HELT ærlig..

 
ORIGINAL: Rutla

bestefaren min hadde en arbeidsulykke, og ble grønnsak.. da mormor besøkte han første gang, så viste hun et bilde av de tre barna deres, han tok bilde og spiste det..

folk ville sette han bort på et gamlehjem, men det ville ikke mormor ha noe av.. så hun tok seg av ham alene og bygget han oppigjen, og han fungerte som en mann, snakket vel ikke helt bra.. de fikk en sønn etter ulykken også.. tenk om hun hadde latt ham ligge på et hjem da... live deres ble nok ikke slik de hadde sett for seg, men hun elsket ham og tok seg av han, og de fikk et godt liv selv om det ble annerledes..



Snufs[:(][:)]
 
helt ærlig så tror jeg heller jeg hadde hatt store problemer med å gå ifra han, viss jeg ville ha gjort det uansett av andre grunner.......
 
Sannsynligvis ikke.
Er ikke noe utpreget omsorgsmenneske, sliter ofte selv med helse og psyke (ikke noe alvorlig, men er veldig følsom for stemningen rundt meg, får psykosomatiske stresslidelser osv.) og tror jeg ville gått til grunne om jeg skulle prøve å ta vare på et så alvorlig pleietrengende menneske i TILLEGG til meg og sønnen min.
 
ORIGINAL: GutteBabyMars09

ORIGINAL: snuppa08

Ja,det hadde jeg[:)]

Da hadde han trengt meg mer enn før!!!


sign
Sign! Jeg elsker han og vil ikke gå fra han pga av det!
 
ORIGINAL: GutteBabyMars09

ORIGINAL: snuppa08

Ja,det hadde jeg[:)]

Da hadde han trengt meg mer enn før!!!


Sign! Jeg elsker han og vil ikke gå fra han pga av det!


Helt enig[:)]
 
ORIGINAL: vand
Det er langt fra alle historiene som er så "glansfulle" som Dagfinn Enerlys historie. Stor prosentandel av de som blir lamme etter sykdom eller ulykke går gjennom årevis med bearbeiding, og personligheten blir som oftest påvirket. Bitterhet er ett kjent ord hos mange som har blitt lam..
Og da er det ikke like lett å være ektefelle..

Solskinnshistorier finnes HELDIGVIS, men jeg velger å ikke være naiv og heller si; Vi får se hvis så skjer. Håper det ikke skjer, men en dag om gangen uansett! [:)]

 
Nå tror ikke jeg at D.E sin historie er en solskinnshistorie. Jeg tror de og han har hatt sin del av vasnkelige tider, og kanskje har også. 
Det flotte med D.E er at han klarte å gi slipp på bitterheten.  Og de som klarer det, vil nok kunne få et lettere liv enn de som sitter fast i bitterheten.
Jeg kan forstå at for en ektefelle er det veldig vanskelig å fortsette livet sitt sammen med en sur, bitter person.  Men jeg tror det kan finnes like mange tilfeller som D.E sitt, hvor personen klarer å gå videre i livet.
 
ja absolutt!! Jeg elsker han av hele mitt hjerte, og kunne aldri aldri sviktet han når han trengte meg som mest.. hadde nok vært tøft, men det er jo alle forhold til tider. 
 
Det er så mye annet som spiller inn her...Hvor fysisk skadet mannen min hadde vært er ikke noe jeg tenker over,men den psykiske skaden ville vært avgjørende i min avgjørelse.

Du skriver at han ikke ville sendt blikk o.l,men hva mener du med det? Funksjonshemmede mennesker kan jo sende blikk og man må jo være i koma for å ikke ha den evnen.

Hadde mannen min kun hatt en fysisk funksjonshemming ville jeg prøvd å ta vare på ekteskapet.
Men hadde han fått en betydlig nedgang i det kognitive o.l ville jeg ikke sett på det som ett ekteskap lenger. Jeg ville tatt vare på personen fordi det er ett menneske jeg er glad i, men det er ikke lenger den mannen jeg giftet meg med.
 
ORIGINAL: noona

Det er så mye annet som spiller inn her...Hvor fysisk skadet mannen min hadde vært er ikke noe jeg tenker over,men den psykiske skaden ville vært avgjørende i min avgjørelse.

Du skriver at han ikke ville sendt blikk o.l,men hva mener du med det? Funksjonshemmede mennesker kan jo sende blikk og man må jo være i koma for å ikke ha den evnen.

