sagt aldri hatt veldig lyst på barn da jeg var yngre, men gleder meg nå som jeg er gravid. Jeg har null peiling på hva som skal skje fremover, eller "babyspråk" eller graviditetsslang eller hva vi skal kalle det. Og jeg føler meg litt gammel... Ikke inni meg, men i antall år (38) på denne jord i forhold til andre førstegangs gravide. Men jeg håper og tror at babyen ikke vil føle at vi er så fryktelig gamle. Vi har ganske ungdommelige hobbyer (data, dataspill, film og TV) iallfall, og teit og barnslig humor. 
Vi har fire (fem) katter og to hunder, så jeg håper veldig på at babyen ikke har noen allergier.
Jeg og samboeren har vært sammen i 11 år nå. Begge har vært litt fram og tilbake på å bli klare for å bli foreldre. Jeg har selv aldri hatt veldig lyst på barn tidligere, og så synes jeg det er mange ting å tenke over. Det er jo ikke nødvendigvis slik at alle skal ha barn. Vi sluttet etterhvert å bruke prevensjon, jeg vil gjette for 7-8 år siden, for å la ting skje naturlig, ikke noe hastverk. For 3 år siden startet vi utredning hos gynekolog da ingenting hadde skjedd. Vi kom ikke så langt; jeg skulle til å begynne på hormoner, men så dukket det opp en ikke-relatert fysisk utfordring som vi måtte finne ut av først.
Nå i høst er ting blitt mer avklart, så for noen uker siden begynte jeg å sette meg inn i adopsjon fra utlandet. Kunne gjerne tenkt meg det! Men fy så tungvint det virker. :-/ For fire dager siden (torsdag) ringte jeg gynekologen for å spørre om vi kunne starte opp igjen det tidligere forløpet, men fikk beskjed om at jeg trengte ny henvisning.
Jeg skulle hatt mensen for nesten to uker siden. Jeg hadde PMS som vanlig (eitrende forbanna en hel dag) og fikk menssmerter også som vanlig, men ingen mensen. Gikk rundt med bind i en uke fordi det virkelig kjentes ut som om den var på gang, men nada! Hva i all verden... Søkte på symptomer, og fant ut at det kunne være cyster på eggstokkene som forsinket mensen. Så jeg begynte å bekymre meg en god del. Utsatte å bestille legetime fordi jeg rett og slett var redd.
Ut av det blå på fredag kveld, skjønner ikke hvorfor jeg ikke hadde tenkt på det før, kom jeg på at jeg burde ta en gammel test som vi har liggende. Den hadde gått ut på dato, men viste tydelig positiv. Tvert! Ble helt sjokkert, og ble liggende våken og gruble. Neste dag tok jeg andre test i pakken, som også viste positiv. Samboeren stolte ikke på resultatet og kjørte 2 mil til nærmeste apotek for å kjøpe test og folat; også positiv!
Jeg synes det er HELT VILT at etter alle disse årene, med det samme jeg føler meg klar for å starte opp igjen, så skjer det helt av seg selv! Jeg tror nesten ikke helt på det selv, jeg trodde ikke jeg kunne få barn uten hjelp.
Så nå er jeg her da. Jeg hadde som sagt aldri hatt veldig lyst på barn da jeg var yngre, men gleder meg nå som jeg er gravid.
Jeg har null peiling på hva som skal skje fremover, eller "babyspråk" eller graviditetsslang eller hva vi skal kalle det. Og jeg føler meg litt gammel... Ikke inni meg, men i antall år (38) på denne jord i forhold til andre førstegangs gravide. Men jeg håper og tror at babyen ikke vil føle at vi er så fryktelig gamle. Vi har ganske ungdommelige hobbyer (data, dataspill, film og TV) iallfall, og teit og barnslig humor. Vi har fire (fem) katter og to hunder, så jeg håper veldig på at babyen ikke har noen allergier.
Var ikke helt vanntett den planen. Rart så bra man føler seg etter å ha kastet opp da, er det pga endorfiner eller noe?
Jeg må innrømme at det var litt lettelse at det kun var én også, da jeg har ryggproblemer og så for meg at det kunne bli veldig hardt etter fødsel hvis det var flere mageboere. Hele babyen forsvant når jeg lo slik at magen ristet. 
Som fikk meg til å le enda mer. Dette var virkelig en sterk opplevelse. 