Gammel gammel tråd dette, som jeg tilfeldig kom over da jeg søkte etter noe på forumet. Men jeg blåser liv i den igjen, jeg - i dag er det jo den international downs syndrome day og alt
Selv kunne jeg aldri tatt abort. Uansett. Dette fordi jeg ser på barnet som - nettopp - et barn helt fra starten av.
Når man får barn, kan man faktisk ikke "bestille". Man blir velsignet med det barnet som bor i magen, uansett hvem og hvordan barnet er.
Jeg blir veldig overrasket over hvor mange som sier at de ville tatt abort om barnet hadde downs "av hensyn til storesøsknene". Har dere som sier det snakket med mange barn som har småsøsken med downs? Det har jeg, og det er veldig sjelden det som dominerer følelsene deres er noe annet enn glede og stolthet over lillebror eller lillesøster, altså. At et barn med downs kan kreve mer av foreldrene enn mange andre barn er nok sant. Men de gir også familien et helt nytt fokus, helt nye opplevelser, man lærer mye, søsknene blir ofte veldig gode omsorgspersoner, blandt annet.
Jeg synes det er fryktelig trist at det blir født så veldig veldig få med downs i dag. Jeg er faktisk redd for at de skal bortimot forsvinne fra samfunnet. Det blir i tilfelle et mindre fargerikt og et mindre raust og romslig samfunn, som jeg ikke ønsker for mine barn.