Hadde mannen min kun hatt en fysisk funksjonshemming ville jeg prøvd å ta vare på ekteskapet.
Men hadde han fått en betydlig nedgang i det kognitive o.l ville jeg ikke sett på det som ett ekteskap lenger. Jeg ville tatt vare på personen fordi det er ett menneske jeg er glad i, men det er ikke lenger den mannen jeg giftet meg med.


enig.

fysiske handikap er ingenting i forhold til personlighetsedringer etter hjerneskader
 
har for sterke føleleser til at de hadde blitt borte bare fordi han hadde mistet noen kroppslige funksjoner. dette er mannen min, pappen til barna mine, så jeg hadde holdt familien godt samlet og gjort det beste ut av det.

bare se så bra det har gått med familien til dagfinn enerly[:)]
 
ORIGINAL: snuppa08

Ja,det hadde jeg[:)]

Da hadde han trengt meg mer enn før!!!
 
Syntes det er utrolig vanskelig og svare på, er lett å si nå hva man TROR man vil gjøre,fordi man elsker personen så høyt..
Og jeg har vært alvorlig syk,og til tider rimelig pleietrengende i perioder de siste årene, samboeren min har ALDRI rygga unna, ALDRI svikta meg, har heller "svikta" venner rundt oss,fordi han har valgt meg... Jeg må enda be han gjøre ting,som jeg ikke klarer/ønsker,fordi det gnager på samvittigheta hans!

Dagfinn Enerly sin bok har rørt meg veldig,og jeg hadde ALDRI forlatt sambo om han ble lam eller alvorligskadet på en eller annen måte, det er da man trenger hverandre mest, å det er i motgang man virkelig får testa kjærligheta til hverandre! Hadde han blitt grønnsak hadde jeg alltid vært der for han, uavhengig av om han var i stand til og merke jeg var det eller ikke.. Men med tid og stunder, hadde man kanskje gått inn i noe nytt... Vet ikke jeg..
Sambo har bevist for meg at han ikke blir svikte meg med sykdom,og det kunne aldri falle meg inn og forlate han for en sånn grunn,som han er uforskyldt selv!
 
ORIGINAL: snuppa08

Ja,det hadde jeg[:)]

Da hadde han trengt meg mer enn før!!!


Er det jeg også mener nå. Men er jo vansklig å forestille seg en slik situasjon, kan jo hende det er mye værre enn jeg forestiller meg og hadde gått fra han etterhvert..
Men min innstilling nå er at jeg elsker han over alt og han hadde trengt meg mer enn noen sinne da og at jeg hadde blitt hos han.
 
DET ER DET INGEN SOM VET FØR DE HAVNER I SITUASJONEN SELV.

jeg vet ikke, det er ikke sikkert jeg hadde klart det.
 
ORIGINAL: HannahSofiesMamma

ORIGINAL: snuppa08

Ja,det hadde jeg[:)]

Da hadde han trengt meg mer enn før!!!

 
Jeg hadde ikke skilt meg, men han hadde lite trolig blitt boende hjemme, da jeg hadde måttet slutte å jobbe for å ta meg av han 24/7. Og med tre unger i tillegg.. [&:] Uff, nå ble jeg lei meg.. [:(][:(][:(][:(]
 
Helt ærlig, så synes jeg det er et vanskelig spørsmål å ta stilling.

Er så mye som spiller inn.. og hvordan forholdet vårt hadde vært eventuelt når det skjedde...

Så kan desverre hverken svare ja eller nei jeg..
 
Jeg ville blitt.. Jeg elsker han... Vi er ikke gift ennå, men forlova og jeg mener i gode og onde dager gjelder. Der når sånne vanskelige episoder skjer at folk lett kan backe ut, men det er da man trenges som mest... Jeg vil for alltid stille opp for gubben min ( tror jeg hvertfall ) Det er meninger jeg har nå, men det er så klart vanskelig å sette seg inn i den situasjon og det er jeg glad for... 
 
ja, selvfølgelig! Jeg elsker mannen min og jeg har lovet han at jeg skal holde sammen med han i gode og onde dager. I sykdom og helse til døden skiller oss. Det er en selvfølge for meg at vi skal være sammen uansett! For en følelse å vite at den du deler livet med hadde vendt deg ryggen hvis du ble sittende i rullestol og ble "borte". Den personen ville ikke jeg delt livet med hvertfall. Takk og lov for at mannen min ikke er sånn!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp