HELT ærlig..

jeg ville alltid vært der for han, men hadde nok ikke hatt han boende hjemme..
eller, jeg hadde ikke tatt all jobben selv, vi har et ansvar for barna våre også, og skulle jeg bruke all min tid på å hjelpe han, ville jeg ikke kunne gi dem det de trenger...

jeg ville jo ikke elske han mindre, og om han var klar i hodet ville vi nok fortsatt som kjærester, men vi måtte nok innvolvere flere andre mennesker i hverdagen vår...
 
Heilt ærligt, så vett eg faktisk ikkje.
Det komme heilt ann på kordan han hadde blitt som person ittepå. Mangen forandre seg jo som personer når någe sånt skjer. Men eg hadde aldri forlatt ein eg elska bare pga han hadde blitt lamme.
 
Ja, det ville jeg nok! Kan ikke tenke meg noe annet...
 
Hadde ikke svikta han. Men muligens ikke fungert som kjæresten hans videre.
Om vi var 50-60år okey. Men ikke nå når jeg er 24år.
Men hadde uansett besøkt han, stilt opp så godt jeg kunne og gjort alt for at han skulle fått det så bra som mulig.
 
Men han hadde ikke kunnet bo hjemme og hatt meg som hjelpepleier/sykepleier/tjener.
 
 
Om det hendte med MEG i ung alder, og jeg ble en grønnsak som bare satt der uten å gjøre noe eller gi noe tilbake så ville jeg at han skulle funnet noen andre å dele livet sitt med.
Det er jo ikke et liv å være med noen som ikke kan gi deg noe tilbake, det er en jobb[:o]
 
Dere har hørt om Dagfinn Enerly??
Han er fortsatt sitt samme seg, sin personlighet som han var før ulykken.  Men han er lam. Først fra halsen og ned, men har fått mer og mer førlighet i armene sine.
 
Hadde min mann havnet i denne situasjone så ville ikke mine tanker vært å gå ifra han. Han ville jo fortsatt vært mannen jeg giftet meg med. Mannen jeg elsket.
Dette har vært en situasjon jeg/vi har tenkt mye på, da mannen min fikk brist i nakkevirvel.
 
Stell og hjelp ville han fått fra hjemmehjelpere o.l.  Selvfølgelig måtte nok jeg også gjordt noe til tider, men allikevel.. 
 
Hadde mannen min blitt så skadet at han ikke våknet igjen, blitt erklært hjernedød, elelr liggende leeenge i koma..  Da ville jeg fortsatt vært der.  Jeg ville ikke sett på det som en grunn til å gå ifra han.
 
Meen, i en sånn situasjon som nederst her, så ville nok jeg følt savn etetr nærhet, savn etter noen å være kjæreste med.
Og for min del.. så kanskje... kanskje...  at jeg nok lettere kunne forelsket meg på nytt, i en annen mann. 
 
Det vet man jo aldri, om og når det kan skje. Men jeg tror at jeg i en sånn situasjon nok ville vært lettere påvirkelig til å bli forelsket, hvis tilfeldighetene falt seg sånn. 
 
 
Dagfinn Enerly ja!
Men han fungerer jo mentalt! Han er jo tilstede enda han, og kan snakke osv.
Hadde aldri vurdert forlate mannen min i den situasjonen der.
 
Jeg tenkte grønnsak som ikke kunne snakke, smile, gi blikkkontakt osv.
Bare satt der.
 
Jeg ville vært der for han så mye jeg ville kunne - MEN hvem kan leve uten sex og en armkrok?
 
ORIGINAL: Sha

jeg vet ikke, jeg hadde prøvd.
uansett hva så skulle jeg vært der for han og hjulpet han. om det så bare ble som en venn


Tror jeg signerer denne..
 
Ja det ville jeg.. men kunne ikke love at jeg ikke hadde hatt en kamerat på si, hvis jeg var 100% sikker på at han aldri ville bli bra igjen....
 
håper det aldri skjer oss[:)]
 
Det veit eg ikkje. hadde nok slete med å gått frå han, men veit ikkje om eg hadde klart det ansvaret og den pleierrolla.
 
Hadde villet hatt han her hos oss, men vi måtte hatt hjelp til pleie og kanskje avlastning i noen perioder.
 
KOmmer an på hva han hadde villet..
Jeg hadde iallefall ikke gått fra han i starten. Veldig mange av de som blir skadet på den måten VIL jo at partnerne skal gå da..
 
Nei. Hadde sørget for at han kom på en god institusjon. Men nei. Hadde ikke klart å leve sånn.............
 
ORIGINAL: talata

Jeg hadde nok blitt av samvittighets grunner og hadde jo elsket han fordet... Men da hadde nok utroskap kommet på banen for min del.. Ikke at det er noe bedre men....


Samme her. Hadde tatt meg av ham så godt jeg kunne, men hadde nok tillatt meg selv å ha et liv utenom etterhvert, så lenge det ikke var noe sjanse for at han kom til å bli bedre iallefall.
 
bestefaren min hadde en arbeidsulykke, og ble grønnsak.. da mormor besøkte han første gang, så viste hun et bilde av de tre barna deres, han tok bilde og spiste det..

folk ville sette han bort på et gamlehjem, men det ville ikke mormor ha noe av.. så hun tok seg av ham alene og bygget han oppigjen, og han fungerte som en mann, snakket vel ikke helt bra.. de fikk en sønn etter ulykken også.. tenk om hun hadde latt ham ligge på et hjem da... live deres ble nok ikke slik de hadde sett for seg, men hun elsket ham og tok seg av han, og de fikk et godt liv selv om det ble annerledes..
 
Jeg håper det, men man vet aldri
 
Blir litt overrasket over hvor mange som sier "selvfølgelig" her inne. Selv er jeg sykepleier, og har sett utallige slike situasjoner, og de er jaggu ikke så lett som det fremstilles.

En ting er at man har avgitt ett løfte (gift, samboer, whatever) om at man skal være sammen, MEN når ting endres så mye er det ikke alltid like lett.

Det er langt fra alle historiene som er så "glansfulle" som Dagfinn Enerlys historie. Stor prosentandel av de som blir lamme etter sykdom eller ulykke går gjennom årevis med bearbeiding, og personligheten blir som oftest påvirket. Bitterhet er ett kjent ord hos mange som har blitt lam..
Og da er det ikke like lett å være ektefelle..

Solskinnshistorier finnes HELDIGVIS, men jeg velger å ikke være naiv og heller si; Vi får se hvis så skjer. Håper det ikke skjer, men en dag om gangen uansett! [:)]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp