Jeg er førstegangs og det med fødebrev følte jeg var veldig rart i starten. Når jeg fikk fødeplass og et ark til å skrive fødebrev så var tanken min «eeh hva?!.»
Etter å ha snakket med andre og jordmor så har jeg jo i etterkant forstått hvorfor fødebrev er en ting og jeg har egentlig frem til nå tenkt at jeg skal skrive et selv. For min del kommer det nok bare til å bli en punktliste med et par ting jeg vil de skal huske på.
Jeg er en person som ikke er redd for å snakke for meg selv. Jeg er ikke redd for å spør om det jeg lurer på eller si i fra hvis jeg har et problem, så å kommunisere med jordmor tror jeg kommer til å gå bra. Jeg vil likevel skrive et par kommentarer på fødebrevet i tilfellet mini melder sin ankomst midt i et vaktbytte eller ender opp med å bruke veldig lang tid på å komme ut. Når man føder regner jeg med at man har nok å tenke på og jeg kommer til å glemme hvem som har fått med seg hva. Så da er det greit å bare ha et par punkter som er viktige slik at ny jordmor/lege kan lese det ved vaktbytte.
For min del er jeg ikke så veldig glad i å bli tatt på. I en fødsel må man jo regne med å bli undersøkt selvfølgelig, men jeg liker ikke når folk legger en hånd på kneet mitt eller skulderen min når de skal snakke med meg for eksempel. Det er en ting helsepersonell har en tendens til å gjøre fordi det visstnok skal gjøre deg tryggere og mer komfortabel. På meg har det fullstendig motsatt effekt.
Jeg tror fødebrev er veldig bra for unge fødende som kanskje ikke helt tørr å fortelle hva de ønsker, eller kvinner som ikke er så glad i konfrontasjon. Likevel har jeg ikke helt troen på at de faktisk tar til seg det de leser og husker det når de er i kontakt med oss.
Jeg har fortalt hva jeg ønsker til samboer så if all else fails og jeg plutselig ikke tørr å si i fra og de ikke hører på meg så skal han si i fra.
Jeg hadde kjempepositiv opplevelse med fødebrev i 2018. Jeg skrev bare helt enkelt at;
- jeg hater når folk snakker til meg med «pusestemme»
- jeg hater å bli «strykt/kost» på eller tatt på unødvendig
- jeg vil ha veneflonen på armen, ikke på håndleddet/håndflaten, da jeg synes den er så sykt i veien om den er der.
- jeg vil ha tydelige «harde» beskjeder, ikke noe snikk snakk - si det som det er.
- jeg skrev også helt på slutten kort om hva som hadde skjedd på hjemmefronten da vi hadde et ganske dramatisk dødsfall av et av våre søsken (ikke selvmord) en uke før fødselen. «Alle» hadde uansett hørt om dette dødsfallet så da var det greit at alle visste på forhånd at vi var nærmeste pårørende.
- skrev også bittelitt om hvordan jeg er som person i vonde/stressende/ukjente situasjoner.
det var så utrolig greit at alle som kom innom hadde lest det, trengte ikke forklare en dritt om noe som helst.
det er nok standard i dag med sen avnavling hvis mulig; og tilbud om å få se morkaken osv. Så det tror jeg ikke man trenger å skrive. Men fødebrev handler ikke om at man ikke tørr å si i fra. Det handler om at du aldri vet hva eller hvordan fødselen blir, eller hvor fort alt går eller hvor intenst. Da er det så greit at alt det viktigste står der. Bare helt kort. Kommer til å levere «samme» brev denne gangen - bare litt moderert.