HELT ærlig..

ORIGINAL: talata

Jeg hadde nok blitt av samvittighets grunner og hadde jo elsket han fordet... Men da hadde nok utroskap kommet på banen for min del.. Ikke at det er noe bedre men....
 
Har ingen mann, men om jeg hadde så vet jeg sannelig ikke..
Tror ikke jeg kan svare før jeg evt kommer i den situasjonen..
 
tja, jeg ville jo vært sammen med han resten av livet, men om jeg hadde giddet å stelle to barn + ham det er jeg usikker på.. [:D][:D][:D][:D]

uff, nei selvfølgelig hadde jeg tatt meg av min kjære, han er ikke bare mannen min, men også min bestevenn
 
å hadde det skjedd meg meg, så hadde jeg regna med at han tok vare på meg.. hadde blitt dypt såra om han bare satte meg på en institusjon å fant seg ny dame
 
det vet jeg helt ærlig ikke.
 
Legger ut her og jeg da, siden vi har to av samme tråd... [8|]

Kan med handa på hjertet si at jeg nokk ikke hadde klart å leve med en kjæreste som var hjernedød... Er han hjernedød så er han jo ikke i stand til å tenke noe, huske oss eller noe.. så jeg tror nokk ikke at jeg hadde kunt levd med ham resten av livet slik.. Men å besøke ham å vise omsorg hadde jeg gjort.. Men jeg unner dattera mi å ha en mannsrolle i sitt liv når hun vokser opp, som hjelper henne med lekser og spiller fotball i hagen om hun vil.. Men om han ble lam kan jeg ikke svare på hvordan jeg hadde reagert.. har ikke opplevd det så det vet jeg ærlig talt ikke rett å slett.. Jeg håper jo jeg hadde blitt der å støttet ham, men vet ikke for sikkert for har aldri vært i en slik situasjon, og ikke har jeg mann heller.. d må være utrolig tøfft.. Beundrer dama til Dagfinn Enerly, hun har virkelig vært sterk oppi situasjonen altså...
 
Selvfølgelig veldig vanskelig å si, men blir jeg noen gang helt "grønnsak" så ønsker jeg virkelig at sambo etterhvert vil finne en ny livsledsager, også for barnas skyld. Det ville jeg selvfølgelig unnet dem. Samtidig vil jeg si at jeg ville gjort alt for min sambo, hvis det motsatte skulle skjedd. Allikevel ville jeg visst at hvis jeg etterhvert hadde funnet en annen, hadde det skjedd med god samvittighet og full forståelse fra sambo.
 
Aldri ! Hva for ett egoistisk menneske er man da?! Ville støttet han og hjulpet han så godt jeg bare kunne. I gode og onde dager!
 
selvfølgelig
 
helt ærlig, så veit jeg ikke..
 
ORIGINAL: Mrs.Cullen

Aldri ! Hva for ett egoistisk menneske er man da?! Ville støttet han og hjulpet han så godt jeg bare kunne. I gode og onde dager!


hehe.. så altså.. om han e grønnsak å han ikke vet hva ordet støtte er fordi hjernen ikke lengre fungerer og han ikke er tilstedeværende så er man fortsatt egoistisk om man ønsker at barna skal ha en mannsrolle i livet sitt som kan følge dem i oppveksten ?
 
ORIGINAL: Oppdrag Nemo

Jeg tror ikke det...
 
hadde hvertfall ikke hatt samvittighet til å gå fra han eller finne meg en annen
 
Det er vanskelig å svare på, hadde han "bare" vært lam, men frisk i hodet så hadde jeg blitt, men om han hadde blitt totalt grønnsak i tillegg så tviler jeg.. Tror mange ikke skjønner hvor utrolig mye arbeid det er, spesielt om man har små unger som faktisk har behov for masse oppfølgning og hjelp. Jada, jeg vet at man får hjelp til stell, legging, få opp om mårraen, bleieskift osv, men hva med resten av dagen? Kunne jeg dratt ut i arbeidslivet igjen f.eks? Kunne jo ikke latt mannen sitte her hele dagen alene når han er helt grønnsak.. Hva med å være med ungene på fritidsaktiviteter eller dra på handling, være sosial...

Nei, det er ikke egoistisk å ikke bli, man må faktisk tenke på både ungene og seg selv. Ungene har heller ikke godt av en sliten og lei mor når faren sitter i sin egen verden som grønnsak.

Hadde det vært omvendt så hadde jeg ønska at mannen hadde sendt meg på et hjem og godt videre i livet.. Både for sin egen del og ungene sin del. Men selvfølgelig så ville jeg at de skulle kommet på besøk, det samme hadde jeg kommet til å gjort, så ofte som mulig[:)]
 
Selvfølgelig ville jeg blitt. Jeg ville hatet det mye av tiden antageligvis, men jeg ville hatet meg selv hele tiden resten av livet hvis jeg ikke hadde blitt. Allikevel, først og fremst ville jeg tenkt på henne: Tenk å bli lam/skadet resten av livet, og som om ikke det er jævlig nok - så stikker den du elsker fra deg samtidig, det er umenneskelig.
 
Ja det vet jeg at jeg hadde gjort. Bestefaren min sluttet som fisker for å vere hjemme og ta seg av farmor. MS, ble sakte men sikkert mer og mer lammet. De siste årene hun øevde, greidde hun ikke en gang trykke så vidt på knapper for å få stolen sin opp/ned, vanskelig å forstå hva hun sa. Tror ALDRI farfar tenkte tanken på å gå fra henne. Han sørget fra hun døde for 8 år siden til han selv døde før jul. I sommer da jeg forlovet meg viste han meg hånden sin, han hadde fremdeles gifteringen sin på. "Jeg gav farmor et løfte og jeg holder det" For han var ikke det bare "til døden skiller" men fra "døden skiller og de kunne møtes igjen"

Det er mange måter å bli skadet for livet på, men selv om en person får alvorlige hjerneskader så er det likvel et menneske du elsker og det er ikke noe som går over av seg selv helt plutselig. Jeg tror at når det er EKTE kjærlighet så holder man gjennom slikt!
 
Back
Topp